Canis
Toppbilde
Atferdsanalyse

Er en fartsbot positiv eller negativ straff...?

Skrevet av Morten Egtvedt
Sist oppdatert 19. november 2026 · 12 min lesetid

Du får en fartsbot og råkjøringen reduseres. Er dette eksempel på negativ straff (penger forsvinner) eller positiv straff (bot tilføres)...? Dette er et interessant "grensetilfelle" som er interessant å analysere nærmere.

For å svare enkelt først; En fartsbot klassifiseres vanligvis som negativ straff (responskostnad) - MEN det finnes et godt atferdsanalytisk argument for positiv straff også. Det avgjørende er hvilken stimulusendring vi analyserer – ikke om vi språklig beskriver hendelsen som at en «bot tilføres» eller at «penger fjernes».

1. Argumentet for positiv straff

  • Atferd: Du kjører for fort.

  • Konsekvens: Du får en fartsbot.

  • Stimulusendring: Noe tilføres miljøet – et bøtekrav, en ubehagelig beskjed eller et møte med politiet.

  • Effekt: Frekvensen av råkjøring reduseres.

Dette oppfyller tilsynelatende kriteriene for positiv straff: En stimulus presenteres kontingent på atferden, og atferden reduseres.

Bøtekravet kan fungere som en betinget straffstimulus gjennom en læringshistorie der slike krav har vært forbundet med økonomiske tap og andre uønskede konsekvenser.

Et interessant argument er at mange reduserer råkjøringen umiddelbart etter at de har mottatt boten – lenge før pengene faktisk trekkes fra kontoen.

Det er derfor rimelig å undersøke om selve presentasjonen av bøtekravet har en straffende funksjon.

Svakheten: At noe ubehagelig presenteres, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å konkludere med positiv straff. Bøtekravet signaliserer samtidig et økonomisk tap. Den umiddelbare atferdsendringen kan derfor også være påvirket av tidligere læring om slike tap og av regelstyrt atferd.

2. Argumentet for negativ straff

  • Atferd: Du kjører for fort.

  • Konsekvens: Du må betale 10 000 kroner.

  • Stimulusendring: Du mister penger.

  • Effekt: Frekvensen av råkjøring reduseres.

Penger fungerer som en generalisert betinget forsterker, fordi de kan veksles inn i en rekke andre forsterkere.

Når en respons fører til tap av en slik forsterker, og responsens fremtidige frekvens reduseres, har vi negativ straff.

Mer spesifikt kalles dette responskostnad (response cost).

Dette er også den vanligste klassifiseringen av bøter i sentral atferdsanalytisk litteratur.

Cooper, Heron og Heward bruker eksempelvis bøter som et eksempel på responskostnad. Martin og Pear klassifiserer også trafikkbøter som responskostnad, men påpeker at forsinkelsen mellom lovbrudd og konsekvens kompliserer den funksjonelle analysen.

3. Hva er den prinsipielle forskjellen?

Positiv straff Negativ straff
Hva endres? Bøtekravet presenteres Penger tapes
Stimulusoperasjon Tilførsel Fjerning
Mulig funksjon Bøtekravet fungerer som betinget straffstimulus Tap av generalisert betinget forsterker
Effekt Mindre råkjøring Mindre råkjøring

Det er altså fullt mulig at begge stimulusendringene inngår i den samme konsekvenshendelsen.

Men vi skal være forsiktige med å klassifisere én og samme økonomiske endring to ganger bare ved å omformulere den som både «tilførsel av gjeld» og «tap av penger».

For å hevde at begge straffeprosessene faktisk virker, trenger vi data som gir grunnlag for å skille effektene fra hverandre.

4. Konklusjon

Jeg ville derfor klassifisert eksemplet som negativ straff – responskostnad.

Begrunnelsen er:

  1. Den sentrale planlagte konsekvensen ved en fartsbot er et økonomisk tap.

  2. Penger er en generalisert betinget forsterker.

  3. Responskontingent tap av en forsterker som reduserer atferd, er definisjonen på negativ straff.

  4. Dette samsvarer med den etablerte klassifiseringen i atferdsanalytisk faglitteratur.

Men jeg ville lagt til en viktig presisering:

Botvarselet kan samtidig fungere som en positiv betinget straffstimulus. At konsekvensen kan beskrives som responskostnad, utelukker ikke at presentasjonen av botvarselet også kan ha en selvstendig funksjon.

