Hunden har alltid rett

«Hunden har alltid rett.»

Det er en setning som kan misforstås på imponerende mange måter.

Den betyr ikke at hunden alltid bør få gjøre det den gjør.

Den betyr ikke at hundens atferd alltid er trygg eller ønskelig.

Og den betyr ikke at treneren alltid har gjort noe galt.

Den betyr noe mer vitenskapelig:

Atferden som faktisk forekommer er data om systemet.

Hvis teorien din sier at hunden «kan dette perfekt», men responsen forsvinner i den nye konteksten, er ikke hunden forpliktet til å beskytte teorien din.

Hvis du mener godbiten er en fantastisk forsterker, men responsen synker, får du ikke overstyre dataene med gode intensjoner.

Hvis kriterieplanen ser elegant ut på papir, men hunden feiler systematisk på steg fire, er steg fire informasjon.

Dette er slektningen til Ogden Lindsleys the learner knows best og laboratorietradisjonens «the rat is always right».

Samtidig skal vi unngå en annen forenkling: Når hunden ikke lykkes, betyr det ikke automatisk at treneren gjorde en teknisk feil. Helse, smerte, biologiske forhold, tidligere læringshistorie og ukontrollerte miljøvariabler kan alle være relevante.

Poenget er ikke skyld.

Poenget er korrigerbarhet.

Når virkeligheten og modellen er uenige, reviderer vi modellen.

Ikke virkeligheten.

UNDER LUPEN

Du har planlagt fem kriterietrinn.

Hunden flyr gjennom de tre første og stopper på det fjerde.

Du kan si: «Han burde klare dette.»

Eller du kan si: «Interessant. Hva forteller responsene oss om trinn fire?»

Det andre spørsmålet er begynnelsen på atferdsvitenskap.

Kilder

• Skinner, B. F. (1953). Science and Human Behavior.
• Lindsley, O. R. (1991). Precision teaching's unique legacy from B. F. Skinner.