Hva betyr det å forklare atferd?

Hunden bjeffer når postbudet kommer.

Du spør hvorfor.

«Fordi hun er territoriell.»

Det høres ut som en forklaring. Men hva har vi egentlig fått vite?

Vitenskapelige forklaringer blir sterkere når de peker på variabler som har et systematisk forhold til fenomenet. I atferdsanalysen er vi derfor opptatt av mer enn plausible historier.

Det er nyttig å skille mellom tre nivåer:

Beskrivelse: Hva skjer?

Prediksjon: Under hvilke betingelser er atferden mer eller mindre sannsynlig?

Påvirkning/kontroll: Når vi systematisk endrer en relevant variabel, følger atferden endringen på en pålitelig måte?

Det siste gir det sterkeste grunnlaget for å snakke om en funksjonell relasjon.

Dette betyr ikke at en hund er en biljardkule som «årsakes» mekanisk av én stimulus. Atferd er historisk og probabilistisk. En antecedent gjør ofte en respons mer sannsynlig fordi organismen har en bestemt læringshistorie under lignende betingelser.

Derfor er setningen «han bjeffer fordi han er redd» bare begynnelsen. Kanskje ordet redd oppsummerer et tydelig responssystem. Men vi kan fortsatt spørre: Hva utløser reaksjonene? Hva gjør hunden? Hvilke konsekvenser får disse responsene? Hvordan har tilsvarende situasjoner utviklet seg tidligere?

En god forklaring lukker ikke døra for flere spørsmål.

Den åpner den.

UNDER LUPEN

«Han trekker fordi han vil fram» kan være en rimelig første observasjon.

Neste steg er mer presist: Når båndet strammes, fortsetter hunden ofte å bevege seg framover - og framdrift har tidligere fulgt trekking.

Nå har vi begynt å beskrive en mulig funksjonell relasjon som kan undersøkes.

Kilder

• Skinner, B. F. (1953). Science and Human Behavior.
• Sidman, M. (1960). Tactics of Scientific Research.