Når man konkurrerer i spor når man poeng etter hvor mange sporpinner man greier å finne. Å ha en god markering er derfor nesten like viktig som at hunden følger sporet bra. De fleste som trener spor for brukshundkonkurranser lærer hunden å plukke/apportere sporpinnene i sporet.
Tekst: Morten Egtvedt
For tjenestehunder innen politi og militæret er det imidlertid lite hensiktsmessig å få hundesikkel eller bitemerker på gjenstander som kan være bevismateriale (eller kanskje til og med farlige/eksplosive gjenstander). Disse hundene lærer derfor å sitte eller legge seg ved gjenstandene i stedet for å plukke dem opp.
I det siste har denne typen markering også blitt mer populær blant ”sivile” hundeførere. Det er velkjent at mange brukshundfolk har en viss tendens til å kopiere ”alt” som politiet gjør, men liggmarkering er faktisk en fin markeringsform forutsatt at den er skikkelig innlært. Man slipper jo å risikere bitemerker på sporpinnene (selv om man uansett markering bør lære hunden å holde fast uten å tygge). En annen grei fordel er at når hunden legger seg ved sporpinnen ligger den midt i sporet og den trenger ikke lete opp sporet på nytt når den skal fortsette (selv om dette heller ikke er noe stort problem å lære hunden).
Likevel har jeg selv alltid vært av den oppfatningen at hvis du ikke trenger ligg-markering er de like greit å holde seg til apportering i sporet. En brukshund må jo uansett lære seg apportere, så hvorfor ta seg bryet med å lære hunden å legge seg ved sporpinner i tillegg? En annen ting som jeg har sett endel av er at hundeførere i innlæringen nærmest brøler ”ligg!” ved sporpinnene for å få hunden til å legge seg. Når man trener inn liggmarkeringen på denne måten, eller bruker ubehag på andre måter, blir det ikke spesielt forsterkende å finne sporpinner. Hvis ligg-markeringen er innlært med bruk av ubehag blir egentlig hunden utsatt for en trussel (”legg deg, ellers…”) hver gang den finner en sporpinne. Dette gir ikke spesielt sikre markeringer, og det vil nødvendigvis virke negativt inn på selve sporet før eller siden.
Trening med flatten ”Ergo”
For en tid tilbake startet jeg å trene spor med min nye hund, en 3 år gammel flat-coat som jeg overtok i vinter. Jeg trente bare godbitspor (uten sporpinner i sporet) til å begynne med for å lære Ergo å spore rolig og nøyaktig (flat-coater har en tendens til å få det veldig travelt hvis man ikke tar litt hensyn til rasen).
Ergo skal etter planen trenes både til brukshundkonkurranser, redningshund og militær patruljehund. I militæret kreves det ligg-markering i sporet. Alle mine tidligere hunder har apportert i sporet, og jeg har alltid ment at denne markeringsformen er enklest å lære inn. Men en gang må jo være den første. Om ikke annet er det jo uansett greit å vite litt om ligg-markering i praksis hvis folk spør om råd, så jeg startet treningen med blanke ark og sunn nysgjerrighet.
Jeg trente stort sett hver dag i en uke. Siste dag i denne uken gikk hunden et pinnespor med 8 gjenstander og hunden ligg-markerte perfekt på alle sammen. Jeg har fortsatt endel generaliseringstrening igjen (hunden må lære å ligg-markere i bratte oppover og nedoverbakker, på flere forskjellige gjenstander osv.). Jeg synes likevel at denne treningen gikk så mye fortere enn det jeg har sett av ligg-markeringsmetoder før, at jeg vil skrive litt om metoden jeg brukte.
Tradisjonell trening av ligg-markering
Det er utviklet flere måter å trene inn liggmarking i sporet. Noen starter med å legge en ball, kong eller en annen belønning på bakken. Når hunden går mot belønningen holder man den igjen i båndet. Hvis hunden legger seg sier fører værsågod, eller noen foretrekker å gå fram og gi belønningen til hunden mens den ligger.
Andre bruker omtrent samme framgangsmåte med godbiter som man setter et plastbeger over. Man holder igjen hunden, og når hunden legger seg foran plastbegeret går fører fram og fjerner begeret slik at hunden får godbitene. Etterhvert går man over til å legge godbiter oppe på eller under sporgjenstandene. Til slutt fjerner man godbitene helt.
