Her kommer derfor en liten gjennomgang av prinsipper som vi i Canis synes er spesielt viktige for deg som ønsker å klikkertrene mest mulig effektivt. Ta med deg det du synes er nyttig! 

Tekst: Morten Egtvedt

 

1. Adferdsanalysen som teoretisk plattform 

Vi bruker ofte å si at ”adferdsanalyse er viktigere enn klikkertrening”. Med det mener vi at det er alltid de grunnleggende læringsprinsippene for adferd som er ”sannheten”. Alle verdens treningsmetoder må forholde seg til disse læringslovene, på samme måte som vi må forholde oss til tyngdekraften og andre fysiske lover. 

Det grunnleggende prinsippet i adferdsanalysen er at ”adferd blir selektert av sine omgivelser”. 

Denne seleksjonen skjer på 2 måter: 

1. Gjennom naturlig utvalg – ved at miljøet velger ut genvarianter som produserer flere avkom enn andre genvarianter 

2. Gjennom læring – ved at miljøet velger ut hvilke adferder som produserer forsterkende stimuli (og dermed blir mer sannsynlige) i løpet av dyrets levetid. 

Det er to helt sentrale prinsipper for hvordan aller arter har utviklet seg på jorda. Og det disse to grunnleggende prinsippene vi som hundetrenere alltid må forholde oss til. Hundetrening handler om hvilke medfødte disposisjoner hunden er født med, og hvordan vi gjennom trening kan gjøre bestemte adferder mer eller mindre sannsynlige gjennom hvordan vi administrerer konsekvenser på hundens adferd i løpet av hundens liv. I tillegg er det viktig å huske at verden tilfører mange forskjellige konsekvenser til hundens adferd, også når vi ikke trener den aktivt. Alle levende organismer lærer så lenge de er våkne (og sikkert endel mens de sover også). 

Klikkertrening er bare én måte å bruke prinsippene fra adferdsanalysen i praksis. En av de beste måtene, ifølge vår mening. Men hvis det skulle dukke opp nye praktiske måter å trene hunden på som gir bedre resultater (og fortsatt er etisk forsvarlige på samme måte), er IKKE klikkertrening på noen måte ”hellig” for oss. Klikkertrening er etter vår mening så langt som vi har kommet i 2018. I 2118 vil hundetrenere sannsynligvis ha kommet enda lenger. Men nettopp det at klikkertrening i så stor grad bygger på de adferdsanalytiske prinsippene (og ikke bare på enkelte treneres ”personlige erfaringer”), gjør oss rimelig trygge på at treningsmetoden/filosofien har meget god holdbarhet. Det som fortsatt kan bli mye, mye bedre er den praktiske anvendelsen av metoden. De aller, aller fleste hundetrenere er fortsatt nybegynnere når det gjelder å bruke klikkertrening… 

 

2. Fokus på ”frivillig adferd” 

La oss så hoppe fra de store grunnleggende prinsippene til noe mer praktisk. Noe av det vi har lagt mest vekt på å formidle er hvor viktig det er å lære hunden å utføre adferder frivillig (dvs uten hjelp/ lokking eller andre signaler) FØR vi setter på det signalet/kommandoen som vi ønsker å bruke til slutt. 

Dette prinsippet var det som virkelig fanget vår interesse når vi leste om klikkertrening første gang rundt 1995. Karen Pryor forklarte i boken ”A Dog And A Dolphin” hvordan man først shapet fram adferden slik at hunden gjentok den frivillig gang på gang, flere ganger etter hverandre. Først når kvaliteten på adferden var bra nok, skulle man begynne å sette på signalet. Vi syntes dette prinsippet var så intuitivt og genialt at vi falt pladask for klikkertrening der og da. Vi kjente også begge godt til adferdsanalyse fra før, og det var befriende å lese om en treningsmetode som faktisk stemte overens med det vi lærte på universitetet. 

De neste årene var fantastisk lærerike. Vi måtte nå finne ut hvordan dette prinsippet (frivillig først – legge på signalet senere når hunden kan adferden godt nok) kunne brukes i lydighet og brukshundtrening, som vi jobbet mest med. Nesten hver eneste trening oppdaget vi noe nytt, og vi ble mer og mer fascinert over hvor enkelt det var å få hunden til å tilby adferder frivillig. 

