Er klikkertrening nytt for deg og hunden? Da er denne artikkelen spesielt for deg! Først skriver Catja Borchard Pedersen litt om hva det vil si å være en crossoverekvipasje. Deretter har vi fått to hundeførere til å fortelle om deres erfaringer med å skifte treningsfilosofi, og til slutt runder vi av med hvordan en erfaren klikkertrener har fått suksess med en crossoverhund. De gir alle gode råd og tips på veien. Vi håper du finner mye du kan bruke.
Tekst: Catja Pedersen
Crossoverhund er et begrep som ofte brukes i klikkertrening (= trening uten hjelp, med en ensartet markør og uten ubehag). Begrepet betyr kort sagt at hunden fra tidligere har erfaring med andre treningsformer, og nå har skiftet til en ny treningsform. Derfor finnes det crossoverhunder og –mennesker i alle former for trening. Den crossovertypen vi konsentrerer oss om her, er hunder som tidligere er trent på en annen måte enn med klikkertrening.
Hva skjer for hunden
Mange hunder har gjennom lang tid blitt forsterket for å passivt vente på et tegn eller hjelp fra hundefører. Når eieren beslutter å trene frivillige atferder med hunden sin, blir eieren frustrert over hundens manglende evne til å t initiativ. De opplever at hunden bare står eller sitter helt fastfrosset og glor på hundeføreren. Det som skjer er at hunden gjennom tidligere trening har lært at det absolutt ikke lønner seg å utføre atferder eieren ikke har bedt om, og derfor forholder den seg avventende. Hunden trenger altså overhode ikke være trent med noen form for ubehag for å være passiv-
Men er hunden trent med ubehag vil den unngå å ta initiativ fordi den har erfart at det straffes (med ubehag).
En hund som er trent overveiende positivt ved hjelp av lokking ka også være passiv, men av annen årsak. Det lønner seg ganske enkelt ikke å gjøre noe eieren ikke har bdt om. Den har aldri lært å ta initiativ.
Situasjonene for hundene er forskjellige, men resultatet er det samme; en hund som er passiv i læringssituasjonen!
Når eieren så bestemmer seg for at hunden skal lære å tilby atferd frivillig vil hunden oftest sitte passivt ettersom den ikke har noen erfaring med at den selv kan kontrollere situasjonen og frekvensen av belønning. At hunden sitter passivt er ikke et uttrykk for at den er ”dum” eller at klikkertrening ikke er egnet for akkurat denne hundene. Det er kun et resultat av tidligere læring. Heldigvis kan hunder ganske raskt finne ut av at det faktisk lønner seg å ta initiativ, og de fleste hundene elsker denne treningeformen.
Ulemper ved å skifte til klikkertrening
Ofte kan man oppleve at det kommer en masse unoter med på kjøpet når hunden først har lært seg å tilby atferd – man åpner populært sagt Pandoras eske. Alle de atferdene som har ligget undertrykt i hunden vil komme fram, og hunden vil prøve dem for å se om de lønner seg. Noen hunder blir regulære monstre. Men heldigvis vil hunden raskt finne ut av hvilke atferder som fortsatt ikke lønner seg.
I tillegg er det også en risiko for å få frustrerte hunder dersom man ikke er flink til å sette treningen sin riktig opp, altså ha styr på timing, kriterier, forsterkningsfrekvens og –kvalitet.
Ut over at det fort kan bli frustrerende for hunden når man skifter læringskonsept, er det også frustrerende for føreren. Mange starter med de beste intensjoner om å ikke ”gjøre som de pleier”, men når så hunden ikke gjør som forventet krever det en del standhaftighet å holde fast i intensjonene. Da er det lett for hundeføreren å falle tilbake i gamle vaner og prøve å hjelpe hunden litt på vei med lokking eller rygge litt i båndet for å guide hunden. Det er velkjente tiltak som ganske riktig virker (på kort sikt), og det er naturligvis enormt forsterkende for hundefører ms suksess. Spesielt hvis man er helt ny klikkertrener og ikke har erfaring i å løse utfordringer. Det kan derfor være en stor fordel å finne en treningsmakker som kan hjelpe til med ekstra øyne, og gi en time-out hvis hundeføreren begynner å vise tegn til irritasjon og frustrasjon. Irritasjon har ofte tidligere vært koblet sammen med straff og ubehag i treningen, og ettersom hunden er svært følsom for våre små signaler og ganske raskt kobler ting (for eksempel irritasjon = korreksjon) er det viktig å rense treningen for disse små signalene – selv om det er vanskelig!
