Begrepet Doggie-Zen dukket opp i USA i starten av «klikkertreningsbølgen» på slutten av 90-tallet. Begrepet er inspirert av Zen buddismen. Et sentralt element i denne religionen er at man skal oppgi noe på jorden for å få en større belønning i himmelen. Grunnferdigheten Dogge-Zen innebærer at vi lærer hunden omtrent det samme, heldigvis med et litt kortere tidsperspektiv.
Tekst: Morten Egtvedt
Doggie-Zen innebærer i praksis å lære hunden at i stedet for å storme rett bort til det den har lyst på (uansett om dette er en godbit, en leke eller en annen hund) så skal den først vente på værsågod-signal fra oss. I tillegg må den kanskje til og med gjøre noe spesielt før vi sier «værsågod».
Doggie-Zen trinn 1
Den enkleste utgaven av Doggie-Zen har du sannsynligvis lært hunden din allerede. Når hunden din får middag må den sitte og se opp på deg før du sier værsågod. Det samme gjør du kanskje også før hunden skal ut av døra.
Mange kjører disse øvelsene i den tro at det hjelper oss å befeste «lederskapet» slik at hunden ser på oss som «sjefen». Det er imidlertid å dra det altfor langt. Hvis hunden lærer å vente på værsågod før maten og før den får gå ut av døra, lærer den nettopp dette – å se på oss for å få værsågod. Dette er selvfølgelig nyttig i flere situasjoner, men å tro at dette plutselig får hunden til å adlyde hver eneste kommando fordi den ser på deg som o store høvding, er ren overtro.
Doggie-Zen trinn 2
Når hunden har lært å reagere sikkert på «Værsågod» kan neste skritt være å lære den å frivillig bevege seg vekk fra belønningen. Legg en godbit eller to i en matskål og still deg en meter bak hunden med hunden i koppel (slik at du kan stoppe den hvis den prøver å ta godbiten direkte). Når hunden kikker på deg, klikker du og sier værsågod.
Deretter gjentar du det samme – men nå venter du med å klikke til hunden ser på deg OG tar et lite skritt mot deg (vekk fra belønningen). Klikk og si deretter værsågod i det samme hunden tar det første skrittet mot deg. Neste gang kan du vente med å klikke til hunden har gått to skritt mot deg.
Neste skritt igjen blir å begynne å gå baklengs i det samme hunden snur seg og tar det første skrittet mot deg. Hunden må deretter følge etter deg 2-3 meter mens du beveger deg bakover, før du klikker og sier værsågod.
Gjenta dette og øk gradvis helt til hunden frivillig følger med deg 10 meter vekk fra matskålen.
Når du trener denne innledende øvelsen er det veldig viktig at det er hunden selv som velger å bevege seg vekk fra belønningen og mot deg. Det vi trener her er SELVKONTROLL. Det gir derfor ingen som helst mening om du drar hunden mot deg med båndet eller lokker på den for å få den til å komme mot deg. Vent heller tålmodig til hunden gjør de første selvstendige skrittene selv, og shape adferden videre derfra – det gir et helt annet sluttresultat.
Når hunden kan bevege seg frivillig vekk fra matskålen ca. 10 meter, kan du også få den til å tilby andre adferder den allerede har lært før du klikker og sier værsågod. Nå er du godt i gang med å lære hunden konseptet med «avstandbelønning».
Doggie-Zen og hverdagslydighet
Nå har hunden begynt å lære det vi kan kalle for «selvkontroll». Og det er kanskje nettopp denne ferdigheten som skiller «gale» unghunder fra voksne mer veloppdragne hunder. Når hunden har lært å spørre om lov i stedet for å styrte rett bort til alt den har lyst på er den plutselig mange hakk mer «veloppdragen».
