Motivasjon er et omfattende tema som forskere har viet hele livet sitt til å studere. Alt i alt ligger det utenfor rammene for denne boka, men siden det var nødvendig å diskutere motivasjon i forbindelse med uønsket adferd er det kanskje på sin plass å diskutere et treningsredskap som noen ganger brukes til å øke motivasjonen; deprivasjon.
Tekst: Karen Pryor
Teorien er at hvis et dyr arbeider for en positiv forsterker vil det jobbe hardere og mer pålitelig jo mer dyret trenger den forsterkeren. Rotter og duer i laboratorier trenes ofte med mat som forsterkere. For å øke motivasjonen får de mindre mat enn de ville ha spist om de selv fikk bestemme. Det er vanlig å gi dem nok til å holde dem rundt 85% av normal kroppsvekt. Dette kalles matdeprivasjon.
Deprivasjon har blitt en slik standard teknikk i eksperimentell psykologi at når jeg begynte å trene tok jeg det for gitt at det sannsynligvis var en nødvendighet når man jobbet med rotter og duer. Vi brukte selvsagt ikke deprivasjon overfor delfinene. Delfinene våre fikk alt det de ville ha å spise på slutten av dagen enten de hadde fortjent det eller ikke, siden delfiner som ikke får nok å spise ofte blir syke og dør.
Det slo meg på denne tiden at jeg brukte mat og sosiale forsterkere overfor ponnier og barn, med god virkning, uten å først redusere basistilførselen av kjærlighet eller ernæring for å få resultater. Kanskje matdeprivasjon bare var nødvendig overfor enklere organismer som rotter og duer? Likevel formet våre Sea Life Park-trenere adferd hos griser, kyllinger, pingviner, selv fisk og blekkspruter med matforsterkere, og ingen drømte noen gang om å gjøre de stakkars dyrene ekstra sultne først.
Jeg trodde fremdeles at deprivasjon var nødvendig i noen typer trening, siden bruken var såpass utbredt, helt til jeg traff Dave Butchers sjøløver. Jeg hadde aldri jobbet med sjøløver selv, og mitt flyktige inntrykk var at de bare arbeidet for fisk, at de var asosiale og at de bet trenere. Jeg trodde også at bare unge dyr ble brukt i trening. Alle de arbeidende sjøløvene jeg noen gang hadde sett var relativt små, mellom femti og hundre kilo, og jeg visste at sjøløver i vill tilstand blir enormt store. Dave Butcher, treneransvarlig ved Sea World i Florida, viste meg mer enn jeg hadde sett for meg var mulig. Hans sjøløver jobbet for sosiale forsterkere og berøringsforsterkere i tillegg til fisk, og selvsagt brukte han betingede forsterkere og sjøløvene jobbet på variable forsterkningsskjema også. Han trengte derfor ikke å holde dem sultne for å få dem til å yte. Under og etter dagens forestillinger kunne sjøløvene få all den fisken de ønsket. Et resultat av dette var at sjøløvene ikke var glefsende og sure, slik ethvert sultent dyr kan være. De var vennlige mot de menneskene de kjente, og de likte berøring.
Jeg var forbløffet over å se at trenerne i lunchpausen solte seg i en haug sammen med sjøløvene. Hver av de unge mennene hvilte hodet mot en omfangsrik flanke til en av sjøløvene og hadde hodet til en annen sjøløve liggende i fanget. Et annet resultat av at man ikke depriverte sjøløvene for mat var at de vokste…og vokste! Dave mente at tidligere trente sjøløver ikke var små fordi de var unge, men fordi de var veksthemmet. Sea Worlds sjøløver veier fra tre hundre til fire hundre kilo. De er svært aktive, ikke det spor overvektige, men enorme slik det er ment fra naturens side. Og de jobber hardt. De fem eller flere daglige oppvisningene er fantastiske. Jeg har en mistanke om at forsøk på å øke motivasjon ved å bruke deprivasjon i en eller annen form ikke bare er unødvendig, men skadelig.
Å redusere normale mengder mat, oppmerksomhet, selskap eller noe annet et individ liker eller trenger før treningen begynner, og bare for å gjøre forsterkeren sterkere fordi individet er mer trengende, er bare en dårlig unnskyldning for dårlig trening. Det må kanskje brukes i laboratoriene, men i den virkelige verden er det god trening som skaper økt motivasjon, og ikke motsatt.
Artikkelen er et utdrag fra boka Don´t Shoot the Dog! av Karen Pryor