Og enda en viktig nyanse: Ettersom bøter ofte kommer lenge etter selve råkjøringen, må vi være forsiktige med å forklare atferdsendringen utelukkende gjennom direktevirkende straff. Regelstyrt atferd og læring om sannsynligheten for framtidige konsekvenser kan også være involvert.

Hvis dette skulle vært et kontrollspørsmål i et atferdsanalytisk kurs, ville jeg godkjent negativ straff som standardsvar. Men jeg ville også gitt faglige bonuspoeng for positiv straff, dersom eleven tydelig avgrenser analysen til presentasjonen av bøtekravet som betinget straffstimulus.

Det viktigste læringspoenget er at positiv og negativ ikke bestemmes av om hendelsen er behagelig eller ubehagelig, men av hvilken stimulusoperasjon som finner sted – og straff defineres av effekten på framtidig atferd.

Dr. Israel Goldiamond ringer og vil ha et ord med i laget...

Men hold an et øyeblikk. Hva om dette kaninhullet med fartsbøter er enda dypere enn det ser ut til ved første øyekast? La oss inkludere The Constructional Approach i diskusjonen, og se hvor det tar oss...

Jeg tror Dr. Israel Goldiamond ville tilført flere viktige nyanser til denne diskusjonen – og sannsynligvis utfordret selve måten vi stiller spørsmålet på i første omgang.

Den viktigste forskjellen er at Goldiamond neppe ville vært fornøyd med å klassifisere fartsboten som positiv eller negativ straff. Han ville ønsket å analysere hele settet av alternative kontingenser som gjør at bilføreren kjører fort, og som eventuelt får vedkommende til å senke farten.

Det interessante er at Goldiamond faktisk diskuterte fartsovertredelser og strafferettslige sanksjoner i artikkelen Protection of Human Subjects and Patients (1976). Han brukte overtredelse av fartsgrenser som eksempel på at lovgivningen skiller mellom handlinger og knytter ulike sanksjoner til dem, blant annet etter muligheten for å påvirke atferden gjennom konsekvenser.

Han diskuterte imidlertid ikke akkurat spørsmålet om en fartsbot er positiv eller negativ straff. Nedenfor anvender jeg derfor prinsippene hans på eksemplet vårt, med utgangspunkt i hans egne publikasjoner og T. V. Joe Layngs gjennomgang av arbeidet hans.

1. Første innvending: Vi analyserer bare én kontingens

I vår opprinnelige diskusjon analyserte vi følgende:

  • Atferd: Kjører for fort.

  • Konsekvens: Mottar bot / mister penger.

  • Effekt: Mindre råkjøring.

Dette er en klassisk lineær kontingensanalyse. Den beskriver relasjonen mellom én responsklasse og dens konsekvenser.

Goldiamonds viktigste bidrag var å vise hvorfor en slik analyse ofte er utilstrekkelig.

Hans nonlinear contingency analysis, også kjent som alternative sets analysis, krever at vi undersøker konsekvensene av både målatferden og tilgjengelige alternative atferdsmønstre.

Det er altså ikke nok å spørre:

Hva skjer når føreren kjører for fort?

Vi må også spørre:

Hva skjer når føreren holder fartsgrensen?

Og kanskje enda viktigere:

Hva er det føreren oppnår ved å kjøre for fort som ikke oppnås like godt ved å holde fartsgrensen?

Dette er helt sentralt i Goldiamonds tenkning.

2. Fartsboten inngår i et sett av alternative kontingenser

En Goldiamond-inspirert analyse kunne se slik ut:

Atferd Politiet kontrollerer Ingen politikontroll
Kjører for fort Mulig tidsgevinst, men får bot Mulig tidsgevinst, ingen bot
Holder fartsgrensen Ingen bot, men ingen gevinst ved å kjøre fortere Ingen bot, men ingen gevinst ved å kjøre fortere

Dette er en forenklet, hypotetisk matrise. Den viser ikke alle relevante konsekvenser, men illustrerer forskjellen mellom én enkelt kontingens og et sett av alternativer.

Den tydeliggjør særlig tre forhold.

For det første: Råkjøringen kan produsere forsterkende konsekvenser selv når den også produserer straff. Føreren kan komme raskere fram, unngå å komme for sent eller oppnå andre konsekvenser som bidrar til å opprettholde atferden.