På noen områder trodde vi først at det ville være vanskelig å få hunden til å gjøre noe frivillig først (som f.eks. i rundering). Men så gikk det et års tid, og plutselig var løsningen åpenbar. Jeg er sikker på at folk som jobbet med agility eller andre hundesporter på denne tiden, hadde mange av de samme opplevelsene. Å jobbe med frivillig adferd, og markere riktige adferder presist med klikkeren, åpnet plutselig en helt ny verden. Det var bare å gå inn og forsyne seg! 

Noe som vi også raskt oppdaget var hvor mye enklere det var å klikkertrene når hunden først hadde blitt ”klikkerklok”. Når hunden først hadde lært å tilby 4-5 adferder frivillig, gikk de 4-5 neste adferdene enda fortere å lære inn.

Klikkerklok-konseptet kan kanskje beskrives omtrent slik fra hundens perspektiv: 

”Jeg må gjøre ting uten hjelp for å få gode ting til å skje. Hvis ikke klikket kommer med en gang, kan jeg prøve hardere, eller prøve noe annet. Hvis en adferd får gode ting til å skje, gjentar jeg denne adferden igjen og igjen, helt til den eventuelt ikke virker lenger, og da kan jeg prøve hardere, eller prøve noe nytt igjen. Og viktigst av alt – det er aldri farlig å prøve!” 

Den arbeidsgleden vi så på hundene våre da de lærte å jobbe selvstendig på denne måten, gjorde hundetreningen rimelig avhengighetsskapende for oss. Det å ha en hund som hele tiden deltar frivillig i treningen, og som man ikke trenger å ”mase på” for å få til å gjøre ting, gjorde hundetreningen utrolig mye morsommere enn før. 

Overraskelsen var derfor stor da vi noen år senere dro til USA for å undervise og oppdaget at amerikanerne var ”sjokkerte” over hvor frivillig hundene våre jobbet. Vi trodde at vi gjorde nøyaktig slik som amerikanerne sa det skulle gjøres. Men når vi så nærmere etter, viste det seg i praksis at de i veldig høy grad ”lokket og klikket”. Når de etter en stund satte på signalet, brukte de svært ofte et håndtegn som signal, og dette håndtegnet var som regel bare en redusert versjon av lokkebevegelsen. Dette betyr at hunden egentlig ikke på noe stadium i treningen utfører adferden ”frivillig”. Det er alltid treneren som setter ting i gang. 

Vi betrakter ikke dette som en spesielt effektiv måte å klikkertrene på. Klikkertrening handler for oss i høy grad om at ”hunden har kontroll over når den den setter i gang adferden”. Når det er hunden som setter i gang aktiviteten, vil hundens aktivitet bli forsterket. Hvis det alltid er vi som setter i gang hunden ved å lokke eller hjelpe den på andre måter, forsterker vi det som hunden gjør i det vi lokker – nemlig at den venter passivt. 

Disse to måtene å trene på gir derfor to meget forskjellige hunder. Og vi vet hvilken type hund vi synes det er mest moro å trene med… 

 

3. Grunnferdigheter 

I Canis snakker vi ofte om grunnferdighetene som ”bokstavene i alfabetet”, delmomentene som ”ord” og ferdige øvelser som ”setninger”. Alle ferdige lydighetsøvelser bygger på disse grunnferdighetene. Dette gjelder ikke bare i klikkertrening – det gjelder uansett hvordan du trener hund. Alle mer avanserte eller sammensatte adferder bygger på noen enklere, mer grunnleggende adferder. Hvis du er bevisst på hvilke adferder som utgjør disse viktige grunnferdighetene, og legger vekt på å trene inn disse grundig, vil du ha en meget stabil plattform å bygge videre på. Hvis du slurver med grunnferdighetene, men likevel går videre til mer avanserte/ sammensatt øvelser, vil du før eller siden møte på problemer. 

I boka ”Lydighetstrening i teori og praksis” har vi ofte skrevet om ”Grunnferdighetsskjemaet” med 19 grunnferdigheter for lydighets- og brukshundtrening. Hvis du trener mot en annen hundesport som f.eks. agiliy, nosework, freestyle, jakt eller annet vil det være andre grunnferdigheter som er aktuelle for deg. Uansett hva du trener er det din jobb å definere disse grunnferdighetene, starte med dem – og trene dem skikkelig! 

