Denne artikkelen er et utdrag fra boka «Don´t Shoot the Dog» av Karen Pryor. Vi presenterer her en liten smakebit for å vise hvordan kjenskap til de operante læringsprinsippene kan løse vanskelige treningsproblemer på en meget elegant måte.
Tekst: Karen Pryor
Deborah Skinner, datter av psykologen B.F. Skinner, fortalte meg om et praktfullt bruksområde for metode 6 (få stimuluskontroll på problemadferden). Hun brukte det til å kontrollere hunder som piper ved døra. Hun hadde en liten hund som bjeffet og pep ved døra i stedet for å gjøre fra seg i hagen når de slapp den ut. Deborah laget en liten pappskive der den ene siden var svart og den andre hvit, og hun hang denne på dørhåndtaket på utsiden av døra. Når den svarte siden var ut kunne ingen form for masing få menneskene innendørs til å åpne døra. Når den hvite siden var ut fikk hunden komme inn. Hunden lærte raskt at det ikke var noen vits å prøve å komme inn når signalet var svart. Når Deborah mente at det hadde gått passelig tid åpnet hun døra på gløtt og snudde signalet rundt. Så slapp hun inn hunden så snart den ba om det.
Jeg prøvde Deborahs knep når datteren min skaffet seg en dvergpuddel valp. Peter var en liten hund, knapt 20 cm. høy ved to måneders alder, og det var virkelig ikke trygt å la ham løpe løs rundt i huset uten at noen passet ham. Når jeg var opptatt og Gale var på skolen stengte jeg ham inne på Gales soverom med mat, vann, aviser og et teppe. Når han ble stengt inne alene laget han selvsagt et forferdelig leven.
Jeg bestemte meg for å prøve Deborahs triks ved å finne et signal for når bjeffing ville og ikke ville føre til at valpen kom ut. Jeg grabbet tak i det første jeg fant, et lite håndkle, og hang det på innsiden av døra. Når håndkleet var der ville ingen bjeffing gi resultat. Når håndkleet var borte ville valpens rop om selskap og frihet bli bønnhørt. Valpen tok poenget med én gang og ga opp bråket når håndkleet hang på døra. Det eneste jeg måtte huske for å opprettholde adferden var å ikke bare slippe ut valpen når det passet meg men å åpne døra, ta vekk håndkleet, lukke døra igjen og vente på at valpen bjeffet før jeg slapp ham ut. På den måten holdt bjeffingen seg under stimuluskontroll ( i dette tilfellet var «ikke håndkle» signalet for at bjeffingen ville bli forsterket) og all annen bjeffing var ekstingvert.
Dette fungerte fantastisk i tre dager. Så en morgen hørte jeg Peters støyende krav på nytt. Jeg åpnet døra og oppdaget at han hadde funnet ut hvordan han kunne hoppe opp, med all sin lille kraft, og rive håndkleet ned av dørhåndtaket. Så snart håndkleet var på gulvet, var han ved sin fulle rett når han bjeffet for å bli sluppet ut.