For det andre: Fartsboten er en probabilistisk konsekvens. Mange fartsovertredelser blir ikke oppdaget. Dersom raskere kjøring ofte gir tidsgevinst, mens bøter bare forekommer sporadisk, kan råkjøringen opprettholdes til tross for bøtene.

For det tredje: Det er ikke bare konsekvensene av råkjøringen som er relevante. Kostnadene og fordelene ved å holde fartsgrensen må også analyseres.

Goldiamond diskuterte faktisk bruken av beslutningsmatriser og kostnad–nytte-analyser i 1976-artikkelen, og understreket betydningen av å inkludere flere konsekvenser og mulige utfall av hver atferd.

3. Negativ forsterkning kan være en like viktig del av analysen

Dette er kanskje den mest interessante teoretiske nyansen.

Vi har hittil beskrevet fartsboten som straff av råkjøring. Men la oss snu perspektivet og analysere alternativet:

Føreren holder fartsgrensen og unngår dermed en mulig bot.

Fra dette perspektivet kan vi undersøke om lovlig kjøring inngår i en unngåelseskontingens (negativ forsterkning).

Det samme arrangementet kan dermed analyseres med utgangspunkt i to ulike responsklasser:

  • Råkjøring etterfølges av en bot som kan redusere fremtidig råkjøring.

  • Lovlig kjøring kan opprettholdes fordi den forebygger en økonomisk konsekvens som ellers kunne forekommet.

Det betyr ikke nødvendigvis at vi har demonstrert to uavhengige læringsprosesser. At en bot uteblir, er heller ikke alene tilstrekkelig til å påvise negativ forsterkning.

Men det åpner for en mer fullstendig funksjonell analyse.

I Goldiamonds artikkel fra 1974 finnes det en særlig relevant fotnote på side 168. Der viser han hvordan klassiske kontingenser – blant annet straff og negativ forsterkning – kan beskrives ved å spesifisere både konsekvensene av målatferden og konsekvensene av annen atferd.

Hans poeng er at analysen av alternative kontingenser kan beskrive det funksjonelle arrangementet mer fullstendig enn den tradisjonelle lineære beskrivelsen.

4. Vi må skille mellom botkravet, pengene og deres funksjoner

Her kommer vi tilbake til vårt opprinnelige spørsmål.

Goldiamond ga i 1976 en eksplisitt definisjon av straff som omfatter både presentasjon av en hendelse og fjerning eller utsettelse av en hendelse, forutsatt at atferden reduseres.

Han understreket også at klassifikasjonen som forsterkning eller straff, bestemmes av den observerte atferdseffekten, ikke av den som administrerer konsekvensens hensikt.

Anvendt på en fartsbot får vi flere mulige funksjonelle relasjoner:

  • Botvarselet presenteres. Dette kan fungere som en betinget straffstimulus. Det kan også fungere som et signal om at et økonomisk tap nå følger, eller som foranledning for regelstyrt atferd.

  • Pengene trekkes fra kontoen. Dette kan inngå i en responskostnadsprosedyre, altså negativ straff.

  • Føreren begynner å holde fartsgrensen. Denne nye atferden kan være påvirket av en unngåelseskontingens, eksempelvis gjennom regler om hvordan framtidige bøter kan unngås.

Det er dermed mulig at vår første diskusjon la for stor vekt på å finne én riktig etikett for hele hendelsesforløpet.

Min tolkning er at Goldiamond ville krevd at vi spesifiserte hvilke responser, stimulusendringer, historiske betingelser og alternative kontingenser vi faktisk analyserer, før vi tildeler én prosess æren for hele atferdsendringen.

5. Råkjøringen fungerer – det er derfor den forekommer

Dette er et annet sentralt bidrag fra Goldiamonds konstruksjonelle tenkning.

Selv atferd som medfører betydelige kostnader, kan fortsatt produsere konsekvenser som bidrar til å opprettholde den.

T. V. Joe Layng beskriver i sin gjennomgang av Goldiamonds arbeid hvordan tilsynelatende problematferd ofte fremstår som funksjonell når vi analyserer hele kontingensmatrisen, inkludert konsekvensene av tilgjengelige alternativer.

La oss anta at hundeeieren på tegningen vår kjører for fort fordi han ofte drar for sent hjemmefra.

