Balansegangen mellom stimuluskontroll og frivillig adferd, er viktig for klikkertrenere. Vi trenger begge deler…
Tekst: Morten Egtvedt
5 trinn til full stimuluskontroll
- Form fram adferd X frivillig (til flyt-nivå)
- Gi signalet samtidig som adferd X utføres frivillig
- Gi signalet like før adferd X utføres frivillig
- Forsterk kun når adferd X skjer etter at du har gitt signalet (og lær hunden å vente gradvis lenger på signalet)
- Gi signal for Y (eller «tullekommandoer») og ikke forsterk hvis hunden utfører adferd X (gi deretter signal for adferd X og forsterk)
Slik lærte vi å gjøre det i klikkertreningens barndom. Først former vi fram adferden frivillig. Når adferden er bra nok, setter vi på signalet og forsterker deretter kun adferden når vi har gitt signalet først. Dette kalles stimuluskontroll, og joda – de samme 5 trinnene er fortsatt gyldige.
Dog med en viktig justering. Det bør IKKE være slik at når du først har fått en adferd under stimuluskontroll skal den for all ettertid alltid være under stimuluskontroll. Etter min erfaring er det idelle å ha adferden på kommando når du vil, og at du fortsatt kan få den fram frivillig når du vil.
Kommandoavhengige klikkerhunder
Jeg ble først oppmerksom på problemet med ”kommandoavhengige klikkerhunder” på et kurs Cecilie og jeg holdt i Stockholm for ca. 5 år siden (hvilket forklarer hvorfor vi ofte refererer til dette fenomenet som «Stockholmssyndromet»). Flere drevne lydighetsutøvere deltok på kurset. Noen av dem hadde klikkertrent hundene sine helt fra starten, og var nå høyt oppe i klassene.
Saken var imidlertid den at når vi så på hundene, var det vanskelig å se at de var klikkertrent. De så egentlig mest ut som vanlige tradisjonelt (positivt) trente hunder. Dette ble spesielt tydelig når vi ba dem om å få fram adferder frivillig uten kommando (f.eks. når vi skulle finpusse litt på en adferd, før vi igjen satte på kommandoen). Hundene ville ikke lenger tilby noen adferder frivillig! Og hvis de gjorde det, tok det veldig lang tid før det skjedde noe.
Forklaringen var enkel. Flere av disse hundene var høyt oppe i klassene, og det var lenge siden de hadde lært inn nye øvelser (frivillig). Når vi fikk deltakerne til å tenke seg om, kom det fort fram at de sjelden klikket for frivillige adferder nå til dags, ettersom hunden jo kunne alle øvelsene på kommando.
Resultatet av dette er at man mister klikkerhunden sin. En kommando er ikke bare en kommando. Det er også en forsterker. Når hunden alltid trenes med kommandoer, forsterker man hele tiden at hunden venter (på kommandoen). Dermed blir hunden etterhvert stadig flinkere til å alltid vente på kommandoene, og ditto dårligere til å tilby adferd på eget initiativ. Etterhvert er det nesten ikke lenger mulig å se at hunden opprinnelig var klikkertrent…
I det siste har jeg også notert at det har blitt en slags mote blant enkelte klikkertrenere å bruke «fri-signal» veldig konsekvent hver gang hunden skal få lov til å bryte en posisjon. Hvis man overdriver bruken av dette kan man også få noe av det samme problemet med at hunden mister noe av det spontane reportoaret sitt. Det er viktig å finne en god balansegang…
Hva er egentlig problemet?
Men hvorfor henge seg opp i dette? Når hunden først kan adferden godt på kommando kan man jo like gjerne fortsette å bruke kommandoen? Det er jo sånn det skal fungere i konkurranseringen. Er det ikke??
Joda, det er forsåvidt sant. Og ikke misforstå – det er veldig viktig at hunden kan utføre adferden raskt og pålitelig på kommando. Men det er også alltid noen tilfeller der det fortsatt er praktisk å kunne få fram de samme adferdene frivillig:
1. Når du må reinnlære en kommando
Man kan oppleve at hunden slutter å reagere like raskt og/eller pålitelig på signalet som før. Tenk deg f.eks. at hunden plutselig ikke lenger legger seg på ligg-kommandoen like stabilt som før. Den naturlige løsningen på dette ville vært å få fram adferden frivillig igjen, forsterke den mange ganger til adferden var sterk nok igjen, og deretter reinnlære kommandoen. Men hvordan har du tenkt å gjøre dette hvis hunden ikke lenger vil tilby ligg-adferden frivillig (og ikke har gjort det på 2 år…)? Ofte blir man da tvunget til å bruke lokking (o skrekk) for å få igang hunden igjen.
2. Når du må reinnlære en adferd
Hunden kan f.eks. etter en stund begynne å sette seg skjevt i utgangsstilling eller legge seg for sakte når du gir kommando for «på plass» eller «ligg». Når du har en upresis adferd er det ekstra dumt at man i tillegg bruker kommandoen på denne dårlige adferden. Kommandoen bør kun assosieres med den helt korrekte adferden (det er blant annet derfor klikkertrenere alltid lærer inn adferden frivillig før vi setter på kommandoen).