Det er viktig å huske på at det også tar tid for hundeføreren å bli flink til å trene på den nye måten. De gamle vanene er repetert mange, mange ganger, og det krever mange gjentagelser før man har erstattet dem med andre. Man må også være forberedt på at man i starten ganske enkelt kan komme til å straffe et par ganger. Det kan være en inngrodd vane, og plutselig eksploderer man kanskje bare til tross for de beste intensjoner. Pass likevel godt på at det ikke skjer for ofte, fordi du da blir satt langt tilbake i prosessen og hunden dessverre ikke lærer at det er ufarlig å ta initiativ. Øv deg i stedet på å sparke i nærmeste tre hvis du merker at frustrasjonen tar over.
Det er viktig å være oppmerksom på at de atferdene som er innlært tidligere ved bruk av fysisk påvirkning og ubehag skal reinnlæres. Det er ikke effektivt, og kan være umulig, å ta en atferd med i sin videre klikkertrening hvis den er innlært helt eller delvis med bruk av ubehag. Dette skyldes at kommandoen for atferden blir en trussel for hunden (den betyr jo ”gjør dette, ellers…!”). Dette er spesielt et problem når man baklengskjeder øvelser fordi signaler i kjeden skal virke som ”klikk” for forutgående atferd. For eksempel hvis dekkommandoen i kjeden ”utgangsstilling – fri ved fot – dekk” er innlært med ubehag, vil det ikke nytte noe at fri ved fot er innlært positivt. Hunden vil oppleve at den blir straffet med en dekkommando for å utføre en flott fri ved fot. For at alle delene i kjeden skal bi forsterkende for forutgående atferd, er det viktig at alle atferdene er innlært positivt. (Se for øvrig artikkelen ”The poisoned cue” i dette nummeret av Canis).
Men når alle disse bivirkningene er listet opp er det også viktig å huske at det beste som kan skje når man står med hund, klikker og godbiter er at det rent faktisk lykkes. Hunden begynner å ta initiativ! Noe av det mest forsterkende for hundeførere med crosoverhunder, er å se hunden skifte fra å være en passivt ventende hun til en aktiv tilbydenede og kreativ treningspartner. Når det først skjer holder de fleste fast i å trene uten påvirkning.
Hvordan kan det se ut i praksis?
Hvis hunden din skal lære å gå en fin lineføring kan man velge å gå med godbiter (eller ball) i hånden foran hundens snute. Hunden følger etter godbitene, og innimellom får den en. Så snart den har spist godbiten gjenopptar den forfølgelsen av godbitene, ettersom det ved å holde snuten tett inntil hånden er stor sannsynlighet for å bli belønnet. Denne metoden er helt harmløs. Hunden opplever ikke noe ubehag, men lærer ikke så mye annet enn å bevisstløst følge etter godbitene. Ergo er øvelsen ”følg etter godbit” i stedet for lineføring.
Problemet med denne metoden er at når hunden skal gå et langt strakk i konkurranseringen oppdager den ganske fort at det ikke er noen godbiter i hånden – hvis man ikke har brukt lang tid og vært flink til å fade hjelpen ut. Etter noen få konkurranser oppdager hunden at det ikke kan lønne seg å følge hundeføreren i konkurranseringen.
I tillegg vil man ofte gå annerledes i konkurransene ettersom man skal gå med hender og armer naturlig, og ikke gå med hånden på magen som om man akkurat har fått mageknip. Hunden gjenkjenner ikke øvelsen når føreren går med hendene langs siden, ettersom øvelsen kun er kjent for hunden når den ser hånden foran snuten. Derfor kan de ofte begynne å henge etter fører, snuse, se på omgivelsene osv ettersom de aldri har erfart at det lønner seg å være oppmerksom når de ikke er guidet av godbiter.
Disse hundene kan man nesten se gi mindre og mindre innsats desto lengre ekvipasjen kommer i programmet. Hunden har ganske enkelt blitt forsterket mye for å være passiv og er derfor hjelpeavhengig og forstår ikke hva den skal hvis hjelpen ikke er der. Og så har den kanskje heller ikke lært å jobbe i lengre tid før belønningen kommer.