Råkjøringen kan da bidra til at han rekker treningen.

En bot reduserer kanskje råkjøringen, men den endrer ikke nødvendigvis kontingensene som gjør råkjøringen nyttig for føreren.

Neste gang kan føreren fortsatt starte sent og bli eksponert for de samme konkurrerende konsekvensene: Å komme for sent, eller å kjøre for fort.

En konstruksjonell analyse ville undersøkt hvordan føreren kunne oppnå de samme viktige konsekvensene – eksempelvis å komme tidsnok til hundeklubben – gjennom et annet atferdsmønster.

6. Straff kan endre atferd uten å produsere den atferden vi egentlig ønsker

Anta at føreren slutter å råkjøre når han ser politiet eller en fotoboks.

Han kjører imidlertid like fort som tidligere på veier uten kontroll.

Har boten da virket?

Ja, dersom den aktuelle responsklassen er redusert under de betingelsene vi har målt.

Men det er ikke det samme som at føreren har utviklet et stabilt atferdsmønster med lovlig og sikker kjøring i alle forskjellige situasjoner.

Goldiamond ville etter min vurdering vært særlig opptatt av denne forskjellen:

Å redusere forekomsten av en uønsket respons er ikke nødvendigvis det samme som å etablere et funksjonelt alternativ.

En konstruksjonell tilnærming kunne omfattet å etablere en rutine for tidligere avreise, planlegge reisetid og utvikle hensiktsmessig hastighetsregulering på tvers av trafikksituasjoner.

Da forsøker vi å bygge opp atferdsrepertoaret som gir ønsket resultat, framfor utelukkende å gjøre det eksisterende atferdsmønsteret mer kostbart.

Dette er i tråd med Goldiamonds grunnleggende skille mellom eliminativ og konstruksjonell tilnærming.

7. Hvem sine kontingenser analyserer vi?

En siste nyanse er at Goldiamond også ville rettet oppmerksomheten mot systemet som administrerer bøtene.

Hvilke konsekvenser opprettholder politiets kontrollvirksomhet? Hvilke konsekvenser opprettholder lovgivningen? Hvordan måles om systemet lykkes?

Et politi som måles etter antall utstedte bøter, kan inngå i andre kontingenser enn et politi som måles etter redusert forekomst av farlig kjøring og trafikkulykker.

Dette er et hypotetisk eksempel, ikke en påstand om hvordan politiet faktisk styres.

Goldiamond var opptatt av at de sosiale kontingensene som styrer institusjoner, også må analyseres. Han skilte mellom det et system er ment å oppnå, og konsekvensene som faktisk kontrollerer atferden til menneskene som arbeider i systemet.

Han ville også reist spørsmål om hvordan samme økonomiske sanksjon virker forskjellig avhengig av individets økonomi og tilgjengelige handlingsalternativer. Dette knytter seg til hans analyse av degrees of freedom og tvang, men betyr ikke at han prinsipielt avviste lovlige økonomiske sanksjoner.

Min endelige vurdering – med Goldiamond som korrektiv

Jeg står fortsatt ved at negativ straff (responskostnad) er en rimelig standardklassifisering av en fartsbot når vi isolerer det responskontingente tapet av penger.

Men en Goldiamond-inspirert analyse viser at klassifiseringen bare gir oss en liten del av den funksjonelle forklaringen.

Det er minst tre forskjellige spørsmål vi bør holde atskilt:

  1. Klassifikasjon: Hvilken stimulusoperasjon inngår i straffeprosedyren?

  2. Funksjonell analyse: Hvordan påvirker hele settet av alternative kontingenser førerens atferd?

  3. Konstruksjonell intervensjon: Hvordan kan vi etablere og opprettholde den atferden vi faktisk ønsker?

Det siste er spesielt viktig.

Vi kan få råkjøringen til å avta uten å etablere hensiktsmessige alternativer. Og vi kan kanskje oppnå en mer robust endring ved å endre kontingensene som opprettholder råkjøringen, fremfor bare å øke kostnaden ved den.

Goldiamonds viktigste bidrag til diskusjonen ville derfor ikke vært enda en definisjon av straff, men et argument for at vi må analysere hva atferden oppnår, hvilke alternativer som finnes, og hvordan konsekvensene er fordelt mellom dem.

Kilder

De tre mest relevante publikasjonene for denne analysen er: