I denne artikkelen setter vi fokus på hva betydningen av oppdretternes avlsardbeid har for oss som hundeeiere. Vi har fokus på hundens egenskaper – de medfødte atferdstrekk som gjør det vanskeligere eller enklere for oss å trene til den sporten vi ønsker, men i særdeleshet også atferdstrekk som kan gjøre vår hverdag med hunden vanskelig, og ikke minst kan påvirke hundens livskvalitet. Dette er god informasjon til deg som oppdretter, men også god viten for deg som valpekjøper. 

---

Tekst: Anette Matland & Maj-Brit Iden

---

 

Hva er frykt?

Det er lett å gå seg vill i begrepsbruken når man skal omtale frykt eller engstelse hos hunder. Egenskaper kan fremstilles positivt eller negativt avhengig av hvilke ord man velger. Vi kan f.eks. si at vi er utålmodig – som antyder at vi liker å få ting unna, mens sannheten er mer i retning av at det klikker for oss om vi må vente. Det samme skjer når vi skal beskrive frykt hos hunder. De fleste er enig i at overdreven frykt hos hunder er lite ønskelig, derfor bruker vi mer positivt ladede begreper (som f.eks. reservert) for å understreke at hunden ikke er redd, men simpelthen velger å la være å relatere til fremmede. Det er bred enighet om at nervøsitet er en negativ egenskap hos hunder – derfor velger vi ord som alert, følsom, uinteressert, for stor førertilknytning med mer.

Det byr på problemer å skulle definere alle disse begrepene – det vi omtaler som frykt, fryktsomhet og redsel i denne artikkelen er den følelsen av ubehag som gjør at hunder rømmer, trekker seg unna, vegrer seg for å nærme seg noe eller overser noe eller noen. Det kan være mange grunner til at hunder gjør dette, men en vanlig (og ofte oversett) årsak er at hunden opplever ubehag.

Har frykt noen funksjon? Evnen til å føle frykt er viktig – når sansene våre registrerer noe som kan være farlig, reagerer vi vanligvis automatisk for å hindre at vi blir skadd. I mange tilfeller skjer dette helt uten at den bevisste delen av hjernen kobles inn. Et typisk eksempel har vi når synet av en bøyd kvist på bakken får oss til å stoppe opp, eller fokusere på det som kan tenkes å være en hoggorm. Øyeblikket etter konstaterer bevisstheten vår at det bare er en kvist. Dette illustrerer forskjellen på det ikke-viljestyrte nervesystemet
– selve oppmerksomhetsreaksjonen og fryktfølelsen idet sansene våre oppfatter noe som kan være farlig, og det viljestyrte – tankeprosessen som konstaterer at det bare er en kvist (eller faktisk er en orm). Det viktige i denne sammenheng er at fryktfølelsen ikke er viljestyrt, og vi ikke kan «bestemme» oss for å ikke være redd. For hunder betyr dette at den blir følelsesstyrt når de blir redd, og at dette overstyrer de viljestyrte atferden, altså det å gjøre som vi ber om for å oppnå belønning.

For et individ er det å leve lenge nok til å formere seg et poeng. Dyr vil stadig stå overfor ting de ikke har opplevd før. Dersom det er usikkert hvorvidt situasjonen er farlig eller ei vil det ofte være lurest å avvente/trekke seg unna. Kostnaden ved å være litt mer forsiktig enn nødvendig kan bety at man går glipp av /utsetter et måltid. Kostnaden ved å være overmodig kan derimot bety at man blir et måltid. I de tilfeller der kostnaden ved å være forsiktig er lav, og kostnaden ved å være fryktløs kan være høy, vil naturen normalt favorisere individer som er forsiktige. De som er overmodige vil ikke overleve lenge nok til å formere seg (og rakk aldri å bli en av forfedrene våre). Denne frykten for nye ting er en grunnleggende egenskap hos alle arter, og er som sådan arvelig. Frykten for nye ting er redusert hos husdyr fordi det er uforenelig med de forholdene vi forventer at de skal leve under.