En annen måte å trene samme øvelse på er ved å også korrigere hunden når den ikke er i riktig posisjon. Her rykker hundeføreren hunden i halsbåndet og roper ”PLASS” hvis den er ute av posisjon. Hunden lærer på den måten helt sikkert hvilken posisjon det IKKE lønner seg å være i, og i hvilken posisjon den får ”fred”.
Problemet i mine øyne er at hunden ikke lærer å holde posisjonen fordi den liker det, men fordi den er på vakt og vil unngå ubehag. Selv om eier velger å rose hunden og eventuelt belønne når den er i riktig posisjon, jobber ikke hunden for å oppnå belønningen men for å unngå ubehag. Det er ikke et uttrykk for at hunden ELSKER å følge hundeføreren, men fordi det er ubehagelig å la være. Den har intet alternativ.
Ofte hører man slike hundeførere si; ”Hunden har funnet ut at jeg ikke kan gjøre noe i konkurransene, så den har mistet respekten”. Positiv straff er ikke nødvendigvis slag og spark, men også å tilføre hunden ubehag i form av rykk i båndet, roping osv. Hunden blir, akkurat som hunden som lokkes, hjelpeavhengig, ettersom den har fått ”hjelp” til (først og fremst) å forstå hva som er feil. Denne hjelpen kan bestå i rop, rykk i båndet, slag eller det som er mye verre.
Hunder som er trent på denne måten går ofte fint de første konkurransene i sesongen, men oppdager plutselig at eieren ikke bruker straff i konkurranser (det medfører heldigvis ofte diskvalifikasjon). Ettersom de er vante til å ”få beskjed” ved feil, vil de oppfatte at alt de gjør som ikke medfører straff er korrekt. De kan derfor finne på all verdens unoter under øvelsen, eller driste seg til å gjøre det den har mest lyst til, som å snuse eller lignende.
Det kan være litt vanskeligere å skifte treningsmetode med disse hundene. I klikkertrening bruker vi jo det å fjerne noe hunden gjerne vil oppnå til å fortelle at noe var feil (negativ straff). Men mange av disse hundene har vært vant til at når det ikke kommer noen inngrep fra føreren betyr det at det de gjorde nå var det riktige (negativ forsterkning), og hvis de gjør feil kommer korreksjonen. Så når vi vil gå over til å holde tilbake belønningen for å signalisere ”prøv igjen”, ligner det helt på det tidligere ”riktig”-signalet ettersom hunden ikke opplever at belønningen ble fratatt dem, men primært at det ikke kom noe ubehag. Med slike hunder er det utrolig viktig at føreren klarer å tilrettelegge treningen slik at hunden har stor suksess og oppnår mange klikk og belønninger på kort tid. Man skal også være veldig forsiktig med å bruke feilsignal på denne typen hunder. Selv om man egentlig bare vil fortelle ”feil valg – prøv igjen” og tilbakeholder en belønning, kan hunden kanskje oppfatte det som om straff er på vei (hvis føreren viser irritasjon) eller bare miste troen på at det lønner seg å tilby. Man bør derfor IKKE introdusere feilsignal før hunden er helt sikker på at det ikke er farlig å feile mer.
Hvis man i stedet velger å bruke frivillig innlæring vil hunden erfare at det bare lønner seg å være i den korrekte posisjonen. Hunden blir ikke lokket til det, men må selv finne ut av det og det hunden selv har lært seg vil den huske langt bedre. Man starter med å gjøre det lett for hunden, for eksempel at den kun følger benet i 1-2 skritt før man klikker for det. Hunden skal her lære at det virkelig lønner seg å følge eierens kne uansett hva som skjer. I denne innlæringsformen velger man å unngå å belønne hunden for å gå ti halvdårlige skritt, men belønner i stedet etter 1-2 skritt der hunden går i riktig posisjon med god kontakt. Man belønner både atferden og hundens eget initiativ og lyst til å trene. Blir det vanskelig for hunden tilrettelegger man miljøet slik at hunden lykkes.
Denne typen hund kan man baklengskjede en stor del av lineføringen med, og vil ofte se at de blir mer og mer ivrige desto lengre de kommer i øvelsen. De har nemlig lært seg at belønningen først kommer hvis de går flott hele veien. Den verste konsekvensen de kan oppleve er at de mister muligheten til belønning hvis de snuser, henger osv. Man får da lett en hund som går glad, ivrig og freidig.
Hunder lærer hvilke atferder vi ønsker og ikke ønsker via de fire konsekvensene – positiv forsterkning, negativ forsterkning, positiv straff og negativ straff. En hund som er trent med lokking (positiv forsterkning og mye hjelp) vil altså ikke oppleve en så stor endring i treningen som en som tidligere er trent med positiv straff.
