Vi har en liten fin, sprek og kvikk Bischon Frisé som er nesten 13 år. Hun har alltid vært litt forsiktig overfor fremmede, men ellers er hun sosial og trives svært godt sammen med oss og de hun kjenner.
Vi er ofte ute på tur med hunden, og det liker hun godt. Om natten ligger hun ved fotenden i vår seng, vi har alltid vært svært glad i henne og vi opplever henne vanligvis som en trygg og god hund.
Hun er riktignok redd enkelte ting. Hun er bl.a. redd for å fly, og til tross for at hun får en beroligende tablett og sitter inne i flyet sammen med oss, skjelver hun de første minuttene, helt til hun får smake på den maten vi får servert, da roer hun seg.
Hun blir også svært redd når hun hører skudd, f. eks. smellpistoler som noen barn leker med, og hun er også redd lydene fra fyrverkeriet på nyttårsaften.
Ut over disse enkelttilfellene har vi aldri merket at hun er redd, nervøs, stresset, agressiv eller utilpass på noen måte.
Vi har imidlertid et problem:
Hun liker ikke at vi forlater huset uten at hun får være med, og når vi er på jobb, står hun ofte og bjeffer.
Tidligere bodde vi mer landlig i en enebolig, og da merket vi ikke så mye til dette, men etter at vi for knapt et år siden flyttet til en leilighet i byen, bor vi tettere inn på naboene.
Det bor en del eldre i området som er hjemme om dagene, og naboene har nå fortalt at hun står og bjeffer nesten hele dagen når vi er på jobb. Av hensyn til naboene, synes vi at dette nå er blitt et problem som vi må gjøre noe med.
Når vi er sammen med henne bjeffer hun bare når noe ringer på dørklokka, aldri ellers, verken ute eller inne.
Når hun sitter alene i bilen og venter på oss, bjeffer hun merkelig nok ikke i det hele tatt.
Når vi drar på jobb (fra 7.30 til 14.45) setter vi fram mat og vann til henne, men svært ofte har rører hun ikke dette før vi kommer hjem, og da både spiser og drikker hun av hjertens lyst.
Når vi er sammen hjemme eller ute på våre daglige turer, er hun glad, fornøyd og sprek på alle måter, hun er en riktig kosehund, og det er så uforståelig at hun skal være så utålmodig når hun er alene hjemme, dette har hun jo vært vant til i alle år, og hun kan jo gå fritt omkring i leiligheten.
Det er vanskelig for oss begge å ta henne med på jobben, det måtte i så fall være å la henne sitte i bilen. Men å la henne sitte i bilen i timevis i all slags vær og temperatur, og bare få en liten luftetur i lunsjpausen, det er ikke noen akseptabel løsning.
I verste fall er vi innstilt på å få henne avlivet, men det vil være et forferdelig nederlag og tap for oss.
Vi er da også så glad i hunden – og hun i oss – at vi nesten ikke kan forestille oss en tilværelse uten henne.
Vi begynner å se svært mørkt på dette, og nå trenger vi et godt råd fra en erfaren hundeekspert, dersom det i det hele tatt er mulig å gjøre noe med dette.