Frykt er med andre ord en viktig og naturlig egenskap. Det opplevde ubehaget gjør at de fleste unngår å sette seg i farlige situasjoner hvis mulig. Muligheten for å trekke seg unna gjør at individet selv kan regulere og kontrollere graden av ubehag (frykt). Når det gjelder husdyr (domestiserte dyr) har mennesker gjennom systematisk valg av avlsdyr skapt dyr som er håndterbare og som viser lite frykt, flukt og aggresjon sammenliknet med tilsvarende ville dyr. Det har altså vært mulig å redusere frykt gjen-nom avl. Det er utenkelig at de som i sin tid begynte prosessen med å gjøre hunden til husdyr har sett for seg vår tids hunder og mange raser. Det utvalget som ble gjort må ha vært basert på datidens behov og forestillinger.

Dmitry K. Belyaev var en russisk forsker som stod bak en 40 år lang studie på tamhet hos sølvrev. Bakgrunnen for forsøket var at steinaldermennesker må ha valgt avlsdyr etter relativt enkle kriterier. Han mente at seleksjon på vennlighet mot mennesker og lite aggresjon har resultert i de fysiske forskjellene vi i dag ser på ville dyr og husdyr. Husdyr er typisk mindre av størrelse, mer fruktbare, har endret pelsfarge- og kvalitet. Hodeformen påvirkes i retning av rundere skalle og kortere kjeve, og både ører og hale endret karakter.

Etter 40 år likner revene til forveksling på hunder, både av utseende og i atferd (Trut, 1999). Revene som ble selektert for tamhet viste ønske om å være sammen med mennesker, og konkurrerte om oppmerksomhet fra røkterne. De slikket og snuste på røkterne, og logret når de ble glade eller forventningsfulle. De viste også redusert fryktrespons i ukjente situasjoner og hadde mer utforskende atferd. Utforskende atferd er viktig fordi dette vanligvis settes i sammenheng med mangel på frykt.

 

Kan frykt være negativt?

Alle som har opplevd frykt vet at det er ubehagelig. De heldige blant oss er bare redd for ting som er farlig. Andre er ikke så heldig, og er redd for ting som strengt tatt ikke er så farlig, som å fly. Alle vet at å fly er en relativt trygg transportmåte, men det hindrer ikke de som har flyskrekk i å oppleve et sterkt ubehag. Det er altså ikke fornuften som styrer dette. De riktig uheldige frykter ufarlige ting det er vanske-lig å unngå eller kontrollere, for eksempel sosial samhandling med folk som ikke vil en noe vondt.

Det er helt greit at hunder er redd enkelte ting, men på samme måte som med oss blir det problematisk hvis hunden er redd hverdagslige ting som ikke er farlig. Dette vil typisk være fremmede mennesker, fremmede miljøer, andre hunder, høye lyder med mer. Til gjengjeld er de ikke redd ting de med fordel kunne vært redd; f.eks. biler i fart og hoggorm. Sånn sett kan vi si at en del av de tingene hunder ofte er redd ikke lenger har en funksjon. Erfaringene hunden får påvirker utvikling av frykt, og strategiene den utvikler for å unngå frykt kan forårsake ulike atferdsproblemer. Slik vi har hund i dag har hunden liten anledning til selv å kontrollere hva den utsettes for. De små tegn til unnvikelse som er de første signalene på at hunden opplever et ubehag er lett å overse. For hunden er konsekvensen at den ikke selv kan regulere sin frykt gjennom å velge avstand og tilnærmingshastighet, slik at den tvinges til å oppleve sterkere frykt og mer ubehag enn den selv ville valgt å utsette seg for.

 

Arvelighet – ulike studier

Det finnes etter hvert mye dokumentasjon på at ulike atferder eller tilbøyeligheten til å ville utvikle en atferd har en arvelig kompo-nent. I denne sammenheng er det viktig å skille mellom begrepene arvelig (som betyr at den aktuelle egenskapen har en genetisk komponent) og arvbarhet. For egenskaper som styres av noen få gener er det lett å skaffe seg oversikt over hvordan nedarvin-gen skjer. For egenskaper som styres av mange gener er dette umulig. I slike tilfeller kan en bruke arvbarhetsestimater.