Hvordan får man så hunden til å tilby ønskede frivillige atferder?
Hunden skal først og fremst lære at det lønner seg å handle på eget initiativ, og at den selv har kontroll over situasjonen og over hvor ofte belønningen blir levert. Til dette benytter mange en kasse, et target eller lignende. Det kan være en riktig god start ettersom hunden ofte selv vil undersøke gjenstanden når denne presenteres, og så får man de første klikkene ganske enkelt. Jeg vil likevel gjerne unngå at dette er den første øvelsen crossoverhunder lærer, da vi ved å plassere gjenstanden har et igangsettingssignal som disse hundene allerede er svært avhengige av. Bare hvis man overhode ikke kan få hunden i gang til å gjøre noe annet vil jeg gå i gang med pappkasselek eller lignende som første introduksjon til klikkertrening.
Jeg vil i stedet foreslå, forutsatt at hunden har lært klikkerens betydning, at du tar på en treningsvest (også et signal i seg selv, men du må jo ha godbitene et sted og hendene er bannlyst) og stiller deg i et lite rom i huset. Bad og ganger er ofte gode startsteder ettersom det ikke er så mange andre spennende ting for hunden å sette i gang med. Innta din vanlige treningsposisjon, vær helt passiv og klikk og belønn hunden for all aktivitet. I begynnelsen sitter nok bare hunden passivt og kikker, men når man får inn første klikk kan man kaste godbiter forbi hunden så den må reise seg for å spise den. Så snart den snur seg tilbake for å se på deg klikker du igjen osv. Dette vil jeg gjøre ca 20 ganger (tell eventuelt opp 20 godbiter før du begynner) – altså klikk for alt: kontakt, flytte en pote, snu hodet osv. Så vil jeg avslutte treningsøkten og gå ut av rommet. Gjenta dette 3-5 ganger i løpet av en dag hvor du klikker for absolutt alt. Når du får en følelse av at hunden begynner å forstå at den kan styre når du klikker og kan tilby litt forskjellig, kan du flytte deg ut i stuen. Først når hunden aktivt kan tilby forskjellige atferder i stuen, vil jeg begynne å finne fram target og kasse.
Denne framgangsmåten synes jeg er utrolig effektiv til å få hunden til å forstå at den har kontrollen og at det er hundens bevegelser som utløser klikket.
Flere frivillige atferder enn du tror
De fleste hunder har nå likevel noen ganske stabile frivillige atferder. Å hoppe opp på bordet er en frivillig atferd som har potensiale til å gi hunden en skikkelig jackpot. Er hunden forsterket for denne atferden ved at den har lykkes i å stjele fra bordet, vil den huske atferden og gjerne forsøke å gjenta suksessen. Det lønnet seg jo så voldsomt! Hundens eget initiativ skaffet den her noe verdifullt.
Det trenger ikke å være noe så ekstremt. Å dytte hodet inn under en arm er også en atferd som ofte utløser belønning i form av kos og hygge. Mange hundeførere klapper helt automatisk hunden hvis den dytter hodet inn under førerens arm. Dette er sjelden en atferd eieren har lokket fram, eller på annen måte prøvd å lære hunden, og det er som regel en atferd hunden selv har funnet på og erfart at lønner seg. Altså er det en frivillig atferd. Selv om hunden inni mellom blir sendt bort i en sur tone, for eksempel hvis eieren har et glass i hånden, oppnår hunden ofte ønsket resultat og vil gjerne og ofte forsøke å tilby atferden igjen. Atferden blir altså opprettholdt av en ganske effektiv variabel forsterkning. De fleste vil kunne finne mange atferder på hundens repertoar som er frivillige – både ønskede og uønskede atferder.
Oppsummering
I starten er det vanskelig å få hunden til å tilby atferd, men hold ut. Du vil bli belønnet av hunden.
Hvis du skifter innlæringsmetode må du være oppmerksom på at både du og hunden kan bli frustrerte, så ha en plan.
Atferd som tidligere er innlært med ubehag skal reinnlæres til frivillig atferd, slik at den nye treningsstilen din ikke plutselig forurenses av tidligere brukt straff i treningen.
Kilder
Lydighetstrening i teori og praksis, Cecilie Køste & Morten Egtvedt, Canis Forlag 2006