Det som er fint med grunnferdigheter, er at mange av dem er felles for flere forskjellige hundesporter. Å holde fast en gjenstand i munnen er et eksempel. Å sitte, ligge, komme inn i utgangsstilling eller galloppere mot fører er andre eksempler. Det betyr at hvis du det første året du har hunden trener inn et stort ”arkiv” med grunnferdigheter, vil du rimelig raskt med noen små tilpasninger kunne gjøre det bra i flere forskjellige hundesporter senere i hundens liv. 

Et undervurdert område å tenke grunnferdigheter på, er ved problemadferd. Det er ofte fristende å ”angripe” problemadferden direkte. Men ved veldig mange tilfeller av ”problemadferd”, vil det faktisk være en god løsning å ”glemme” problemet til å begynne med (såfremt det ikke er et problem som gjør ”normal” trening vanskelig). Det som kjennetegner mange såkalte problemhunder er ikke bare at de har ”problemadferd” – det er også vår erfaring at de som regel kan svært lite i det hele tatt. Og det betyr samtidig at eieren kan svært lite om trening. 

En god start ved mange (ikke alle) typer problemadferd er derfor å begynne klikkertreningen fra scratch ved å lære hunden å tilby 4-5 enkle grunnferdigheter frivillig. Kanskje lærer du inn signal på et par av adferdene også. Det som veldig ofte skjer i denne prosessen er at problemadferden reduseres uten at man jobber direkte med den, ettersom hunden lærer nye måter å oppnå ting den vil ha. I tillegg får eieren sjansen til å utvikle noen grunnleggende ferdigheter i å belønne, observere, øke/senke vanskelighetsgrad på treningen osv. Kanskje får eier til og med en følelse av å (endelig!) mestre noe sammen med hunden, og betydningen av dette skal ikke undervurderes. 

Selv i tilfeller der problemadferden ikke reduseres vesentlig etter en periode med enkel grunnferdighetstrening, vil sjansene for å lykkes med å jobbe direkte med problemadferden nå være mye større. 

 

4. Flyt er konge! 

OK, du har hørt at grunnferdigheter bør trenes grundig for å ha en solid plattform å bygge videre på. Men hva vil det si å trene en adferd ”grundig”? Svaret ligger i begreper som flyt, flytnivå og flytmål. 

En adferd har ”flyt” når hunden kan den veldig godt! Det som er spesielt interessant er at flytnivå kan måles objektivt ved å telle hvor mange ganger hunden kan utføre adferden f.eks. i løpet av 60 sekunder. Etter å ha jobbet med grunnferdighetstrening i mer enn 20 år begynner vi etterhvert å få bra oversikt over hvilket flytnivå som er nødvendig på hver enkelt adferd for at den skal fungere bra nok til å sette den inn i adferdskjeder (øvelser). 

På en adferd som f.eks. ”utgangsstilling” bør hunden kunne tilby utgangsstillingen frivillig (og presist) minst 12-15 ganger på 60 sek før vi kan si at vi har nådd flytmålet. For ”sitt” eller ”ligg” (foran fører) er tallet 16-20. Hvordan vet vi at dette er riktig tall? Det vet vi fordi vi har observert veldig mange hunder som åpenbart har en veldig solid utgangsstilling/sitt/ligg, og enkelt og greit telt hvilken frekvens de har på adferden. 

Samme prinsipp gjelder også for alle andre adferder. Hvor mange ganger kan en godt trent (klikker) hund tilby adferd X på 60 sekunder? Finn ut det, og så har du flytmålet ditt! Hvis du ikke har mulighet til å telle, kan du også gå ut fra at når hunden tilbyr adferden på nytt igjen umiddelbart etter å ha svelget belønningen for forrige repetisjon (og i tillegg utfører adferden korrekt hver gang), så har du flyt på adferden. Flytmål bør justeres litt avhengig av hvor rask hunden er, hvor lang tid hundefører bruker på å belønne osv, men forskjellen mellom to forskjellige hunderaser som begge er meget godt trent, er etter vår erfaring sjelden veldig stor. 

