Om øvelsen
Flervalg med fine forskjeller
Hva du skal gjøre
Du får et spørsmål og fire svaralternativer. Velg det som er presist riktig — trykk på svaret, eller bruk tastene 1–4. Du får svar med én gang, med en kort begrunnelse for hvorfor riktig er riktig og galt er galt.
Men legg merke til én ting: alternativene våre ligner på hverandre. Det er ikke for å lure deg — det er hele poenget.
Hvilken ferdighet du trener
Du trener diskriminasjon: evnen til å skille begreper som ligner. Alle kan skille positiv forsterkning fra en oppskrift på vafler. Det som skiller en presis fagperson fra en omtrentlig, er evnen til å skille positiv forsterkning fra negativ forsterkning, negativ forsterkning fra negativ straff — forskjeller der ett eneste kjennetegn avgjør. Det er akkurat de forskjellene alternativene våre er bygget rundt.
Hvordan det måles
I læringsmodus teller vi riktige svar og gir deg umiddelbar tilbakemelding per oppgave. I flytmodus (se egen side) teller vi riktige per minutt. Hvert svar du gir lagres i din egen læringslogg — det er de dataene som etter hvert tegner læringskurven din.
Fordypning
For deg som vil gå i dybden
Flervalgsoppgavene våre er konstruert etter et prinsipp fra begrepsundervisningens klassikere (Markle & Tiemann; Engelmann): gale alternativer skal være minimalt forskjellige ikke-eksempler — svar som mangler nøyaktig ett kritisk kjennetegn ved begrepet. En definisjon av positiv forsterkning som mangler «...og atferden øker» ser riktig ut, men er ikke det. Når du lærer å avvise den, har du lært hva som gjør definisjonen riktig — ikke bare gjenkjent en ordlyd.
Dette er grunnen til at oppgavene kan kjennes krevende: de er designet for å bygge ekspertise, ikke for å gi mestringsfølelse på billigsalg. Hver gang du skiller to nesten-like alternativer, skjer det læringspsykologien kaller en fin stimulusdiskriminasjon — og det er summen av slike som gjør at du senere ser forskjellene ute i virkeligheten, med en levende hund foran deg.
Kilder
- Tiemann & Markle (1990): Analyzing Instructional Content
- Engelmann & Carnine (1982): Theory of Instruction