Klikkertrening begynner etterhvert å bli en veldig populær metode i hundemiljøet. Stadig flere hopper over til klikkertrening etter å ha drevet med andre metoder tidligere. Men denne overgangen er ikke nødvendigvis så enkel. Mange som begynner med klikkertrening vil i starten møte på endel problemer som får mange til å trekke den slutningen at klikkertrening ikke fungerer («hvertfall ikke på min hund!»). Disse problemene er faktisk så vanlige at de har fått et eget navn – «crossover-problematikk». I denne artikkelen vil jeg skrive litt om dette fenomenet.
Tekst: Morten Egtvedt
Å være kreativ
En hund som tidligere er trent «tradisjonelt» kaller vi på godt norsk for en crossover-hund (overgangs-hund høres ikke helt bra ut…). Å ha en crossover-hund byr på flere utfordringer når du skal begynne med klikkertrening. Noe av det vanskeligste er å få hunden til å begynne å tilby adferder frivillig uten hjelp eller kommando.
Det er flere grunner til at crossover-hunder ikke er spesielt flinke til å tilby adferd spontant. For det første har de ofte lært at å gjøre feil medfører ubehag. Derfor gjør de i stedet minst mulig, det er tryggest. En smart soldat melder seg aldri frivillig – det medfører trøbbel!
For det andre har disse hundene gjennom hele livet blitt forsterket for å være passive. Både kommandoer og det å få hjelp fungerer faktisk som forsterkere for det hunden gjør når den får hjelp eller kommandoen. Og hva gjør hunder stort sett idet de får hjelp eller en kommando? Jo, de sitter og venter (er passive). Crossover-hunder har lært at det er bare å vente med å gjøre ting til de får en kommando eller eier viser hva den skal gjøre. Jo mer trening, jo flinkere blir de til å være passive.
Avhengig av hvor lenge, hvor grundig og hvor hardt de har blitt trent vil det ta litt tid før hunden lærer de nye spillereglene. Den må lære at det lønner seg å prøve ting på egen hånd og at det aldri er farlig å gjøre feil (det verste som skjer er at de ikke blir belønnet). Det er viktig at vi klikker og belønner nesten hver minste lille tendens til egeninitiativ den første tiden man trener crossover-hunder.
Pøbelstreker bobler fram…
Når man bytter til klikkertrening kan det også skje noe annet man bør være forberedt på. Mange tradisjonelt trente hunder er trent på en slik måte at de i realiteten er som en boblende trykkoker. Ved hjelp av ubehag har eieren undertrykt mye uønsket adferd som f.eks. hopping, bjeffing og andre pøbelstreker. Når eieren plutselig slutter å bruke ubehag i treningen er det på mange måter som å ta lokket av gryta – alle de undertrykte adferdene kan fort begynne å boble fram når hunden finner ut at den ikke lenger blir korrigert for dette. Hvis eieren fortsetter å klikkertrene fornuftig vil hunden ganske snart lære seg å oppføre seg pent for å få belønning (eller unngå å miste belønningen) i stedet, men før de nye forsterkningsbetingelsene har fått kontroll på adferden skal man være forberedt på noen komplikasjoner.
Den ene hesten vår, Rufo, var 11 år når vi overtok han. Han var et typisk eksempel på dette fenomenet. Han var på alle måter en snill hest, dog litt skvetten av seg. Når vi overtok han tok det kun et par dager før han ble en liten pøbel. Rufo hadde tidligere lært seg at det lønte seg å være snill – hvis ikke fikk han seg gjerne en lusing eller to. Ettersom vi aldri slo han eller gjorde andre ubehagelige ting begynte han derfor å prøve ut alle de pøbelstrekene som han ikke hadde våget å gjøre på flere år. Han prøvde å springe ukontrollert av gårde i leietauet, legge ørene bakover å true oss, truet med forbeina og beit etter oss.
Vi begynte å klikkertrene han. Vi klikket for all høflig adferd og brukte negativ straff (f.eks. gikk vi ut av stallen og tok med oss godbitene) hvis han oppførte seg uhøflig. Det tok bare to dager, så var han den samme snille hesten igjen. Eller var han egentlig det? Nei, faktisk var han en helt annen snill hest nå. Han var ikke lenger snill fordi han var redd for å bli slått, slik som når vi overtok han. Nå oppførte han seg pent fordi det førte til gode ting, som klikk og godbiter, kontakt med oss, han kom bare ned til stallen (og middagen) hvis han gikk pent i leietauet osv. Så egentlig var han en ny hest, som trolig også hadde det mye bedre. Det kan ikke være noe særlig å gå rundt å være redd for å bli slått hele tiden…
Forandrer verdensbildet
Den samme «konvertingsprosessen» gjelder både for crossover-hester og crossover-hunder. Man skifter egentlig hele verdensbildet til dyret. Tidligere betydde ubehag «feil» og fravær av ubehag betyr «riktig». For et klikkertrent dyr betyr belønning «riktig» og at vi fjerner belønning betyr «feil».
I starten av konverterings-prosessen er det flere ting man skal være oppmerksomme på. En klikkertrent hund vil ofte prøve hardere hvis vi holder igjen/fjerner belønningen hvis den gjør feil. Hvis vi ikke belønner en tradisjonelt trent hund vil ikke dette hjelpe noe – faktisk vil denne hunden være like fornøyd etersom fravær av belønning også innebærer fravær av ubehag. Og før hunden er «konvertert» er det fortsatt viktigere for den å unngå ubehag. Man må derfor i stedet forsterke veldig ofte i denne fasen. Når nesten all positiv adferd blir klikket og belønnet vil det etterhvert også få betydning at belønningen fjernes. Først da kan vi begynne å bruke både positiv forsterkning og negativ straff effektivt på crossover-hunden.