Det er en god idé å måle flytnivået på grunnferdighetene dine jevnlig. Da får du et veldig pålitelig mål på om treningen din går framover eller ikke. Du slipper å synse når du ser tallene sort på hvitt. Hvis du ser jevn framgang mot flytmålet, vet du at det du gjør fungerer. Hvis ting er status quo over lang tid, kan det være et signal om at du bør justere ting med treningen. Riktig utført trening vil (under normale omstendigheter) alltid gi framgang i løpet av noen få økter. 

Å gjøre flytmålinger er også en måte å gjøre hundetreningen mer vitenskapelig på. Mange positive trenere sier at de trener ”vitenskapelig”. Vår erfaring tilsier imidlertid at det store flertallet positive trenere trener nøyaktig like uvitenskapelige som de fleste andre hundetrenere. 

Å være ”snill mot hunden” er ikke automatisk vitenskapelig (selv om jeg selvfølgelig anbefaler folk å være snille både mot folk og hunder!). 

Å kjenne til endel vitenskapelige prinsipper som treningen din bygger på, er bedre enn å støtte seg på åpenbart upresise eller overtroiske forklaringer, men igjen – du trener fortsatt ikke ”vitenskapelig”. 

Å trene vitenskapelig” handler om å gjøre observasjoner og å ta data underveis i treningen – OG deretter bruker dataene som et verktøy i treningen.

Dette er et område der vi tror hundetrening som fag kan utvikle seg mye de neste 10 årene. På Canis sitt klikkerinstruktørkurs har vi derfor de siste årene lagt stor vekt på å lære studentene å observere adferd og ta mest mulig presise adferdsdata underveis i treningen. 

 

5 trinn til stimuluskontroll 

Å starte treningen med å lære hunden å utføre adferder frivillig, er ikke et mål i seg selv. Vi gjør det av en grunn – eller rettere sagt flere grunner. Den første grunnen er at det er forsterkende i seg selv å føle større grad av kontroll over en situasjon. Den andre grunnen er at det reduserer faren for hjelpeavhengighet og gjør det enklere å generalisere adferden til nye situasjoner. 

Den tredje grunnen er (kanskje noe paradoksalt) at bedre frivillige adferder gir bedre stimuluskontroll til slutt. For rå stimuluskontroll er som regel det som er sluttmålet for treningen! 

Den vanligste grunnen til at signaler ikke fungerer optimalt, er at treneren har gjentatt signalet flere ganger uten at hunden deretter har utført adferden. Når dette skjer mange ganger, mister signalet gradvis mer av sin effekt. 

Under nyinnlæring snakker vi ofte om 80% regelen. Den sier at vi bør legge opp nyinnnlæringen slik at hunden gjør riktig ca 4 av 5 repetisjoner. Hvis vi har begynt å trene adferden med signal/kommando snakker vi heller om 90%-regelen, ettersom det er enda viktigere å unngå feil når vi har lagt til signalet. Den gode nyheten er at hvis du har trent inn (den frivillige) adferden skikkelig før du begynte å legge til signalet, er det meget enkelt å holde seg innenfor 90% regelen når du først begynner å trene signalet. 

For å lære inn et nytt signal anbefaler vi som regel å følge disse mer eller mindre faste 5 trinnene til full stimuluskontroll: 

Trinn 1: Lær hunden å utføre atferden «frivillig»

Trinn 2:Si signalet ”i bakgrunnen” når hunden akkurat har påbegynt den frivillige adferden.

Trinn 3: Test signalet, ved å si signalet i gradvis vanskeligere situasjoner, gjerne når hunden ikke forventer det. Men forsterk fortsatt også hvis hunden setter seg frivillig før du rakk å si signalet! 

Trinn 4: Forsterk KUN hvis hunden venter med å begynne adferden til du har sagt signalet. På dette trinnet bruker du signalet til å shape hunden til å ”holde venteposisjonen” gradvis lenger. Signalet ditt fungerer nå som et ”klikk” som forsterker at hunden ventet på signalet! 

Trinn 5: Lær hunden å skille mellom flere forskjellige signaler (diskriminering). 

Noe som er spesielt for Canis-filosofien, er at vi oppfordrer sterkt til å jevnlig gå tilbake til å forsterke at hunden tilbyr adferden frivillig, selv etter at hunden egentlig har lært trinn 4 og 5 stimuluskontroll. Vår erfaring er at en rutinert klikkerhund, enkelt kan veksle mellom å vente på signalet når vi ønsker det, og tilby adferden frivillig uten signal når vi ønsker det. 