En tredje måte er å kommandere hunden ”ligg” like ved pinnen og belønne når hunden legger seg. Etterhvert tar man gradvis bort kommandoen og belønner når hunden legger seg bare ved syn/lukt av pinnen.
De fleste jeg har sett trener utelukkende positivt i starten av denne innlæringen, men noen vil etterhvert også ”stille krav” til hunden ved å korrigere den med stemmen eller fysisk hvis hunden skulle gjøre feil og gripe gjenstanden i stedet for å legge seg.
Liggmarkering med klikkertrening
Jeg brukte ikke noen av de ovenfor beskrevne metodene. Siden jeg ikke hadde hørt at noen har klikkertrent ligg-markering før måtte jeg selvfølgelig prøve det. I teorien skal jo dette være ganske enkelt. Adferden vi ønsker er ligg. Den stimulusen (”kommandoen”) som skal gjøre at hunden legger seg er lukten og/eller synet av sporpinnen. Ligg-adferden skal altså under stimuluskontroll av syn/lukt av sporpinne. Da sier klikker-teorien at jeg først skal forme fram en frivillig ligg-adferd uten kommando. Deretter skal jeg sette på kommandoen (syn/lukt av pinne) akkurat som jeg ville gjort med alle andre ”vanlige” muntlige kommandoer.
Planen var derfor enkel, men det måtte litt tilpassing til i praksis.
Trinn 1 – frivillig ligg
Det første jeg gjorde var å klikke og belønne når Ergo la seg frivillig (uten ligg-kommando!). Dette kunne han bra fra før, så det var bare å repetere det litt overalt, både i skogen og på appellplassen. Ligg-adferden bør være forsterket så mange ganger at hunden benytter enhver ”unnskyldning” til å legge seg ned før man går videre til neste trinn.
Trinn 2 – legg sporpinne på bakken og stå på den
Ergo hadde tidligere blitt klikket for å plukke opp sporpinner, men det viste seg egentlig bare å være en fordel. Etter å ha trent mye på ligg tok jeg en vanlig sporpinne og la den synlig på bakken foran ham. Jeg satt foten på enden av sporpinnen slik at han ikke fikk til å plukke den opp selv om han prøvde. Etter å ha prøvd noen sekunder la han seg rett ned i stedet (ikke så rart ettersom denne adferden har blitt forsterket mange ganger rett før) – KLIKK & belønning! Dette ble gjentatt noen ganger til han la seg foran sporpinnen med en gang. Jeg stod rett foran hunden slik at når han la seg havnet sporpinnen midt mellom framlabbene hans, omtrent der jeg helst ville ha den.
Trinn 3 – legg sporpinne på bakken UTEN å stå på den
Så la jeg sporpinnen på bakken uten å stå på den. Første gang prøvde Ergo å plukke den opp. Da tok jeg pinnen rolig ut av munnen hans og la den ned på bakken igjen. Det samme gjentok seg en gang til, men tredje gang la han seg uten å røre pinnen – KLIKK & belønning. Dette ble gjentatt til det var vellykket hver gang, og det tok ikke mange minutter. Nå hadde Ergo lært at det er dumt å røre sporpinnen, uten at jeg har trengt å holde han igjen i båndet, si ”nei” eller korrigere på andre måter. Han har fått sjansen til å prøve og feile og har funnet ut at det er enklest å legge seg med en gang – uten å røre sporpinnen.
Trinn 4 – perfeksjonering av ligg-markeringen: Pinnen midt mellom forlabbene!
Foreløpig var det egentlig bare tilfeldig at Ergo har lagt seg slik at sporpinnen har havnet midt mellom framlabbene. Han hadde jo bare lagt seg der det var enklest å legge seg, og sporpinnen hadde tilfeldigvis ligget på riktig sted.
Nå begynte jeg å perfeksjonere dette slik at han skulle legge seg med sporpinnen mellom framlabbene ”med vilje”. Når Ergo lå med sporpinnen mellom framlabbene flyttet jeg sporpinnen rett på utsiden av høyre (eller venstre) framlabb. Samtidig flyttet jeg meg også litt til høyre, og ventet. Han ble da liggende og se vekselvis på meg og pinnen. Så flyttet han tilfeldigvis den ene forlabben etter meg slik at pinnen havnet mellom forlabbene igjen – KLIKK! Så flyttet jeg sporpinnen på til høyre igjen, og han måtte flytte på labbene enda en gang for å få belønningen.