Doggie-Zen hører kanskje avansert ut, men det er noe av det viktigste å trene for å få en hverdagslydig hund. Doggie-Zen treningen bør ikke begrenses til å vente på værsågod før maten og før hunden skal ut av døra. Du kan trene på det i mange forskjellige hverdagssituasjoner. Hvis hunden vil bort og hilse på en hund så hold den igjen i båndet. Først når den ser på deg (evt setter seg i tillegg sier du «fri» og lar den få lov). Vil hannhunden absolutt bort til lyktestolpen og markere? Greit nok, men da må den først gå i slakt bånd fram til lyktestolpen – hvis den drar bare holder du den igjen i båndet.
Det er viktig at du IKKE maser på hunden for å få den til å sitte, se på deg eller gå pent – dette skal den selv velge å gjøre frivillig, ellers har det ikke den store læringseffekten.
Kort sagt kan du trene Doggie-Zen hver gang du ser at hunden din har lyst på noe. Den amerikanske hundetreneren Ian Dunbar bruker ofte begrepet «life rewards» om trening der vi benytter forsterkere som finnes i hundens miljø i hverdagen.
Kontroll gjennom positiv forsterkning
Doggie-Zen måten å trene «kontroll» på skiller seg fra slik hundeeiere vanligvis trener når de prøver å få kontroll på hundene sine. Det vanlige er å stanse hunden med «nei» eller andre ubehag for å få dem til å «styre seg». Dette er trening med negativ forsterkning, og hunden kan selvfølgelig bli lydig av dette etterhvert.
Når man trener Doggie-Zen lærer hunden derimot å «styre seg» gjennom positiv forsterkning. Når den venter og ser på oss belønnes den med å få lov til å gå bort til det den har lyst på. Dette er trening med positiv forsterkning.
Mange mener at man kan ikke få skikkelig kontroll med positiv forsterkning ettersom hunden ofte har mye mer lyst til å springe bort til andre hunder enn å få godbit fra fører. Men positiv forsterkning er mye mer enn godbiter og tennisballer! Når man trener Doggie-Zen benytter man forstyrrelsene til sin egen fordel, omtrent som i en gammel kinesisk kampsport. Jo mer hunden har lyst på noe, jo bedre kontroll kan du faktisk få på den!
Med min egen hannhund har jeg eksperimentert med å bruke tisper med løpetid som belønning for at hunden går fri ved foten. Jeg startet med at hunden bare så på meg og dermed ble belønnet med «fri», hvorpå han fikk springe bort til tispa (i bånd) og lukte på henne i 7-8 sekunder. Dermed tok jeg han noen meter vekk, og nå måtte han gå noen meter fri ved foten før jeg igjen sa «fri». Neste repetisjon måtte han gå enda lenger. Det tok ikke lang tid før han skjønte poenget, og det er vel unødvendig å si at arbeidslysten var upåklagelig den treningsøkten!
Forutsetningen for at du kan få god kontroll på hunden gjennom Doggie-Zen trening er at du i innlæringsperioden ihvertfall til en viss grad kan kontrollere hundens tilgang på goder. Hunden bør ikke få for mange anledninger til å f.eks. styrte bort til andre hunder uten at du først gir den lov. Hvis du allerede fra valpetreningen lærer valpen å spørre om lov før den springer bort til alt den har lyst på etablerer du en gode vane helt fra starten. Langline er ofte et godt hjelpemiddel i denne treningen. Da kan du enkelt holde igjen hunden når den prøver å ta «snarveier» slik at ikke uønsket adferd blir forsterket. Når hunden i stedet kommer inn til deg kan belønne med å si «fri»/»værsågod»
Du kan selvfølgelig ikke alltid gi hunden lov til å springe bort til det den har lyst på (det skulle tatt seg ut!). Men hvis hunden lærer at den ofte får lov til dette kan du de andre gangene belønne at hunden spør om lov med å f.eks. belønne med godbit eller andre ting inne hos deg i stedet.
