Merkelappen er ikke forklaringen

«Hun er dominant.»

«Han er lettstresset.»

«Hun er ekstremt førermyk.»

Merkelapper kan være praktiske. De komprimerer mange observasjoner til ett ord.

Men komprimering er ikke det samme som forklaring.

En klassisk felle er sirkelforklaringen:

Hvorfor bjeffer hunden på gjester?

Fordi den er reaktiv.

Hvordan vet vi at den er reaktiv?

Den bjeffer jo på gjester.

Vi har gått en hel runde og står på samme sted.

Løsningen er ikke å forby alle adjektiver. Det ville gjøre språket unødvendig tungt. Løsningen er å kunne oversette merkelappen tilbake til observasjoner når vi skal analysere eller trene.

«Luna er ukonsentrert ute» kan for eksempel oversettes til:

Når Luna kommer ut på treningsplassen, orienterer hun seg mot føreren sjeldnere enn hjemme, snuser i bakken i lange perioder og responderer på det verbale signalet «sitt» med lengre latenstid.

Plutselig har vi flere separate fenomener.

De kan ha forskjellige funksjoner.

De kan måles på forskjellige måter.

Og de kan kreve forskjellige treningsprogrammer.

Dette er hvorfor presist språk er praktisk, ikke bare akademisk.

Jo bedre vi beskriver problemet, desto flere håndtak får vi.

UNDER LUPEN

«Han er sta på tur» blir til:

«Når han snuser ved bestemte luktområder, responderer han sjelden på første innkallingssignal, og føreren går ofte bort og henter ham.»

Nå har vi mistet et elegant adjektiv.

Til gjengjeld har vi fått en treningsoppgave.

Kilder

• Skinner, B. F. (1953). Science and Human Behavior.
• Chiesa, M. (1994). Radical Behaviorism: The Philosophy and the Science.