Arvbarhet er et statistisk begrep som sier hvor mye av den variasjonen en ser (i en egen-skap) i en populasjon som skyldes arv. For at en skal kunne beregne arvbarheten (h2) må man ha et relativt stort antall indivi-der og man må kjenne slektskapet mellom dem. Hvis arvbarheten er 0, betyr det at ingenting av den forskjellen en ser mellom individer skyldes arv – det vil si at all variasjon skyldes miljø. Arvbarhet på 1, betyr at all variasjon skyldes arv. Generelt regnes arvbarhet på 0,2 eller mer som høye tall for atferdsegenskaper. Arvbarhet på 0,1 -0,2 regnes som moderat. Arvbarheten er altså et mål på hvor fort man kan endre en egenskap gjennom avl. Det kan være verd å merke seg at miljø i denne sammenheng må ses som hele variasjonen fra ekstrem vanskjøtsel til den perfekte tilværelse, slik at en ikke henger seg opp i ørsmå detaljer i en hunds liv.

Morten Bakken og Odd Vangen gjennomførte i 1995 en undersøkelse som omfattet blant annet schæferhund, golden retriever, collie og belgiske fårehunder (Groenendael og Tervuren) hvor arvbarheten for frykt for fremmede og frykt for høye lyder er angitt til henholdsvis 0,36 og 0,36. Se for øvrig Gry Løbergs artikkel i Canis nr 1/2014 for ytterligere detaljer.

Arvbarheten på de ulike MH-momentene varierer mellom 0,06 og 0,19. For redsel er arvbarheten 0,12-0,14, mens nysgjerrighet (evnene til å oppsøke momentene) ligger mellom 0,12-0,18 (Rapport över projektet Avel för mentalt sunda hundar, SKK. ) Ruefenacht et al. (2002) har laget en oversikt over arvbarhetsestimater fra ulike undersøkelser. Oversikten viser blant annet at Goddard og Beilharz har funnet arvbarhet på 0,58 for nervøsitet, og 0,46 for frykt. Slike undersøkelser er ikke uten videre sammenliknbare, men gir nok informasjon til at det er rimelig å ta hensyn til disse egenskapene  i avlsarbeidet.

 

Avlsarbeid

Når det gjelder hunder har vi så å si fullstendig kontroll over hvilke hunder som brukes i avl. På godt og ondt er det vi som bestemmer hvordan hundene skal være, enten det er dalmatiner med prikkene på riktig sted, eller IPO hunder som skal ha et fullt, fast bitt. Vi har makt og midler til å lage de hundene vi vil, og med det et ansvar for å avle hunder som er egnet til det livet de er tiltenkt.

Det er vårt utgangspunkt at alle hunder uavhengig av rase og tiltenkt bruksområde, skal fungere i det samfunnet de skal leve i. Overdreven frykt er et stort velferdsproblem for hunden, og gjør hunden mindre egnet til å være til glede for sine eiere. Det øker også risikoen for at den skal utvikle fryktaggresjon slik at den utgjør en fare for sine omgivelser. Ikke alle redde hunder biter, men de fleste hunder som biter er redde. Frykt for fremmede mennesker og hunder, usikkerhet i fremmede miljøer og frykt for høye lyder (skudd, torden, fyrverkeri) er blant de tingene som reduserer hundens velferd. Det er utfordrende for eiere å takle, og det reduserer hundens potensiale som brukshund.

Hundeverden har splittet personlighet når det gjelder å vurdere hvorvidt atferd eller tilbøyeligheten til å utvikle en atferd er arvelig. Raseforskjeller omfavnes og raseentusiaster snakker varmt om det de mener er positive trekk ved rasen. Reelle raseforskjeller må være arvelig, ellers hadde de ikke eksistert. Når det blir snakk om mindre ønskelige egenskaper (det vil si egenskaper en ikke ønsker assosiert med sin rase) er det langt vanskeligere å få aksept for at disse kan være arvelige. Dette er vanskelig å forstå, i og med at det mest rasjonelle for en raseentusiast tilsynelatende burde være å gjøre rasen så bra som mulig.

