Andel hundeiere som forteller at de har en hund med atferdsproblemer varierer fra 42-90% i USA (Overall, 1997). I Norge oppgir 42 % av hundeeierne at hunden viser atferd som gjør at hunden ikke stiller opp til de forventninger de hadde da de skaffet seg hund (Bakken, 1996). I Danmark er det inntil 34 % av hundeeierne som oppgir at de har problemer med hundens atferd (Lund pers. med. 2005), og av disse er det 22, 9 % som søker hjelp for hundens atferdsproblem.
Tekst: Gry Løberg
Forekomsten av atferdsproblem varierer mellom land (Denenberg et al, 2005). Denne variasjonen kan komme av hvilke raser som er populær i de ulike landene, men en har også sett at de samme rasene har atferdsvariasjon mellom land (Bradshaw et al, 1996; Bradshaw and Goodwin, 1998; Notari and Goodwin, 2006). Ulike kulturer i ulike land setter også standard for hva slags atferd som er akseptabel og ikke, hva slags type behandling som er akseptabel og hva slags tradisjoner de ulike land har mht kastrering, omplassering og avlivning. For eksempel; 90-95% av hundene som kommer til atferdskonsultasjon i USA og Canada er kastrert (Denenberg et al, 2005) og i England er 63,7% av hannene og 71,5% av tispene kastrert (APBC, 2004). I Norge er dette mer sjeldent. En internettundersøkelse i 2005 avdekket at 9,6 % av de 814 hundene i undersøkelsen var kastrert (Tillung, 2006). Egne data fra atferdskonsultasjoner viser at 9,5 % av hundene som kom på konsultasjon var kastrert.
Hvorvidt en hund utvikler atferdsproblemer kommer av mange ulike faktorer bl.a. rase (Bakken, 1996; Beaver 1983; Bennett og Rohlf, 2006; Borchelt, 1983; Goddard & Beilharz, 1983; Landsberg, 1991; Lockwood, 1995; Voith & Borchelt, 1982; Willis, 1995), alder (Landsberg, 1991; Lund et al., 1996; Galac og Knol, 1997), kjønn, om hunden er kastrert eller ikke, tidlig sosialisering og eierens relasjon til hunden (Serpell & Jagoe, 1995).
Hundens bakgrunn
Blandingsvalper kan bli oppdrettet av mindre erfarne hundeeiere, hundene er ofte gitt bort gratis eller veldig billig i forhold til renrasede hunder. Valpekjøper av blandingsrase har muligens ikke tenkt gjennom anskaffelsen godt før de skaffer seg hunden, og det er også mulig at slike eiere er mindre erfaren enn eiere av renrasede hunder.
Blandingshunder er oftere omplassert (Salman et al, 1998) eller avlivet tidlig (Frank and O’Connor, 2005) i forhold til renrasede hunder. Dette kan være fordi hundeeieren ikke er like interessert i å investere tid og penger på atferdsendring på en hund som i utgangspunktet var gratis. Men blandingshunder er overrepresentert blant de som kommer på atferdskonsultasjon (APBC, 2004).
Både rase og kjønn ser ut til å påvirke forekomsten av separasjonsproblemer, samtidig ser det ut til at hannhunder oftere har atferdsproblemer enn tisper (Lund et al, 1996). Tilknytningen til eieren og aktivitetsnivået er påvirket av rase, kjønn, tidligere erfaringer og eierens holdning til hunden (Lund and Jørgensen, 1999).
Hvorvidt det virkelig er en variasjon mellom kjønn mht forekomst av atferdsproblemer varierer mellom ulike kilder. Kobelt et al (2003) og Takeuchi et al (2001) fant ingen signifikant forskjell mellom kjønnene. Uansett er det flest hannhunder som kommer på atferdskonsultasjoner (APBC, 2004) og det er hannhunder som oftere viser aggresjoner (Borchelt, 1983; Luescher and Guy, 1999; Nydal et al, 2002) og aggresjonene starter ved kjønnsmodning (Baranyiova, 2004). Alderen hunden har når den kommer på atferdskonsultasjon har blitt analysert av noen (Landsberg, 1991; Lund et al., 1996; Galac and Knol, 1997) og ser ut til å påvirke prognosen på atferdsproblemet. F.eks. har hunder med dominansaggresjon dårligere prognose om den kommer til atferdskonsultasjon når den er mellom 6 og 11 mnd gammel. Størst suksess for å behandle atferdsproblemet er rapportert om hunden er yngre enn 6 mnd og elder enn 3 år (Cameron, 1997).
Omkring 10 % av hunder som kommer på atferdskonsultasjon har problemer som er relatert til manglende erfaring i sosialiseringsperioden (Appleby, 1997). Disse hundene reagerer med frykt i ulik grad ovenfor ukjente ting de møter senere i livet. Appleby et al. (2002) studerte forekomsten av atferdsproblemer hos hunder I England sett I relasjon til sosialisering og habituering. Av de hundene I undersøkelsen som viste frykt var 68,2 % oppdrettet i låve, stall, skjul, garasje el. Altså ikke i det huset hvor folk bor. 94 % av valpene flyttet til ny eier senere enn 8 ukers alder, og de hadde liten erfaring i urbane miljø. Det ble avdekket omtrent det samme for hunder som viste aggresjon ovenfor ukjente mennesker.
