OK, la oss gjøre en ting klart med en gang. Hvis du ser i ei bok om læringspsykologi vil du sannsynligvis ikke finne noe om som heter ”signalsvekkingseffekten” eller noe i den duren. Det vi skriver om i denne artikkelen er foreløpig kun på hypotesestadiet, og resultat av egne usystematiske og ikke dokumenterte observasjoner. Men det skulle ikke forundre oss om du vil du kjenne igjen noe av dette fra din egen trening likevel…
Tekst: Morten Egtvedt & Cecilie Køste
Kasus 1 – runderingshunden Heidi
Heidi sitter på midtlinja, klar til å løpe ut i skogen på rundering. Heidi er en rutinert runderingshund, hun er stort sett klikkertrent, og elsker figurantene sine (hun er ikke en flatcoat for ingenting) og har tidligere rundert meget godt. Det gjør hun forsåvidt fortsatt, men i det siste har det skjedd noe merkelig. Når hun sitter i utgangsstilling på midtlinja, klar til å sendes ut i skogen, ser hun ikke lenger så ivrig ut som før. Når hundefører kommanderer ”runder!” er det ofte et lite halvsekunds forsinkelse før hun starter. Og hun starter ofte litt nølende de første 5 meterne før hun får opp farten og løper helt ut. De utslagene der hundefører kjører ”flying” er det ikke noe problem – da flyr Heidi over midtlinja som et prosjektil, men startene fra midtlinja fungerer stadig dårligere.
Hundefører har derfor i det siste følt at hun er nødt til å si signalet tydeligere. Hun har (ubevisst) begynt å lene kroppen litt framover samtidig som hun kommanderer. Ja, av og til må hun også si signalet 2 ganger før Heidi reagerer, noe som var utenkelig før, da hun bare for ut i skogen som skutt ut av en kanon. Og i går ble dette enda verre. Heidi ble da bare sittende helt låst i utgangsstilling, og ville ikke reagere på ”runder”-signalet i det hele tatt.
Hundefører prøvde å kommandere 4-5 ganger, men Heidi satt like urørlig i utgangstilling. Sannsynligvis måtte man ha kjørt en påvirkning fra figurant for å få henne til å reagere på runder-signalet, men dette ville selvfølgelig bare gjort problemet enda verre igjen i neste økt. Treningsøkten ble derfor i stedet avbrutt og hundefører og instruktør gikk i tenkeboksen.
Kasus 2: Innkallingen til Hero
Hero går i øverste klasse i bruks og lydighet. Han er 5 år gammel, klikkertrent, og har alltid hatt en veldig fin lydighet. I det siste har imidlertid innkallingen blitt et problem. I brukshundkonkurranser skal hunden kalles inn fra liggende fra 75 meters avstand. Da Hero var ung lå han alltid med hver eneste muskel i kroppen spent, klar til å eksplodere så snart hundefører ga innkallingssignalet. Men gradvis har denne spenningen avtatt. I det siste ligger han og venter omtrent like avslappet som om det var fellesdekk. Etter hvert begynte det å komme tilfeller der Hero ikke lenger reagerte på det første innkallingssignalet.
Hundefører fant imidlertid ut at han kunne unngå dette problemet om han alltid ropte med ganske lys stemme. Men etter en stund kom problemene tilbake selv når hundefører ropte med veldig lyststemme også. Hundefører prøvde å øke volumet litt, og treningskameratene som så på kunne tydelig se at det rykket til i hele kroppen til hundefører når han ga innkallingssignalet.
Akkurat nå er situasjonen slik at Hero stort sett reagerer på første innkallingssignal så lenge eier roper tydelig med høy stemme, og hvis det er tidlig i treningsøkten, det ikke er for varmt, og Hero er i generelt bra slag. Men har han en litt tyngre dag, må hundefører ofte bruke 2 kommandoer før han kommer.
Hva er det som skjer?
Hva er det egentlig som skjer med hundene i disse to eksemplene? Begge hunder er friske og raske. De er utelukkende positivt trent. De får stort sett belønning etter hver eneste repetisjon. Så hvorfor blir da reaksjonen på signalet gradvis dårligere?
Begge disse to kasusene er eksempler på det vi har begynt å kalle for ”signalsvekkingseffekten” – altså at signalet etter en tids bruk blir gradvis dårligere, selv i tilfeller hvor det i starten fungerte veldig godt. Vi holder som kjent stort sett kurs for klikkertrente hunder, og det er stort sett disse hundene vi har i tankene når vi skriver denne artikkelen.