Fordelen med å kunne gå fram og tilbake mellom signal og frivillig adferd på denne måten, er at du enkelt kan gå tilbake og utføre ”reparasjoner” på adferden uten å rote til signalet, når dette av og til er nødvendig. 

I tillegg får man som regel bedre reaksjon på signalet (bedre ”triggerhappiness”!) når man av og til veksler mellom frivillig/signal. Å kunne veksle fram og tilbake er en videregående trenerferdighet, men ha det gjerne i bakhodet fra starten. 

 

6. Det finnes flere innlæringsteknikker å velge mellom! 

Selv om vi i Canis understreker betydningen av frivillige adferder, betyr ikke dette at vi aldri kan bruke andre innlæringsteknikker enn ”ren shaping”. Av og til er lokking en god løsning i starten for å få fram en bestemt adferd akkurat slik du vil. Veldig mange ganger er targeting en utmerket shapingsnarvei (vi er faktisk VELDIG glade i targeting i mange sammenhenger). 

Hvis du bruker forskjellige former for hjelp i starten av treningen på enkelte adferder, er det selvfølgelig helt i orden. Poenget er at vi bruker disse teknikkene I STARTEN for å komme i gang på riktig måte, når vi ikke klarer å shape fram adferden helt uten hjelp. Men så snart vi har kommet litt på vei, er målet å snarest mulig trappe ned denne hjelpen, slik at hunden ikke blir avhengig (uansett om hjelpen har bestått av lokking med godbit, targeting eller andre hjelpeteknikker). 

Selv om du har begynt innlæringen med f.eks. lokking, er det en stor fordel at du etter å ha trappet ned denne hjelpen kjører en periode med trening der hunden faktisk tilbyr adferden helt frivillig og selvstendig, uten noen form for hjelp/ lokking fra deg. 

Først etter å ha vært i denne ”frivilligfasen” en stund, begynner du å legge på signalet. Denne måten å bruke lokking på er helt i tråd med Canis-filosofien (ihvertfall så lenge du ikke føler at du MÅ lokke hver eneste nye adferd for å komme i gang – hvis du må det, er det ting som tyder på at du gjennomgående forsterker passivitet hos hunden din i for høy grad). 

Når vi sier at frivillig adferd er viktig, betyr ikke dette nødvendigvis at du må gjøre treningen 100% frivillig helt fra starten (selv om det er bedre hvis du får det til). Det viktigste er at du har en bra frivillig adferd før du setter på signalet! 

 

7. Belønningsplassering vs klikkeren 

En ting vi har lagt mye vekt på de siste årene er prinsippet om at ”klikkeren er viktigere enn belønningsplassering”. Vi ser at mange trenere legger nærmest tvangsmessig stor vekt på hvor/hvordan de plasserer belønningen på hver eneste repetisjon (for eksempel ved å belønne ”i posisjon” eller i en spesiell retning hver gang). 

Å være bevisst på hvordan man serverer belønningen kan ofte være svært nyttig. Det som derimot er lite hensiktsmessig er at du legger så stor vekt på å belønne kjapt i en spesiell posisjon/retning at du begynner belønningsbevegelsene dine FØR du har klikket (80% av alle klikkertrenere gjør dette hvis de ikke blir gjort oppmerksomme på saken – bare se en hvilken som helst treningsvideo på nettet…). Problemet med dette er at hunden da lærer å se mer etter dine belønningsbevegelser enn å lytte etter klikket. Dette reduserer for det første timingen på belønningen din. Men enda verre er det kanskje at du reduserer verdien av klikkeren som markør. Hvis hunden alltid/ ofte ser at hånda di er på vei mot lomma før du klikker, vil hunden fort slutte å bry seg om klikket. 