I starten klikket jeg også når han flyttet på labbene uten at sporpinnen havnet mellom labbene. Det viktigste var bare å forsterke aktivitet med labbene, så kunne jeg alttid gjøre labbe-flyttingen mer målrettet etterpå. Så snart han begynte å få dreisen på labbe-flyttingen økte jeg kravene og klikket kun når Ergo flyttet abbene så mye at sporpinnen ble liggende midt mellom framlabbene.
Jeg varierte på å flytte sporpinnen til høyre og venstre, og etterhvert flyttet jeg den gjerne 1 meter unna slik at han krabbet bortover og stoppet når pinnen var midt mellom framlabbene.
Denne detaljen var noe av det mest nyttige jeg gjorde, for nå begynte Ergo raskt å rette seg inn på egen hånd hvis han la seg litt feil ved pinnen. Jeg kunne bare holde igjen klikket noen sekunder, og da flyttet han labbene slik at pinnen ble liggende midt mellom forbeina – KLIKK!
Det kan være en fordel å jobbe mye med denne detaljen. Når man har liggmarkering er det veldig lite hensiktsmessig at hunden legger seg ”i nærheten av sporgjenstanden”, hvorpå du må finkjemme 2 x 2 meter med tett lyng og kratt for å finne ut hvor pinnen egentlig befinner seg.
Trinn 5 – holde fokus mot pinnen
Mange liker at hunden ligger og stirrer mot pinnen etter at den har lagt seg ned. Da blir det enda mindre tvil om hvor pinnen befinner seg. Tradisjonelt trener man dette ved å ”lure” hunden til å tro at belønningen ”hopper fram” fra under pinnen.
Når man klikkertrener foretrekker man imidlertid å lære hunden ting i stedet for å lure den. Jeg startet derfor bare med å klikke når Ergo lå og kikket på sporpinnen mens jeg stod rett foran han. Når han skjønte at han måtte se ned på gjenstanden for at jeg skulle klikke stilte jeg meg litt på siden, og klikket når han fortsatt så framover mot sporpinnen. Så flyttet jeg gradvis lenger bakover til jeg kunne stå 10 meter bak Ergo og han fortsatt kikket framover på sporpinnen for å få klikk og belønning. Jeg økte også gradvis tiden han måtte stirre på sporpinnen før jeg klikket.
Et annet alternativ er å lære hunden «frys-target» på sporgjenstanden. Det vil si at den setter nesen mot gjenstanden og holder denne posisjonen til vi klikker.
Trinn 6 – gjem pinnen gradvis bedre
Til nå har jeg kun trent ligg-markeringen på en appell-plass eller gressplen. Jeg har nå kommet så langt at hunden legger seg rett ned med pinnen mellom framlabbene og stirrer på pinnen til jeg klikker.
Det er egentlig synet av pinnen som ”kommander” hunden til å legge seg, men i et spor skal jo kun lukten av pinnen være nok. Jeg begynte nå å skjule pinnen gradvis bedre. Første gang la jeg pinnen i litt høyt gress mens Ergo så på. Så måtte han søke opp pinnen. Første gang han lokaliserte pinnen la han seg uten å røre pinnen. En og annen gang slo gammel innlæring inn og han prøvde å plukke den opp i stedet. Da bare tok jeg fra han pinnen og la den ned i gresset igjen. Snart prøvde han ikke det flere ganger.
Etterhvert trampet jeg en liten firkant på 2 x 2 meter og gjemte en eller flere pinner i feltet uten at han så. Når han ble tatt fram til firkanten begynte han naturlig å søke, og når han fant pinnen la han seg korrekt.
Trinn 7 – overgang fra godbitspor til pinnespor
Mange som trener godbitspor har problemer når de går over til sporpinner. Enda verre er det ofte for de som trener med ”morsomme” sporgjenstander i starten av treningen og deretter går over til vanlige sporpinner. Mange hunder vil heller fortsette sporet for å finne flere godbiter (eller den morsomme sluttgjenstanden/figuranten) enn å stoppe ved sporpinnene. Dette problemet kan unngås ved å trene separat på markeringen på sporpinnene (gjelder både om du har liggmarkering eller apportering), og deretter introdusere sporpinnene gradvis.
Jeg kjørte en gradvis overgang som fungerte veldig fint med Ergo. Når jeg gikk godbitspor tok vi gjerne 3-4 pauser midt inne i sporet. Der tok jeg fram en pinne fra lomma og kjørte noen ligg-markerings-repetisjoner akkurat som på appellplassen. Så fikk Ergo fortsette på sporet før vi tok en ny pause med mer markeringstrening. De første gangene ville han (selvfølgelig) gjerne fortsette på sporet, men 2-3 slike spor ville han like gjerne leke ”ligg-ved-pinne-leken” som å spore videre.