Men samme effekt kan også observeres (minst) like ofte hos hunder som er trent på andre måter. Effekten kan da imidlertid også skyldes andre variabler enn de vi nevner i denne artikkelen (bivirkninger av straff osv).
Stimuluskontroll på klikkertrente adferder
Når man klikkertrener en ny atferd starter man alltid med å få hunden til å tilby atferden frivillig, uten at vi gir noe signal. Så snart hunden tilbyr atferden frivillig gang på gang, uten særlig lang pause mellom, begynner vi å introdusere signalet (hvis vi trenger et signal på denne atferden).
Vi går (som regel!) gjennom 5 trinn for å få en klikkertrent atferd under stimuluskontroll:
- Gi signalet når hunden allerede har påbegynt den frivillige atferden
- Gi signalet like før hunden skal til å utføre den frivillig.
- Test signalet i gradvis vanskeligere situasjoner (men forsterk gjerne når atferden forekommer frivillig også)
- Forsterk kun atferden når du har gitt signalet først, og lær hunden å vente gradvis lenger på signalet.
- Lær hunden å skille signalet fra andre signaler (både andre allerede innlærte signaler og ”tullesignaler”). Hunden skal kun utføre atferden på riktig signal – ikke andre signaler.
Kommentarer til trinnene
På trinn 1 og 2 etablerer vi assosiasjonen mellom signal og atferd (og forsterkeren).
På trinn 3 begynner vi å teste om assosiasjonen er sterk nok i gradvis vanskeligere situasjoner. Men på dette trinnet forsterker vi fortsatt også om hunden skulle finne på å tilby atferden frivillig.
På trinn 4 lærer vi hunden å vente på signalet. Nå blir ikke lenger den frivillige atferden forsterket. Jo mer vi kjører på trinn 4, jo mer mister vi den frivillige atferden. Det er prisen for stimuluskontroll.
På trinn 5 lærer vi hunden ikke bare å vente på signalet, men også å skille signalet fra andre signaler. Når inntrer signalsvekkingseffekten?
Når inntrer signalsvekkingseffekten?
Når vi nettopp har lært inn et nytt signal (dvs at vi har kommet til trinn 3-5), vil hunden som regel reagere veldig raskt og fint på signalet. Mye av grunnen til dette er at det ikke er lenge siden hunden nærmest kastet atferden etter oss frivillig. Når vi nettopp har fått en klikkertrent atferd under stimuluskontroll er hunden som regel fortsatt veldig ”triggerhappy”.
Den vil veldig gjerne utføre atferden, men har (såvidt) lært å beherske seg og vente på signalet. Og så snart den hører signalet er det omtrent som å slippe en spent strikk. Hundefører kan gi signalet med vanlig stemme, og føler ikke noe som helst behov for å hjelpe hunden. Hunden har allerede lyst til å utføre atferden og kan gjøre dette helt selvstendig så snart vi gir signalet. Hundefører er kanskje fortsatt litt bekymret for tyvstarter på dette stadiet, men det gir seg som regel etter hvert som hunden viser at den venter pålitelig.
Men jo lenger du har vært på trinn 4-5 (dvs at du kun forsterker hvis hunden venter på signalet først), desto større er faren for at signalsvekkingseffekten vil begynne å snike seg inn. Som regel skjer forandringen så sakte og gradvis at hundefører knapt legger merke til det. Og det trenger heller ikke å gå så langt at det blir noe merkbart problem i det hele tatt. Men andre ganger er effekten tydeligere.
Hundefører noterer at hunden reagerer dårligere, og kompenserer ofte (ubevisst) med å øke volumet på signalet, legge til små eller store kroppsbevegelser i tillegg, og føler generelt at han i større grad må ”skyve” hunden i gang. Så snart du føler et aldri så lite behov for å ”hjelpe” hunden eller ”skyve” den i gang har allerede signalsvekkingseffekten kommet langt på vei. Neste fase er at du av og til må gi signalet to eller flere ganger før hunden reagerer, og så snart du begynner med det, vil du raskt grave deg stadig dypere ned i gjørma. Om ikke lenge føles det mer som å skyve ei ku i baken hver gang du gir signalet.
Hvor på skalaen ligger din hund?