Doggie-Zen og konkurranselydighet
I konkurransemiljøet har Doggie-Zen vært et vanlig innslag i treningen i flere år allerede. Ofte brukes begrepet «avstandsbelønning» eller «ekstern belønning» i stedet. Man kan f.eks. legge favorittleken eller en skål med godbiter utenfor lydighetsbanen. Så går man inn og kjører en øvelse eller to og belønner med værsågod – hunden får da lov til å springe ut og hente belønningen sin. Dette fungerer ofte veldig bra for å få hunden til å gå bra på konkurranser. Det er ikke lov å ta med belønningen inn i ringen på konkurranser, men man kan i stedet lære hunden at den får lov å springe ut og hente belønningen sin etter en stund i stedet.
Det som er litt interessant er at mange hunder synes tilsynelatende at det er bedre å få lov til å springe bort til en skål med fem godbiter i enn å få de samme fem godbitene direkte fra fører. Hva som er årsaken til dette er i godt å si, men slik er det ihvertfall…
Hundens evne til å jobbe over lang tid for å få lov til å springe bort til avstandsbelønningen må selvfølgelig økes gradvis. Man starter med å gjøre det samme som man gjør ved middagsservering – hunden må bare sitte og se opp for å få værsågod. Etterhvert tar man kanskje med hunden litt lenger vekk fra godbitskålen og får hunden til å gjøre en enkel øvelse før vi sier værsågod. Etterhvert lærer man hunden å jobbe gradvis lenger for å få lov til å springe bort til belønningen sin.
«Doggie-Zen-kvalitetssikring»
Doggie-Zen kan også brukes for å kvalitetssikre adferder eller hele øvelser du har trent inn. De fleste hunder er vant til å få servert belønningen fra føreren. Når hunden har lært en øvelse eller adferd på denne måten er det imidlertid veldig nyttig å kvalitetssikre øvelsen ved å lære hunden å gjøre det samme for å få lov til å springe bort til avstandsbelønningen også. Hvis hunden har lært å legge seg (frivillig eller på kommando) for å få belønningen fra deg kan du legge ut avstandsbelønningen og prøve det samme. Når hunden legger seg belønner du med å si værsågod. Dette er veldig bra generaliseringstrening.
Hvis hunden har lært hopp over hinder med sitt ved å få belønningen fra deg kan du lære den å gjøre det samme ved å sette godbitskålen 5-10 meter fra hinderet (på alle sider av hinderet). Hunden skal nå klare å hoppe over hinderet, sette seg og tilbake igjen i stedet for å ta snarveien til godbitskålen.
Hvis du får til dette har du kvalitetssikret øvelsen veldig bra. Nå vet du at hunden greier å utføre øvelsen selv om det er noe i nærheten som hunden har veldig lyst på. Denne måten å trene på gjør også hunden mer motstandsdyktig mot andre forstyrrelser.
Du husker grunnferdighetsskjemaet fra boka «Lydighetstrening i teori og praksis»? Hver gang du har satt kryss fordi hunden har lært å tilby en variasjon frivillig, kan du kvalitetssikre denne med Doggie-Zen. Hvis hunden har lært å komme i utgangsstilling frivillig når belønningen kommer fra lommen din, kan du legge ut avstandsbelønningen og se om hunden greier å tilby utgangsstilling for å få værsågod. Slik kan du gjøre med hver eneste grunnferdighetsvariasjon du trener inn.
Hvis du vil være enda mer avansert er det bare fantasien som setter grenser. Hvis du virkelig vil kvalitetssikre f.eks. fremmadsending til ruta kan du legge avstandsbelønningen slik at hunden må springe forbi den for å komme til ruta (når hunden kommer til ruta klikker du og sier værsågod!). Det kan være greit å ha en medhjelper som «passer på» godbitskåla de første gangene i tillfelle hunden får lyst til å teste snarveien. Hunden skal da ikke ha kjeft, men medhjelper bare fjerner belønningen så hunden ikke får tak i den. Prøv deretter en gang til (senk kriteriene hvis du ser at det blir for vanskelig).
Hvis du kvalitetssikre innkalling må stå (og ligg) kan du sette belønningen bak deg i stedet for bak hunden. Hunden skal stanse like raskt selv om den springer mot belønningen! Hvis du greier dette har du en hund som kan øvelsen virkelig godt.