I de aller fleste tilfeller kan du trygt klikke i riktig øyeblikk, deretter kan du ta opp belønningen fra lomma – og SÅ kan du plassere belønningen der du evt vil ha den. Dessverre er mange hundetrenere såpass hardt rammet av OCD eller annen perfeksjonisme at de ikke tåler å stå i det lille ubehaget det innebærer for dem at hunden bryter posisjonen mellom klikket og servering av belønningen. De stoler rett og slett ikke på at klikkeren forsterker den adferden som de faktisk klikket. Og etterhvert blir dette en selvoppfyllende profeti – ettersom hunden slutter å bry seg om klikket, og i stedet følger med som en hauk på belønningshånden… 

Hvis du f.eks. vil lære hunden å gå rett fram inn i fremmadsendingsruta KAN du kaste ballen over hodet på hunden mens den fortsatt er i fartsretningen. Men du kan også i stedet være nøye med kriteriene/timingen din, ved å alltid klikke når hunden løper i riktig retning og fortsatt har kroppen vendt framover i fartsretningen, gjerne kombinert med å bruke et target som ligger lenger framme. Når hunden stopper og snur seg mot deg når den hører klikket, er allerede riktig adferd forsterket, og nå kan du gjerne i tillegg kaste ballen over den videre i fartsretningen hvis du vil). 

Den er veldig stor forskjell på å løpe rett fram fordi den ”forventer” at det kommer en ball flyvende over den, vs. å løpe rett fram fordi vi alltid har forsterket kun dette men ikke når den snur seg for tidlig. Den første adferden er fortsatt i praksis 100% hjelpeavhengig. Den andre adferden utføres selvstendig… 

Vi legger stor vekt på å lære klikkertrenere å ”holde arbeidsposisjonen” når de klikker. Det vil si at du klikker presist for riktig adferd – og først 0,3 til 0,5 sekunder senere begynner du belønningsbevegelsen mot lomma. Jo mer gjennomført du holder arbeidsposisjonen, desto bedre vil hunden din bli til å ”hente informasjon” fra klikket, ettersom det alltid er klikket som varsler at kakeboksen blir åpnet – ikke bevegelsene dine. 

Unngå derfor å få et tvangsmessig forhold til belønningsplassering! Vårt råd er å la klikkeren gjøre ”grovjobben” – bruk deretter belønningsplassering fornuftig for å få den siste finishen der du trenger det. 

Og en annen ting som henger tett sammen med dette punktet: Hold belønningen skjult i lomma når du trener! Å gå med belønningen klar i hånda er ikke lov på konkurranser, og gjør hunden lett hjelpeavhengig. I tillegg er det ren latskap som gjør at du selv ikke utvikler gode mekaniske ferdigheter i å ta belønningen fort opp/ned av lomma osv. Når du alltid har belønningen gjemt i lomma til (minst 0,3 sek) etter klikket, vil du raskt få veldig bra flyt på å trekke godbiter/leker lynraskt opp fra lomma – og du unngår å gå med et digert skilt i pannen som forteller hunden at ”dette er trening, ikke konkurranse”… 

 

8. Kvalitetssikring og omvendtlokking 

Når du har trent inn en adferd såpass godt at du begynner å nærme deg flytnivået, er det smart å begynne å generalisere adferden (om du ikke har begynt med dette allerede). En morsom måte å kvalitetssikre adferden på, er å kjøre såkalt ”omvendtlokking”. Omvendtlokking som begrep ble faktisk lansert i dette tidsskriftet i sin tid. 

Det er flere måter å bruke omvendtlokking på, men generelt innebærer denne teknikken at du på en eller annen måte lokker hunden til å gjøre det motsatte av det du egentlig vil at den skal gjøre – og deretter belønne kun hvis hunden klarer å motstå fristelsen (lokkingen) og gjør riktig likevel. 

F.eks. kan du lokke hunden til å reise seg når du trener bli liggende, du kan friste hunden til å spytte ut apporten og ta godbiten i stedet for å holde fast, du kan lokke hunden til å hoppe opp etter godbiten når den egentlig skal tilby en frivillig ligg osv. Bare fantasien setter grensene. 

Omvendtlokking har i de siste årene også blitt populært å bruke helt fra starten av innlæringen for å lære hunden å holde stabile posisjoner (bli sittende/liggende/stående urørlig osv). Dette kan virke fint. Men hvis du bruker omvendtlokking for å lære inn i en ny adferd er det ikke lenger snakk om kvalitetssikring – det er i realiteten bare en hvilken som helst annen form for lokking. Så hvis du bruker ”(omvendt)lokking” for å lære hunden å holde en bestemt posisjon, må du snarest trappe ned denne lokkingen før du kan si at hunden ”kan” å holde posisjonen. Dessverre ser vi altfor ofte hunder som er hjelpeavhengige av omvendtlokking, så dette er noe du bør være bevisst på. 