Har du lært hunden din flere signaler allerede? Tenk gjerne etter hvor på denne skalaen du ligger på de forskjellige atferdene. Samme atferd kan også ligge forskjellig sted på skalaen avhengig av hvilken situasjon dere trener i.
Målet bør helt klart være å ligge trygt plassert godt til venstre på linjen på samtlige atferder du har lært inn signal på. Hvis du nærmer deg midten er du på vei ut i farlig territorium. Du har sannsynligvis allerede begynt å si signalet veldig tydelig, eller alltid på en spesiell måte. Du føler ofte behov for å skyve hunden i gang når du gir signalet, og det skjer kanskje rett som det er at du må gi signalet flere ganger før det fungerer.
Hvis man bruker lokke-baserte metoder der man setter på signalet før man egentlig har atferden frivillig i det hele tatt, starter man veldig ofte på midten av skalaen i utgangspunktet. En dyktig tradisjonell trener vil gjennom god trening klare å flytte seg mot venstre selv om han bruker signalet hver gang, mens ikke fullt så gode trenere vil havne til høyre i ku-skyve-klubben fortere enn han kan si møøø.
Klikkertrenere har med andre ord i utgangspunktet et bedre grunnlag for å få en triggerhappy hund. Men hvis man etter hvert som hunden blir eldre og mer gjennomtrent kjører nesten bare signalbasert trening, er det fort gjort å miste den trigger-happy klikkerhunden sin. En klikkertrent hund som under trening nesten alltid må vente på signalet før den får utføre atferden, mister etter hvert evnen til å tilby atferder frivillig. Og paralellt med dette er det også veldig lett å gli stadig lenger til høyre på kuskyvingsskalaen…
Hvorfor inntrer signalsvekkingseffekten?
Det er to hovedgrunner i de tilfellene hunden blir stadig tregere til å reagere på signalet:
- vi forsterker (ubevisst) når hunden ikke reagerer på signalet
- vi forandrer det opprinnelige signalet, slik at hunden etter hvert ikke kjenner det igjen.
Hver gang vi krever at hunden skal vente på signalet forsterker vi ikke bare atferden vi gir signal for. Vi forsterker også at hunden venter. Hver gang vi gir hunden et signal forsterker vi også hundens venteposisjon. ”Å vente” er det motsatte av ”å starte”. Når venting blir mer sannsynlig, blir starting nødvendigvis mindre sannsynlig. Det er derfor ikke overraskende at hunden kan bli gradvis mindre trigger-happy jo mer vi bruker signalet. Jo mer vi forsterker at hunden venter i ”kumodus”, jo mindre ”strikk-modus” får vi nødvendigvis… Når man merker at hunden har tyngre for å starte, er det veldig menneskelig å prøve å hjelpe hunden på forskjellige måter. Det vanligste er å øke volumet, eller gjøre små, ekstra bevegelser med kroppen i tillegg. Når man har gjort dette en del ganger blir hunden fort avhengig av dette. Resultatet er at det opprinnelige, rene signalet ikke lenger fungerer.
Og hvis man vil innføre signalsvekkingseffekten veldig effektivt, da gir man først det rene signalet, hunden reagerer ikke – og man gir deretter det ”utvidede” signalet eller eventuelt samme signal en gang til. I begge tilfeller forsterker man meget effektivt at hunden ikke reagerer på det første signalet.
Hvordan forebygge signalsvekkingseffekten?
Denne effekten er heldigvis ganske enkel å forebygge bare man er klar over fenomenet. For det første: Sørg for at du har en skikkelig bra frivillig atferd i bunn FØR du får atferden under stimuluskontroll. Jo sterkere den frivillige atferden din er før du får den under stimuluskontroll, jo bedre forutsetninger vil signalet ditt ha for å holde seg pålitelig. Hvis hunden er veldig flink til å tilby en atferd frivillig, vil det riktignok være litt mer jobb å få den under stimuluskontroll.
Trinn 4 vil kanskje ta litt lenger tid (spesielt hvis du ikke har lært inn så mange andre signaler før). Men når hunden først har lært å vente blir resultatet så mye bedre. Stol derfor på dine egne trenerferdigheter, og våg å la hunden din være en skikkelig ”tyvstarter” før du får atferden under stimuluskontroll!