Slik «doggie-zen-kvalitetssikring» er meget fin generaliseringstrening. Men det gjelder selvfølgelig å øke vanskelighetsgraden skritt for skritt slik at hunden hele tiden har en realistisk sjanse for å lykkes. Du bør ikke legge opp treningen slik at hunden gjør feil mer enn 2 ganger på rad!
Doggie-Zen ved innlæring av nye øvelser
Doggie-Zen kan også benyttes i selve innlæringen av nye øvelser. Når man trener innkalling med stå og stå under marsj er det vanlig å legge belønningen bak hunden. Når hunden stanser på kommando belønner man ved å si værsågod. Hunden bråsnur og springer tilbake til belønningen. Når hunden vet at belønningen ligger bak den kan det medvirke til at den stanser raskere og ikke kommer noen ekstra skritt mot oss før den stanser. Også ved en øvelse som avstandskommandering er det vanlig å legge belønningen bak hunden for å forhindre at den trekker framover mot oss. Ved riktig bruk kan dette være veldig effektivt, men det forutsetter selvfølgelig at hunden kan værsågod-kommandoen veldig bra, og at man forøvrig legger opp treningen i riktige trinn.
Her følger også et eksempel på bruk av Doggie-Zen for å lære inn et moment i brukshundtrening:
Doggie-Zen og brukshundtrening
Med min gamle redningshund lærte jeg inn halsmelding på død gjenstand ved å benytte Doggie-Zen. Målet er å lære hunden å bjeffe når den finner f.eks. en jakke, ryggsekk eller andre ting som har tilhørt en savnet ute i terrenget.
Jeg startet med å legge noen godbiter på jakken. Når hunden prøvde å ta godbitene la jeg hånden over dem. Hunden prøvde først dytte vekk hånden min med snuten, men ganske snart ga den opp dette og satt seg i stedet. Da klikket jeg og sa værsågod. Tredje repetisjon klikket jeg ikke lenger bare for at hunden satt seg. Jeg ventet noen sekunder, og da begynte hunden å bjeffe slik den allerede hadde lært å gjøre på levende figuranter. Etter to bjeff klikket jeg og sa værsågod.
På neste trinn viste jeg hunden at jeg la godbitene på jakken som vanlig. Så tok jeg han med 10 meter unna og ba han bli sittende mens jeg gikk fram til jakken. Så ropte jeg på han og han kom i full fart mot jakken og godbitene. Hvis han prøvde å ta godbitene direkte bare la jeg hånden over dem, så han sluttet snart å prøve det og satte seg direkte ned og bjeffet i stedet – værsågod!
Utfordringen videre var at jeg skulle fjerne meg gradvis lenger vekk fra jakken mens hunden fortsatt skulle komme i fart mot jakken, sette seg og bjeffe – uten å ta godbitene! Faren nå var at hunden skulle prøve å ta godbitene direkte ettersom jeg nå ikke lenger kunne legge hånden over godbitene. Men med unntak av et par uhell gikk det veldig fint. Hunden hadde allerede lært at det var like greit å sette seg å bjeffe litt først – da fikk den jo snart lov til å ta godbitene likevel. Snart kunne jeg sende hunden ut mot jakken med godbitene på fra 50 meter, og den satte seg ned og bjeffet mot jakken/godbitene selv om jeg var langt unna. Jeg økte også gradvis tiden hunden måtte bjeffe før jeg sa værsågod.
Neste skritt var å legge godbitene under jakken i stedet. Når jeg sa værsågod stupte hunden inn under jakken i stedet. Etterhvert lå ikke godbitene under jakken i det hele tatt lenger, men når jeg kom fram til den bjeffende hunden sa jeg værsågod og la godbitene under jakken selv. Det forhindret også eventuelle uhell med at hunden prøvde å ta godbitene. Med denne metoden fikk jeg en hund som halset like bra mot døde gjenstander som mot levende figuranter. Jeg hadde heller aldri problemer med at hunden gravde eller bet i jakken før jeg kom fram.