Bruk av feil-signal
Man bør også være svært forsiktig med å bruke feil-signal på crossover-hunder i starten. Ordet «feil» betyr i klikkersammenheng at «dette får du ingen belønning for». Men vi kan si at en crossover-hund tolker det annerledes. Den har tidligere opplevd svært mange ganger at når vi avbryter den i treningen er det fordi det kommer et ubehag. Den tolker dermed feil-ordet som et varsel om at det kommer et ubehag selv om føreren egentlig ikke har tenkt det. Feil-ordet fungerer dermed som en positiv straff i stedet for negativ straff. Og positiv straff fører med seg flere uheldige bivirkninger som ikke negativ straff gjør. Man bør derfor ha kommet seg godt gjennom konverteringsprosessen før man begynner å legge inn bruken av feil-ord, hvis man i det hele tatt skal gjøre det.
Crossover-trenere
Men hva med eieren? Jo, jeg kan garantere at han vil få en minst like vanskelig overgang som hunden. Crossover-trenere har også en lang forsterkningshistorie som man ikke kan rive seg løs fra helt uten videre. Det er en rekke ting med klikkertrening som er helt naturstridig for en tradisjonell trener. Tanken på ikke å korrigere hunden når den gjør en feil, men bare vente til den gjør riktig kan være helt utålelig i starten.
Det å vente på at hunden skal tilby riktig adferd på egen hånd er også uutholdelig i starten. Det er såå fristende å hjelpe hunden bare litt… Mens en erfaren klikkertrener uten problemer står i et par minutter og venter på en adferd føles 20 sekunder med venting som en liten evighet for en crossover-trener. Men tålmodigheten vil bli bedre og bedre etterhvert. Og ikke minst slipper man å vente så lenge etterhvert som hunden blir flinkere til å tilby adferder frivillig.
Å slutte å straffe hunden er også veldig vanskelig. Det hjelper faktisk lite at man etter å lest diverse bøker intellektuelt sett vet at det er svært ødeleggende for treningen å straffe hunden. Man har tidligere blitt forsterket så mange ganger for å straffe hunden at det i bestemte situasjoner bare skjer. Man «eksploderer». Hvis du er en crossovertrener må du bare forberede deg på dette. Det er nesten like vanskelig å slutte å straffe hunden som det er å slutte å røyke eller kvitte seg med andre godt inngrodde (u)vaner.
Hva mener vi med at man har blitt forsterket for å straffe hunden? Vel, tenk deg selv en situasjon der hunden gjør noe helt idiotisk, du er frustrert og kommer ingen vei i treningen. I det du eksploderer og «tar» hunden får du ut masse «damp» – dette er kjempeforsterkende! I tillegg er ofte hunden veldig oppmerksom på deg rett etter at du har straffet den, og den stopper alltid med det dumme den gjør med en gang når den blir straffet. Du føler på en måte at du får kontroll over situasjonen. Alt dette er meget forsterkende, selv om langtidseffekten av slik «trening» sjelden er særlig god. Hver gang du straffer hunden blir straffeadferden din forsterket – (u)vanen blir enda sterkere…
Vi har selv vært tradisjonelle trenere like lenge som vi har vært klikkertrenere, og vi innrømmer gjerne at vi slet selv med dette de første par årene etter at vi gikk over til klikkertrening. Løsningen var ofte å sparke løs på nærmeste tre i stedet. Etter hvert skjedde det sjeldnere og sjeldnere og nå har vi ingen behov for å bli sinte når hunden ikke gjør som vi vil. Vi har fått etablert ny adferd i slike situasjoner. Vi løser heller problemer med å senke kriteriene, belønne bedre og mer presist. Vi har kommet til det stadiet der det er en selvfølge at det er vårt eget ansvar når treningen går galt. Det er vår egen trening vi må forbedre – ikke hunden.
Det er viktig å huske at trening er en prosess der både vi og hunden lærer kontinuerlig. I tradisjonell trening er det stor vekt på å korrigere feil. Dette gjør noe med både hund og eier. I klikkertrening lærer hunden å tilby adferd frivillig og er ikke redd for å gjøre feil. Eieren konsentrerer seg om å se etter det hunden gjør riktig og belønne dette. Dette gjør også noe med både hund og eier. Man blir rett og slett i godt humør av slik trening!
Oppsummering
Å gå over fra tradisjonell trening til klikkertrening er ikke alltid gjort over natten. Tidligere trening gjør at resultatene med den nye treningsmetoden ikke kommer så fort som når man begynner å klikkertrene en valp eller unghund. Både hund og trener må lære seg den nye metoden før ting virkelig begynner å gå fort framover. Man skal derfor være forsiktig med å bedømme effekten av klikkertrening før både du og hunden er skikkelig «konvertert». Det er først med en erfaren klikkerhund at det virkelig begynner å bli morro…
Referanser
Klikkertrening for din hund, Morten Egtvedt & Cecilie Køste, Canis Forlag 2001
Ikke skyt hunden, Karen Pryor, Sunshine Books, 1998
Målrettet Miljøarbeid del 1, Horne & Øyen, GRD Forlag 1992