For det andre: Når du har fått atferden under full stimuluskontroll (trinn 4-5) bør du faktisk gå tilbake til trinn 1-2 igjen ganske ofte. På den måten beholder du hundens evne til å tilby atferden frivillig også. Når du har forsterket at hunden tilbyr den frivillig, får du den igjen under trinn 4-5 stimuluskontroll. Slik kan du gå fram og tilbake flere ganger alt etter behov. Dette bidrar til å holde hunden særdeles trigger-happy. Hunden lærer heldigvis også veldig fort når den skal tilby atferden frivillig, og når den skal vente på signalet, så dette er slett ikke så forvirrende for hunden som du kanskje skulle tro.
For det tredje: Hold signalet ditt rent, og unngå å gi signalet flere ganger hvis hunden ikke reagerer første gang. Hvis hunden ikke reagerer på det første signalet kan du gjøre to ting:
- 1. Du kan bare stå helt rolig og vente – gi deretter hunden en tidsfrist på 3-10 sekunder på å utføre atferden. Å gi hunden noen flere sekunders frist kan være veldig smart noen ganger og som regel reagerer den da raskere neste gang. (Det er imidlertid viktig at du i slike tilfeller står helt rolig og ikke gir hunden noen ekstra signaler mens du venter på den – da blir det verre i stedet!)
- 2. Alternativt kan du avbryte treningen og ta en liten pause hvis hunden ikke reagerer så raskt som du forventer. Tenk deg litt om før du kjører neste repetisjon, og legg opp treningen litt annerledes om nødvendig.
2 typer signaler
Det er to typer signaler i denne sammenhengen:
- Signaler som hunden forventer
- Signaler som kommer overraskende på hunden
Når vi har kastet en apportbukk er ikke hunden mye i tvil om at vi snart skal si ”apport”. Ofte har vi også andre ”forberedende signaler” som forteller hunden veldig tydelig hvilket signal vi snart skal gi den. Hvis vi har baklengskjedet en øvelse vil også hunden alltid vite hvilket signal som er det neste.
Andre ganger gir vi derimot signaler overraskende. Kanskje er hunden forberedt på at vi skal si noe, men den vet ikke om vi skal si sitt, stå eller ligg… Eller kanskje var den ikke forberedt på at vi skulle gi den noe signal akkurat nå i det hele tatt. I begge tilfeller kommer signalet overraskende på hunden. Overraskende signaler må være bedre innlært for å fungere enn signaler som hunden forventer.
Vår hypotese er at overraskende signaler lettere rammes av signalsvekkingseffekten enn signaler som hunden forventer.
Dette kan være av den enkle årsak at overraskende signaler oftere feiler i første forsøk (rett og slett fordi de er vanskeligere) – og deretter forsterker hundefører at hunden ikke reagerte med å gi signalet en gang til (eller gir signalet tydeligere…).
En annen årsak kan være at når hunden forventer et signal, vil den oftere vente i ”strikk-modus”, og så lenge den gjør det forsterker vi at hunden spenner musklene og er ”triggerhappy”. Og da er vi nødvendigvis akkurat så langt unna ku-skyving som vi ønsker å være…
Løsningen for runderingshunden Heidi
Når et signal slutter å fungere har man i realiteten bare to valg. Man kan si signalet tydeligere, eller finner andre ”lure” måter å få hunden til å reagere likevel. Eller man kan gå tilbake til trinn 1 igjen, og reinnlære signalet skikkelig. Gjett hva vi anbefaler… 🙂
Løsningen med Heidi ble derfor å få henne til å starte frivillig fra utgangsstilling og løpe ut i skogen til figurantene. Det var selvfølgelig ikke realistisk at hun plutselig skulle starte frivillig og løpe 50 meter rett ut og finne en skjult figurant, så vi startet i stedet med begge figuranter synlig bare 5 meter fra midtlinja. Heidi satt i utgangsstilling, figurantene satt på huk og ventet med belønningen klar.
De første repetisjonene tok det litt tid før Heidi klarte å rive seg løs fra utgangsstilling. Hun er jo tross alt en veldressert retriever, og tyvstarter fra utgangsstilling var noe eieren hadde jobbet lenge med å bli kvitt. Og nå skulle vi altså prøve å få dem tilbake igjen.