Normalt ville løsningen på dette også vært å shape fram adferden frivillig til den igjen hadde ønsket fart og presisjon, og deretter sette på kommandoen på nytt. Men også dette krever at hunden vil tilby adferden frivillig.
3. Når du skal bruke en gammel adferd i en ny øvelse
Tenk deg at hunden ikke har lagt seg frivillig på 2 år. Nå skal du imidlertid begynne å trene inn øvelsen «kryp», som du ikke har jobbet med før. Det er nå veldig praktisk om hunden kan legge seg frivillig (ettersom det er vanskelig å krype uten å legge seg først) slik at du kan shape fram kryp-adferden uten kommando til å begynne med.
Hvordan beholder man kreativiteten?
Det er flere ting du kan gjøre for å beholde de frivillige adferdene hos hunden, samtidig som du har stimuluskontroll.
1. La hunden gjøre f.eks. første del av øvelsen frivillig, selv om resten av øvelsen skal utføres på kommando.
Selv om jeg skal kjøre en hel øvelse konkurranselikt med kommando, synes jeg alltid det er greit om hunden ihvertfall tilbyr utgangsstilling + kontakt frivillig (alle øvelsene starter jo på denne måten). Ved å tilby utgangsstilling + kontakt frivillig, forteller hunden meg at den er klar til å starte øvelsen. Dette sparer oss for mye unødvendig ”masing”, og hunden får selv ta initiativet til å starte treningen.
Det er også endel andre tilfeller der du kan la hunden gjøre en del av øvelsen frivillig, og så neste del på kommando. Hunden kan f.eks. legge seg frivillig, og deretter kommanderer du ”kryp”. Hunden kan løpe frivillig til kjegla – der kommanderer du stå (og evt kommanderer den videre til ruta etterpå).
Ved å trene endel på denne måten blir det en del «frivillighet» i treningen, selv når du trener med kommandoer. (Men noen ganger må du selvfølgelig kjøre hele øvelsen med kommando også!)
2. Du bør veksle mellom å trene med kommando og uten kommando.
Legg opp treningsøktene slik at du veksler mellom å trene med og uten kommando. Kjør f.eks. gjerne en økt der du klikker for frivillige grunnferdigheter innimellom økter der du trener med kommando. Dette er spesielt viktig når hunden har lært mange øvelser på kommando.
3. Lær hunden forskjell på når den skal vente på kommando, og når den skal tilby adferd frivillig. Du skal kort sagt få stimuluskontroll på når hunden skal vente på kommando og når den ikke skal vente.
Dette er slett ikke så vanskelig som det kan høres ut til. Det er nemlig flere ting som forteller hunden når den skal vente på kommando:
- jeg står på en spesiell måte, f.eks. i «konkurranseposisjon»
- jeg ga en kommando for forrige adferd (når man først har fått en kommando, kommer det ofte en til…)
- jeg gir et «vent-tegn» (f.eks. viser håndflata til hunden som et signal på at nå kommer det snart en ny kommando, så du trenger ikke å tilby noe frivillig akkurat nå)
- Jeg klikker ikke hvis hunden tilbyr en frivillig adferd (da vil ofte hunden vente på kommando i stedet for å tilby nye adferder selv)
Samtidig er det andre ting som forteller hunden at den skal tilby adferd frivillig
- jeg står på en spesiell måte, f.eks. rett foran hunden slik vi ofte gjør når den skal tilby adferder frivillig
- jeg har nettopp klikket for en frivillig adferd (da skal hunden erfaringsmessig ofte fortsette å tilby nye adferder)
- jeg har ventet i mer enn 5-10 sek uten å gi kommando og uten å gi et vent-tegn (på de fleste adferder er det sjelden nødvendig å lære hunden å vente lenger enn 10 sek på kommandoen – går det lenger tid betyr det at den kan få starte frivillig).
- Hunden lærer fort disse reglene så lenge du bare er nøye med å følge dem
Lær hunden å veksle mellom stimuluskontroll og frivillig adferd!
På Canis sitt klikkerTRENERkurs kjører vi av og til følgende oppgave for å trene elevene/hundene i å veksle mellom stimuluskontroll og frivillig adferd: Første oppgave er å få en enkel adferd under 100% stimuluskontroll. Hunden skal kunne vente på f.eks. en ligg-kommando i minst 10 sek. Når vi har kontrollert at hunden kan dette får hundetreneren i oppgave å få fram adferden frivillig igjen med latenstid < 3 sek. Når hunden igjen tilbyr adferden frivillig vil vi ha den på kommando på nytt.
Folk blir ofte overrasket over hvor enkelt dette faktisk er å få til (spesielt hvis hunden er sånn rimelig «kommando-klok» fra før.) Etter å ha kjørt dette noen ganger på litt forskjellige adferder, skiller hunden veldig greit mellom når den skal vente og ikke.
Oppsummering
Å beholde klikkerhunden sin (frivillige adferder!) selv når man begynner å trene mye på hele øvelser med kommando, kan være en utfordring. Men så lenge du er oppmerksom på fenomenet med ”kommandoavhengighet” skal det ikke mere til enn noen slike enkle tiltak. Lykke til videre med klikkertreningen!
Referanser:
Cecilie Køste & Morten Egtvedt, ”Lydighetstrening for din hund”, Canis Forlag 2005