Vi anbefaler her som i de fleste andre tilfeller å stole på klikkeren når du skal lære hunden å bli sittende/ liggende/stående. Klikk presist når hunden holder posisjonen, og ikke freak ut om hunden bryter posisjonen når du klikker (den har LOV til det!). Du kan fortsatt belønne i posisjon når du først kommer fram til hunden hvis du vil. Øk tid/avstand gradvis. Og med litt elegant trening ser vi som regel at hundene etterhvert begynner å holde posisjonen når vi klikker, og venter til vi kommer tilbake med belønningen uansett. Nå som hunden har lært å holde en posisjon ved hjelp av klikkeren, kan du gjerne variere med omvendtlokking en gang i blant som kvalitetssikring. 

Bruk også gjerne andre former for kvalitetssikring, f.eks. store forstyrrelser osv. Det er imidlertid mest effektivt å begynne med slik trening når hunden allerede har god flyt på den adferden du trener. I tillegg bør du prioritere å trene med forstyrrelser som ligner mest mulig på de forstyrrelsene du vil møte i praksis, f.eks. i konkurranseringen. 

 

9. Baklengskjed alt som kan baklengskjedes! 

En annen sentral del av Canis-filosofien er å bruke baklengskjeding når vi setter sammen flere deler til en lengre øvelse. Når vi baklengskjeder, starter vi (som regel) med å trene hver del av øvelsen separat. Når vi så mener at vi er klare for å sette sammen delene til en hel øvelse, starter vi med å repetere siste adferd i kjeden noen ganger, for å gjøre den mer sannsynlig (for å få hunden til å ”glede seg” til å få lov til å gjøre den siste adferden). Deretter setter vi på den neste siste delen av kjeden, så den før der igjen osv. 

Standard baklengskjeding ser skjematisk ut slik som dette: 

4 (klikk) 

3 + 4 (klikk) 

2 + 3 + 4 (klikk) 

1 + 2 + 3 + 4 (klikk) 

For eksempel: 

Slipp apporten på signal (klikk) 

Kom inn i utgangsstilling + slipp apporten på signal (klikk) 

Løpe inn med apporten + kom inn i utgangsstilling + slipp apporten på signal (klikk) 

Løpe ut og gripe apporten + Løpe inn med apporten + kom inn i utgangsstilling + slipp apporten på signal (klikk) 

Vi gjenter ofte adferd 3 + 4 mange ganger før vi setter til 2 +3 + 4 osv. Du går først videre i kjedeprosessen så snart de to første adferdene sitter som ”limt” sammen. 

Fordelen med å baklengskjede er at hunden kommer til adferder den kan bedre og bedre jo lenger ut i kjeden den kommer. En fordel med dette er at adferder som hunden kan bedre enn andre faktisk funger som forsterkere. TV-titting kan fungere som forsterkning for å støvsuge huset – men sjelden omvendt! Slik er det med kjeder også. Hvis du forlengskjeder vil hunden (spesielt tidlig i innlæringen) hele tiden gå fra TV-titting til støvsuging. Det er ikke forsterkende, og det blir oftere feil. Når du baklengskjeder kommer hunden i stedet stadig nærmere TV-titting (godbiten). Det betyr at hvert eneste ledd i kjeden blir forsterket – selv om den ”virkelige” belønningen alltid kommer etter siste adferd i kjeden. 

Baklengskjeding er spesielt nyttig når du skal sette sammen flere delmomenter til en ferdig øvelse. Men når du har brukt baklengskjeding en stund og begynner å forstå hvordan det fungerer, vil du se at baklengskjeding kan brukes på forskjellige måter på alle nivå i treningen – også ofte helt i starten av innlæringen mens du fortsatt jobber med å shape inn en ny adferd. Selv en tilsynelatende kort adferd som ”komme i utgangsstilling” består i realiteten av flere mindre adferder som er satt sammen som en kjede. Ved å starte med den siste adferden først, kan du gjøre shapingprosessen atskillig enklere for både deg selv og hunden. 

Les gjerne mer om baklengskjeding i boka ”Lydighetstrening i teori og praksis”. Gjør også gjerne et Google-søk på ”Premacks prinsipp”, for å få med deg litt mer viktig bakgrunnskunnskap.