Den første gangen tok det kanskje et minutt eller så før hun startet frivillig. Hun fikk klikk og belønning hos figuranten. Etter bare 5-6 repetisjoner tyvstartet hun med en gang. Når hun først skjønte at det var lov å tyvstarte, lot hun seg ikke be to ganger. Hundefører begynte da å si ”runder” når hunden hadde løpt en halvmeter (trinn 1). Etter 5-6 slike repetisjoner flyttet hundefører signalet litt fram slik at hun sa ”runder” idet samme hunden løftet på baken og begynte å løpe. Etter enda 5-6 repetisjoner testet vi signalet ved å si det før Heidi hadde begynt å løpe. Og det fungerte nå utmerket.
Deretter flyttet vi figurantene raskt ut til 20, 30 , 40 og 50 meter. I løpet av bare ca. 10 repetisjoner til startet Heidi frivillig fra utgangsstilling selv når figuranten var skjult på 50 meter. Og når vi nå testet runder-signalet fungerte det selvfølgelig utmerket igjen. Hvis hunden kan løpe frivillig, kan den selvfølgelig starte på signal også. Når et signal ikke fungerer er det sjelden signalet som er det egentlig problemet – problemet er at selve atferden ikke ”sitter løst nok”. Men når vi hadde forsterket at hunden startet frivillig 25-30 ganger fungerte signalet igjen helt utmerket.
Og ikke nok med det – hele attityden til hunden var totalt forandret. Fra å ha vært som ei ku som måtte dyttes i gang, var Heidi nå nærmest ustyrlig, og det var vanskelig å holde henne igjen fra å løpe ut i skogen så snart hun hadde muligheten. Så fører fikk beskjed om å jobbe litt ekstra med midtlinjelydigheten for å holde på kontroll på galskapen.
«With great voluntary behaviors, comes great responsibility for excellent stimulus control.»
(Morten Egtvedt)
Løsningen for Hero
For Hero gjaldt også samme løsning. Få fram atferden frivillig igjen, og gå deretter gjennom trinnene for stimuluskontroll på nytt.
Problemet var bare at for Hero var det nærmest umulig å få til en frivillig start fra liggende posisjon. Han var altfor gjennomtrent på å bli liggende både på fellesdekk og innkalling til at det var realistisk å få til. Vi startet derfor i stedet med Hero stående mens en medhjelper holdt han i halsbåndet. Hundefører løp 30-40 meter unna, og Hero ble så sluppet. Maks forsterkning hos hundefører.
Dette ble gjentatt flere ganger til han nærmest stod og spølte opp gresset når han ble holdt igjen i halsbåndet. Etter hvert begynte eier å rope innkallingssignalet når Hero hadde løpt ca. 5 meter (trinn 1). Deretter begynte å eier å rope samtidig som hjelpefører slapp halsbåndet (trinn 2).
Deretter gikk hundefører fra Hero i liggende stilling. Mens hundefører gikk ifra, tok hjelpefører forsiktig tak i halsbåndet til Hero. Han ble liggende, men han spente samtidig musklene, klar til å lage bremsespor når han fikk starte. Vi kjørte trinn 1 og 2 fra liggende også flere ganger.
Verre er det egentlig ikke…
Etter dette kunne eier igjen bare kjøre vanlige innkallinger uten medhjelperen lenger. Signalet fungerte nå fint igjen, etter å ha blitt paret med frivillige starter flere ganger. I tillegg var intensitetsnivået kjørt opp flere hakk, og det hjalp selvfølgelig også.
Løsningen på svekkede signaler er med andre ord ganske enkel. Få tilbake den frivillige atferden først, og par deretter signalet med den frivillige atferden flere ganger. Deretter følger du bare trinnene for stimuluskontroll en gang til.
Det beste er selvfølgelig at du allerede før problemet oppstår regelmessig går tilbake til å forsterke den frivillige atferden. Det skader aldri å gå tilbake til trinn 1, samme hvor god stimuluskontroll du har. Jo sterkere den frivillige atferden er, desto sterkere blir også signalet.
Oppsummering
Signalsvekkingseffekten er som nevnt ikke noe vitenskaplig definert begrep, men bakgrunnen for at effekten oppstår er ganske enkel å forklare i atferdsanalytiske termer. Det dreier seg kort om hvilke atferder vi forsterker, og hvilke stimuli som er tilstede (eller ikke) når de blir forsterket.
Det viktigste du kan gjøre er å aldri være fornøyd hvis du føler at du må skyve hunden i gang når du gir et signal. Så snart du merker antydninger til en slik attitude, skal du ta tak i det med en gang. Hvis du gjør det vil du ikke gi problemet anledning til å bevege seg over midten av skalaen.