Det synes å være en viss enighet om at enkelte egenskaper, som overdreven frykt, er lite ønskelige. Ved å ta det standpunkt at disse egenskapene ikke er arvelige har man frikjent rasen og oppdretteren, og valpekjøperen sitter igjen som svarteper! De av oss som har vært så heldige å ha gode, velfungerende hunder kan langt på veg takke gode oppdrettere for det. Vårt hovedargument er ikke at oppdretterne gjør en dårlig jobb, men at de på populasjonsnivå kunne gjort en bedre jobb. For hundene, slik at flere kan få et liv uten sykdom, frykt og aggresjon, for eierne, slik at flere kan få gleden av å ha en hund som fungerer, og for omgivelsene som kunne vært spart bitt og andre skremmende opplevelser.

Det er lett å skylde på de ”useriøse” oppdretterne – de som bare er ute etter penger. Disse finnes utvilsomt, men selv velmenende oppdrettere produserer for  ryktsomme hunder, og ofte er det ikke mot bedre vitende. Vår opplevelse er at det på et teoretisk nivå er enighet om at overdreven frykt er uønsket. Problemene oppstår i det reelle valg av avlsdyr. Som hundeeiere kan vi synes at vår egen hund er den beste og peneste av alle – som oppdretter kan vi ikke tillate oss den luksusen.

Som vist over, er det gode grunner for å ta utgangspunkt i at viktige mentale egenskaper, som f.eks. fryktsomhet er arvelig. Det kan være mange grunner til at dette ikke blir tatt hensyn til i tilstrekkelig grad:

 

• Andre egenskaper er viktigere i avlsarbeidet, for eksempel utstillingsresultater.

 

• Man har en, eller bare noen få hunder og vil bli oppdretter med disse som utgangspunkt. Kriteriet for å bli avlshund blir da at den aktuelle hunden har lykkes med å få oss som eier.

 

• Oppdretteren er ikke selv i stand til å vurdere hundens mentale egenskaper. Dette høres brutalt ut, men det eneste som kreves for å bli oppdretter er å klare å få to hunder til å parre seg. Man blir ikke populær av å si slikt, og vi mener ikke at dette beskriver oppdrettere i sin almin-nelighet. Som kjent finnes det to slags av alle slag. Mange oppdrettere har sin første hund, og gjør seg til talsmann for rasen uten å vite nok om hverken hunder i sin alminnelighet eller rasen spesielt. Ingen blir ekspert på hunder av å lese en rasestandard.

 

• Man legger ”listen” etter egen rase. Det er lett å venne seg til svakheter i egen rase slik at en vurderer egenskaper kun med utgangspunkt i egen rase. For de rasene som sliter med for mye frykt kan dette gjøre det vanskelig å komme videre. Fordi alle er like redde blir dette det normale.

 

• Årsaken til at hunden er fryktsom tilskrives negative hendelser. Dette kan selvfølgelig være tilfelle, men det er umulig å vite for et enkelt individ. Hunder som viser frykt i normalt forekommende situasjoner bør derfor ikke brukes i avl. Å skylde på negative hendelser eller valpekjøper er ofte å stikke hodet i sanden. Hunder utsettes for negative hendelser hele tiden enten vi vil eller ei, men de fleste står for en støyt og går videre en erfaring rikere, men uten varige mèn. Hunder som er så følsomme at en uheldig episode fører til et liv i fryktsomhet skal ikke brukes i avl.

 

• Oppdretteren har ikke tro på at (uøn-skede) atferdsegenskaper er arvelige. På samme måte som vi (i Norge) har såkalte klimaskeptikere, har vi ‘’atferdsarvelighetsskeptikere’’. Det er fornuftig å være skeptisk, men å være så skeptisk at alt må bevises med 100% sikkerhet kan blir kostbart.

 

• Oppdretter har ikke tro på at mentaltester gir viktig informasjon. Til dette kan vi si at det er godt dokumentert at f. eks MH sier noe om hvordan hunden fungerer i hverdagen (Svartberg, 2005). Mentaltester er ikke perfekte, men vi må passe oss for å la det beste bli det godes fiende. Skulle det vise seg at oppdretter ikke er enig med dommeren er det full anledning til det. Fordelen for valpekjøperen er at begge meningene gjøres tilgjengelig.

 

• Noen oppdrettere mener at det kan være lettere å ha litt fryktsomme hunder. De er ofte mindre utforskende, og mer passive i fremmede situasjoner dersom de ikke utvikler fryktaggresjon. Dette er etter vårt syn en farlig veg å gå fordi det altfor ofte bunner i frykt og ikke i mangel på interesse.