Først da begynte jeg å legge sporpinnen i sporet som vanlig. Rett før jeg satte Ergo på sporet repeterte jeg en markerings-økt der han ble klikket for å legge seg ved en sporpinne 4-5 ganger. Jeg merket sporpinnene i sporet med merkebånd for å vite nøyaktig hvor de var, men det var egentlig ikke nødvendig. Ergo la seg perfekt fra første pinne. Grunnarbeidet var tydeligvis gjort grundig nok.
Det jeg jobber med i skrivende stund er å gjemme pinnene i gradvis vanskeligere steder i sporet. I tettere terreng, i bratte oppover og nedoverbakker osv. Jeg vil også etterhvert la hunden få lov til å spore i større fart over sporpinnene og se om han fortsatt greier å markere dem.
Kan ligg-markeringen ødelegge for apporteringen?
Mange tror at mye trening på ligg-markering kan bli et problem for apporteringen f.eks i feltsøket. Andre tror at mye apporteringstrening kan ødelegge for ligg-markeringen. Jeg tror denne redselen er sterkt overdrevet.
Ergo kunne apportere før vi begynte med ligg-markeringen, og det var heller en fordel enn en ulempe, ettersom han allerede hadde en viss interesse for sporpinnene.
For å teste dette litt mer har jeg prøvd å veksle mellom å klikk for ligg-markering og klikk for å plukke opp gjenstanden i samme treningsøkt. Først bestemmer jeg meg for å klikke at hunden legger seg ved sporpinnen 5-6 ganger. Så finner jeg for ordens skyld en annen gjenstand og klikker hunden for å apportere denne en stund. Deretter finner jeg fram sporpinnen og klikker på nytt kun for ligg-markering. Hunden vil ofte prøve ”feil” adferd et par ganger rett etter at jeg har byttet kriterier, men den skjønner veldig fort at vi har begynt å leke en ”ny lek”. Jeg kan sikkert etterhvert bytte slik med samme gjenstand også uten at det er noe større problem.
Å lære hunden både apportering og ligg-markering er egentlig ikke noe forskjellig fra å lære hunden både sitt og ligg, og det gjør jo de fleste. Det er rett og slett bare to forskjellige adferder. Når du har trent både ligg og sitt med hunden din kan det godt hende at den roter litt til å begynne med, men hvis både sitt og ligg er grundig nok innlært er det ikke lenger noe problem.
I tillegg vil det etterhvert være stor forskjell på situasjoner der hunden skal ligg-markere og apportere. I feltsøket søker jo hunden løs, mens i sporet er sporlinen et tydelig tegn som forteller hunden at nå er det ligg-markering som gjelder. Og jeg tviler sterkt på at Ergo noengang vil finne på å ligg-markere apportbukken i en konkurranse. I forbindelse med apportbukken har jeg jo selvfølgelig bare forsterket apportering, ikke liggmarkering.
Det er like lett for hunden å skille mellom slike situasjoner som det er for oss å skjønne at vi skal gjøre vårt fornødne i doen, og ikke vasken.
Hvis man har problemer med at hunden apporterer når den skal ligg-markere eller omvendt har du rett og slett ikke trent hunden din godt nok ennå.
Oppsummering
Jeg som tidligere egentlig ikke har vært spesielt begeistret for ligg-markering har faktisk blitt litt små-frelst etter bare noen ukers trening. Det gikk fortere enn forventet å få markeringen til å fungere i sporet, og selve treningsprosessen har vært veldig interessant. Hvis jeg hadde trent like intensivt på apportering i sporet hadde helt sikkert dette fungert minst like bra, men nå har jeg i det minste prøvd begge markeringsformer.
Hvis du vurderer ligg-markering på din sporhund har du flere metoder å velge mellom. Det viktigste er å trene inn markeringen positivt – hvis hunden ikke synes det er virkelig morsomt å finne sporpinnene er det bare et tidsspørsmål før hunden vil begynne å spore dårligere også. I tillegg bør man gjøre grunnarbeidet skikkelig før man legger ut pinnene i sporet. Akkurat som med lydighetsøvelser er det en fordel å dele opp sportreningen i delmomenter.
Vil du se innlæring av ligg-markeringen i praksis?
Se webkurs om markering av sporgjenstander på Canisakademiet.no!