Jagoe (1994, sitert i Wells og Hepper, 2000) gjorde liknende undersøkelse I USA og fant de samme sammenhengene mellom atferdsproblemer og tidlig erfaring.
Hundeeieren
Lederskap
Inntil midten av 70-tallet så man på atferdsproblemer som en årsak i at hundeeier hadde dårlig kontroll, disiplin og autoritet ovenfor hunden (Jagoe and Serpell, 1996). Ideen om at atferdsproblemer er eierens skyld var rådende. Lederskap og dominans har blitt ansett som veldig viktig (Steen, 2003, Mazarino, 2002; Nordenstam, 1992; Hetts, 1999 and Sherman et al, 1996), og det er muligens et av de mest misforståtte og utbredte uttrykkene (Hetts, 1999). Noen forfattere mener at uttrykket lederskap ikke er brukbart ettersom det ikke har noen klar definisjon (Tillung, 2004). Mange hundeeiere kommer med hunden på atferdskonsultasjon med den ideen om at de har et atferdsproblem, og at det er årsaken bak problemet (Horwitz, 2001).
Skyld
Når hundeeiere kommer til atferdskonsultasjon har mange av dem skyldfølelse fordi de tror at de har gjort feil og at de har skapt atferdsproblemet hos hunden. Det er mange hundeeiere som har søkt råd flere steder før de kommer på konsultasjon, og ofte har de fått høre at de har dårlig lederskap eller har gjort et eller annet spesifikt som har skapt atferdsproblemet. Dette er støttet av flere forfattere av norske hundebøker bl.a. Steen and Wilsson (2003) and Mazarino (1999). Tanken om at det er hundeeiers feil at hunden har et atferdsproblem finnes det ikke noe vitenskapelig belegg for (Jagoe and Serpell, 1996), men det finnes heller ikke belegg for det motsatte.
Mange hundeeiere søker råd hos oppdretter. Men hundeeier opplever ofte at oppdretter forsøker å få fokus vekk fra vanlige atferdsproblemer i rasen og skylder derfor på hundeeier (Serpell, 1987 sitert i Jagoe og Serpell, 1996).
Selv om det er sjeldent at det er hundeeiers feil at hunden har atferdsproblemer, så ser det ut til at noen hundeeiere oftere har hunder med atferdsproblemer enn andre. Det fines argumenter om at straff (Hiby et al, 2004; Tillung, 2006), mangel på kontroll eller forutsigbarhet (Cullingan et al, 2004; Tillung, 2006), tilknytning (O’Farrell, 1997), det at hunden sover på hundeeiers soverom (Jagoe and Serpell, 1996), manglende lydighetstrening (Takeuchi et al, 2001; Jagoe and Serpell, 1996; Clark and Boyer, 1993), manglende aktivisering (Salman et al, 2000) liten erfaring som hundeeier (Kobelt et al, 2003) og at hundeeier tilbringer lite tid med hunden (Salman et al, 2000) kan bidra til at hunden utvikler atferdsproblemer. Det ser også ut til at hundeeiers erfaring påvirker hundens personlighet (Svartberg, 2002), og at hundeeiers personlighet kan påvirke hundens atferd (Dodman et al. 2003).
Men, andre forfattere fant ingen signifikant forskjell i hundens atferd om hundeeier skjemte bort hunden (Voith et al, 1992), var en erfaren hundeeier eller ikke (Borchelt and Voith, 1986) hadde lydighetstrene hunden eller ikke (Voith et al, 1992) og hvordan hundeeier lekte med hunden (Jagoe and Serpell, 1996).
Konklusjon
Det ser ut til at forskjeller i atferd hos hundeeier kan bidra til at hunden utvikler atferdsproblemer. Men det er ikke klart hva det er hundeeieren gjør som fører til at hunden utvikler atferdsproblemer. Enhver hundeeier kan bidra til å forverre et atferdsproblem hunden allerede har. Med unntak av mishandling og vanskjøtsel er det få atferdsproblemer hvor hundeeier har direkte skyld (Overall, 1997). Dette er støttet av at det er en variasjon i atferd mellom raser og linjer innen ulike raser. Hunder har ulike predisposisjoner for å utvikle atferdsproblemer, samtidig vil også tidlig erfaring ha mye å si (Løberg, 2003). Man kan for eksempel ikke si at det er eierens feil om hunden utvikler separasjonsangst fordi hundeeier for eksempel begynte å jobbe igjen etter en periode som hjemmeværende. Hunden utvikler separasjonsangst fordi den er predisponert for det, ikke fordi hundeeier har gjort «feil».
Å forklare hundeeier at han/hun ikke har skyld i hundens atferdsproblem er veldig viktig for å kunne komme videre med behandlingen av hunden (O’Farrel, 1997). Men at hundeeier ikke har direkte skyld vil ikke si at hundeeier ikke skal endre egen atferd. Hundeeier kan uten viten og vilje, bidra til å videreutvikle eller vedlikeholde atferdsproblemet (Overall, 1997).
Behandlingen av atferdsproblemer har i lang tid vært fokusert på å endre hundens atferd, men det ser ut til at det er mer viktig å endre hundeeierens atferd (Matre, 1999; Frank & O’Connor, 2005), selv om hundeeier ikke har skyld i atferdsproblemet.