 

Heldigvis finnes det er nokså enkel løsning på alle disse problemene – nemlig å legge til rette for en enhetlig, kvalifisert og offentlig vurdering. Dette gjør ære på de seriøse og gode oppdretterne, og avslører de som ikke holder mål. Når det gjelder utseende er objektiviteten i en viss forstand ivaretatt i form av utstillingsresultater. For helseproblemer er det i mange tilfeller mulig å skaffe til veie objektiv informasjon gjennom ulike hel-seregistreringsordninger (HD, øyelysning, osv.).

Når det gjelder hundens mentale egenskaper finnes det også muligheter for å skaffe seg en objektiv beskrivelse, nemlig gjennom mentaltester (MH, MT, karakter-test, funksjonsanalyse, BPH med mer) og ulike bruksprøver. Mange jakthundklubber og Saue- og geiteavlslaget har vært flinke til å stille brukskrav til avl på sine raser og på den måten klart å ivareta hundens mentale egenskaper. I Sverige har et omfattende testapparat gjort det mulig å mentalbeskrive og -teste de rasene Svenska Brukshundklubben har ansvar for.

I tillegg til å måle viktige egenskaper hos potensielle avlsdyr har alle disse målene en ting til felles – resultatene er offentlig tilgjengelig. Bruksspesifikke prøver er utmerket for de rasene som har slike, men til liten nytte for alle andre. Mentalbeskrivelse (MH) (for brukshundrasene) og Beteende personlighet hund (BPH) (for andre raser) er et utmerket verktøy for å beskrive viktige mentale egenskaper hos hunder og gjøre dette allment tilgjengelig. Dersom en synes at arvbarheten er lav for de egenskapene som måles på MH, er det verd å merke seg at de er på høyde med det som måles på f.eks ulike jaktprøver. Det er nokså åpenbart at det avlsarbeidet som er gjort på jakthunder og gjeterhunder har ført til at de i gjennomsnitt er bedre jakt- og gjeterhunder enn raser som ikke er avlet for dette.

Hundens mentale egenskaper er noe av det viktigste for at den skal fungere i hverdagen, og de fleste valpekjøpere er fullstendig prisgitt oppdretter når det gjelder å vurdere foreldredyrenes egnethet som avlsdyr. Dette er ikke et forsøk på å mistenkeliggjøre oppdretterne, men et argument for å skape åpenhet og innsyn, på samme måte som ved bolig- og bruktbilkjøp. De færreste boligselgere og brukt-bilselgere er banditter, men det er enklere for alle at den nødvendige informasjon ligger på bordet før kjøpet. Som oppdretter selger man en vare, og ettersom valpekjø-peren er den som betaler har den krav på relevant informasjon om hunden de kjøper. Vi skal være de første til å innrømme at det finnes dårlige hundeeiere. Men det finnes også veldig mange gode hundeeiere som har kjøpt katta i sekken.

Det relevante spørsmålet er ikke om en hund hadde hatt mindre problemer om den hadde levd i en perfekt verden. Alle som har sett seg rundt vet at det går tretten på dusinet av nokså middelmådige hundeeiere som har lykkelige, velfungerende hunder. De som oppdretter hunder som krever et perfekt miljø for å kunne fungere bør gjøre dette klart for potensielle kjøpere. På den måten kan de av oss som ikke er perfekte få muligheten til å glede oss over en hund som fungerer i et normalt liv!

 

Referanser

Per Arvelius, 2005, Genetisk och etologisk analys av vallningsbeteende hos border collie

Bakken, M., og Vangen, O., 1995, Behaviour in dogs; Heritability and breed differences, 7th Internatio-
nal Conference on Human-Animal Interaction

Silvia Ruefenacht, Sabine Gebhardt-Henrich, Takeshi Miyake, Claude Gaillart, A behavior test on German Shepherd dogs: heritability of seven different traits

Kenth Svartberg, 2005, A comparison of behavior in test and in everyday life: evidence of three consistent boldness-related personality traits in dogs. Applied Animal Behavior Science, 91, 103-128

Lyudmila N. Trut, 1999, Early Canid Domestication: The Farm-Fox Experiment