Ord former løsninger

Måten du beskriver et problem på, avgjør i forbausende stor grad hvilke løsninger du får øye på. Sier du «hunden min er reaktiv», har du plassert problemet inni hunden, som en egenskap – og egenskaper er det fryktelig vanskelig å gjøre noe med. Sier du derimot «hunden min bjeffer og kaster seg i båndet når fremmede hunder kommer nærmere enn femten meter», har du beskrevet atferd, situasjon og en målbar terskel. Og plutselig finnes det håndtak å gripe i.

Etiketter som «dominant», «sta», «sjalu» og «ulydig» har alle samme problem: de forklarer ingenting. Hvorfor bjeffer han? Fordi han er reaktiv. Hvordan vet vi at han er reaktiv? Han bjeffer jo. Ser du sirkelen? Dette er ikke bare klønete språk – det er en velkjent tankefeil. Å gi et fenomen et navn og så bruke navnet som årsak kalles nominalfeilslutningen, og den forklarer omtrent halvparten av alle fastlåste treningssamtaler. Navnet føles som en forklaring, men det er bare observasjonen med ny hatt. (I leksikonet kan du slå opp både Sirkelforklaring og Nominalfeilslutningen om du vil grave dypere.)

Og det er ikke tilfeldig hvilken retning de to måtene å snakke på peker. Etiketten peker mot eliminering – noe i hunden må «fikses». Atferdsbeskrivelsen peker mot undervisning – her er en situasjon hunden trenger nye ferdigheter i. Ordene dine bestemmer altså grunnsynet ditt før du har tatt et eneste treningsvalg.

Her er ukens øvelse: hver gang du tar deg selv i å bruke en merkelapp, oversett den. Spør: hva gjør hunden, når, og hva skjer rett etterpå? Det er ikke pedantisk pirk – det er den første arbeidsoperasjonen i et konstruksjonelt program. Og det tar deg under ett minutt per merkelapp. (Et lite raskt knep fra leksikonets stilvakt: kan du sette «ha», «miste» eller «bygge» foran ordet – ha kontakt, miste konsentrasjonen – behandler du noe flytende som en gjenstand. Da er det på tide å oversette til hva hunden faktisk gjør.)

«Han er sjalu på den nye valpen» → oversatt: «Når valpen sitter på fanget mitt, dytter han seg imellom og piper, og da flytter jeg ofte valpen.» Nå ser vi både atferden og hva den oppnår (tilgang til deg) – og et mål melder seg nesten av seg selv: en fast, hyggelig plass ved siden av deg som gir minst like mye kontakt.

Kilder

• Remedios, R. (2018). Nominal Fallacy.
• Firestein, S. (2012). Ignorance: How It Drives Science. Oxford University Press.