Også ved trening av halsmelding på levende figurant er Doggie-Zen et viktig moment. Hunden må lære at den ikke skal «plage» figuranten selv om den vet at figuranten har belønningen i lomma eller i hånda. Den skal i stedet lære å rygge til passende avstand for å få belønningen. Dette bør læres inn tidlig for å unngå at hunden innarbeider farlige uvaner. Innlæringen er mest effektiv hvis hunden lærer ved egenerfaring at belønningen forsvinner hvis han prøver å ta den direkte – og at den blir servert når hunden rygger vekk fra den. Å korrigere hunden med «nei» eller andre ubehag har ingenting med Doggie-Zen å gjøre. Da driver du med andre ting…
Du kan se hele filmen som viser innlæring av halsmelding på gjenstand med doggi-zen i dette onlinekurset om rundering på Canisakademiet.no
Flere eksempler på Doggie-Zen
Det finnes så mange eksempler på Doggie-Zen at det ikke er plass til å nevne alle i en artikkel. Men vi tar med noen flere eksempel for å sette deg på sporet. Jeg regner med at du kan finne enda flere eksempler på egen hånd.
En Doggie-Zen variasjon som jeg trener mye på er at hunden skal sitte korrekt i utgangsstilling selv om jeg holder en godbit i høyre hånd. Hvis hunden setter seg skeivt foran meg for å komme nærmere godbiten tar jeg den bak ryggen. Hvis hunden da retter inn bakparten får den godbiten. Etterhvert kjører jeg venstrevendinger på stedet samtidig som jeg frister hunden med godbit i høyre hånd. Hunden skal da holde seg på plass 90 grader ved min venstre fot, selv om det er veldig fristende å gå foran meg for å hente godbiten. Hvis man er nøye med denne treningen er det ikke lenger nødvendig å alltid ha belønningen i venstre lomme slik mange bestemt hevder. Hunden har nå lært grundig hvor riktig utgangsstilling er, uavhengig av hvor belønningen befinner seg.
På momenter som bli liggende, bli stående osv er det ofte en fordel at hunden holder posisjonen også når vi kommer tilbake til for å servere belønningen. Mange hunder vil strekke seg etter belønningen når vi belønner den for å bli liggende, og dette er ikke gunstig. Her kan vi gå inn med litt Doggie-Zen trening! Hvis hunden strekker seg eller småkryper fram mot godbithånda når vi skal belønne den for å bli liggende, bare tar vi hånda bak ryggen. I det samme hunden legger seg tilbake igjen tar vi hånda fram mot hunden igjen. Mest sannsynlig vil hunden fortsatt prøve å strekke seg framover igjen. Men den fjerde gangen ser du kanskje at hunden «behersker seg» og ligger rolig selv om du fører godbiten fram mot den. Da tar du hånda hurtig fram og nesten stapper godbiten i munnen på den. Gjenta dette flere ganger til hunden helt slutter å strekke seg fram mot godbiten.
Det samme kan du gjøre på bli sittende og bli stående. At hunden er sikker på å bli stående er viktig under en øvelse som stå under marsj. Hunden skal der stå helt i ro både når du går fra den og når du går to skritt bak den. Jeg liker å kvalitetssikre dette med å lokke hunden med godbiten mens jeg går rundt den. Hvis hunden snur seg etter godbiten avbryter jeg med «feil», og hunden må prøve en gang til. Hvis den blir stående selv om jeg frister med godbiten, kaster jeg den til hunden.
Oppsummering
Doggie-Zen er en sentral grunnferdighet som man har nytte av både til hverdagslydighet og brukshund/konkurranselydighet og andre aktiviteter. Doggie-Zen eller nyttig både for å kunne belønne mer effektivt, for å lære inn nye øvelser, og for å kvalitetssikre (generalisere) adferder/øvelser som hunden har lært fra før.
Første trinn i Doggie-Zen er å lære hunden å vente på værsågod før den får middagen sin. Deretter er det bare å videreutvikle dette så langt fantasien din rekker. Håper denne artikkelen har gitt deg noen idéer.