 

11. TKFF 

Hvis du har problemer med treningen din, er det som regel 4 ting du kan forbedre, som (nesten) alltid vil løse problemet. Disse fire hemmelighetene er: 

• Timing 

• Kriterier 

• Forsterkningsfrekvens 

• Forsterkningskvalitet 

 

Timing handler om hvor presist du forsterker (riktig adferd). 

Kriterier handler om hvordan du legger opp treningen din. Hvilke innlæringstrinn velger du? Når øker du vanskelighetsgraden, og når senker du den? 

Forsterkningsfrekvens handler om hvor ofte du belønner. En generell regel er at det under nyinnlæring som regel er bedre jo oftere du belønner (frekvensen henger også tett sammen med kriteriene dine). 

Forsterkningskvalitet handler om hvor effektiv forsterkeren din er. Hvis hunden ikke vil jobbe for belønningen du bruker, hjelper det ikke hvor bra du trener ellers. 

Fordelen med å huske bokstavene TKFF er at det gir deg rimelig konkrete forslag til løsninger på det aller meste når ting ikke går fort nok framover og du trenger å forbedre et eller annet med treningen din. Med TKFF slipper du å lete etter (ofte overtroiske) forklaringer som går på ”Hva hunden tenker” osv. 

Ved å fokusere på TKFF fokuserer du på det som (som regel) er det mest sentrale med hundetreningen. 

Det finnes noen flere bokstaver for deg som vil lære enda mer, men du kommer langt med disse fire til å begynne med. 

 

12. Slapp av og ha det moro når du trener! 

Canis sitt prosjekt handler i stor grad om å utvikle hundetrenere og instruktører i den øvre delen av kompetanseskalaen. Vi har derfor ofte fokus på å finslipe detaljer i trenerens ferdigheter og andre ting som kan optimalisere treningen. Vi kan ofte snakke (litt for) mye om avansert teori osv. 

Det er menneskelig å hele tiden ville forbedre sine ferdigheter og oppnå best mulig resultater. Men det er også fort gjort å bli så engasjert i å forbedre treningen sin at man glemmer hvorfor man begynte å trene hund i første omgang. Og for de aller, aller fleste av oss (til og med de som jobber profesjonelt eller på høyt konkurransenivå med hundene sine), handlet det om å ha det hyggelig sammen med hunden sin, og sammen med gode treningskamerater. 

Hvis du plutselig midt i en hundetrening ”våkner opp” og legger merke til at du er anspent, stresset eller egentlig ikke har det spesielt moro (eller du oppdager at klokka er 2 på natta og du sitter fortsatt og argumenterer med noen på Facebook!) er det mye som tyder på at du har gått i ”seriøs-fella”. Da kan det være en god idé å ta et mentalt skritt tilbake, få et fornuftig perspektiv tilbake igjen, og minne deg selv på hvorfor du valgte denne hobbyen til å begynne med. 

Hvis du kan kombinere en litt avslappet holdning til hundetreningen med en nysgjerrighet på å lære mer og utvikle deg selv og hunden videre, tror vi det er den beste strategien for et langt og godt hunde(eier)liv. 

Det er interessant å være veldig på høyden når det gjelder det siste innen kunnskap om hundetrening. Men er det nødvendig for å ha et bra hundehold…? Høyst sannsynlig ikke. 

 

Oppsummering 

Dette var et lite utvalg prinsipper som vi i Canis synes er viktige i hundetreningen. For en mer grunnleggende innføring, er boka ”Klikkertrening for din hund” grei å starte med. 

Vi tror de fleste av disse prinsippene kan være nyttige å kjenne til også for deg som ikke nødvendigvis klikkertrener like gjennomført som enkelte andre av oss. 

Avslutningsvis vil vi understreke at bare fordi vi har en ”filosofi” betyr ikke det automatisk at vi mener alle skal/må/bør trene på denne måten. Se heller på denne artikkelen som en slags ”her er ting som vi har hatt stor glede av gjennom mange år – og som i tillegg har solid praktisk og teoretisk ryggdekning». Men det er alltid DU som bestemmer hvordan du vil trene din egen hund. Vel, det er faktisk ikke helt riktig… Ettersom din adferd blir selektert av miljøet, er det alltid summen av ditt miljø som bestemmer hvordan du trener. Så pass på at du omgir deg med bra treningskamerater! 🙂