Hei Turid,
Et lite spørsmål bare (strengt tatt ikke sant, alt det jeg har lyst å spørre deg om kunne fylle en bok!). Det gjelder Pippen og Amy, basenjien, igjen. Av og til får du jo spørsmål om hunder i samme familie som slåss, og jeg leser alltid om det med stor interesse. Pippen og Amy slåss så og si aldri, for vi klarer å unngå de situasjonene stort sett. Etterhvert er det jo også blitt til at tidligere «spente» situasjoner ikke er brannbomber lenger – det der med å gå mellom er jo fantastisk effektivt, f.eks. går det an å kose med begge 2 samtidig nå uten at det blir noe klabb og babb (hvilket det alltid ble i en fjern fortid..). Det er dog en «klassiker» som gjenstår, det er når de har vært fra hverandre. Gjensyn er da en svært, svært betent situasjon. Det er forsåvidt remedier for det. En metode er å ta med seg begge på tur eller kjøre felles klikkertreningsøkt ute hvor det er god plass. Det tar luften ut av ballongen, men det forutsetter jo at man går ut og gjør ting. Denne løsningen er ikke heldig, for hovedgrunnen til at de er fra hverandre er at det er så dårlig vær at basenjien må/vil være inne mens Pippen går tur. Etterpå er jo Pippen sliten og basenjien fryktelig vanskelig å få med seg ut. Den andre metoden er å håpe at ekornet dukker opp foran stuevinduet vårt. Felles fiende, felles sak – å jage bort det hersens ekornet gjør også at de «glemmer» å være anspente i forhold til hverandre. Ekornet er det eneste de varsler på (resten er jo trent bort, det er ikke pip i dem uansett hva som foregår i nabolaget..), så det er sjeldent vi har den type «redning».
Hvis jeg ikke får kjørt en av de 2 ovennevnte, så får vi noen timer med skrekk og gru. Vi ender opp i fryktelig sitrestemning både hunder og mennesker, alle går og venter på «smellet». Jeg går i mellom og forsøker å holde hundene fra hverandre. Amy knurrer mye, vender hodet bort fra Pippen hele tiden, halen mellom beina og er helt frenetisk på å sitte på fanget mitt, hun virker m.a.o. fryktelig redd, mens Pippen lusker og sender «stygge» blikk på basenjien. Det er forferdelig vanskelig å holde dem fra hverandre, de er så klengete på meg begge to til vanlig (men jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg stortsett synes det er veldig hyggelig..). Videre er det ikke nok med hånden i mellom for å stanse et eventuelt sammenstøt, jeg må holde hele meg mellom dem hele tiden. Det innebærer at basenjien får ikke ligget på fanget mitt, enda hun forsøker så godt hun kan. Jeg har hittil aldri greid å unngå at det smeller før eller siden. Sammenstøtene virker ganske så hissige, men det verste som har skjedd er at Amy har fått et par risp. Det virker som de har vanskelig å komme ut av sammenstøtene også. Det ender med at Amy ligger helt stille under Pippen mens hun knurrer voldsomt og Pippen står som en statue over, dvs. frys-situasjon som varer temmelig lenge. Vi har funnet ut at det er best å holde god avstand, ikke si noe eller gjøre noe for det skal ingenting til for å utløse mer slåssing. Etter et slikt sammenstøt, pleier det å roe seg sakte ned. Pippen slutter å være så hissig på å stirre og luske. Amy fortsetter med knurre-opplegget sitt, men roer seg også. Når det er leggetid går de og legger seg på hver sin soveplass, og neste morgen er alt glemt! Da er de perlevenner igjen, f.eks. ligger de i skrivende stund og sover i «2 etasjer» i «hundelenestolen», Pippen underst og basenjien oppå ryggen til Pippen. Høylydt snorking og rene idyllen.
Det jeg lurte på er om det var noen måte å lære dem å ta et gjensyn på greiere vis som kan foregå inne? Jeg tør ikke selv begynne å klusse med det, for skrekken er at de aldri blir venner igjen hvis jeg gjør noe feil. Selv bare en 15 min tur ut med Pippen uten Amy, er nok til å utløse denne gjensynsspenningen, så det skal ingenting til. Jeg inser at disse 2 hundetypene kanskje egentlig ikke er helt kompatible – Pippen er vel typisk gjeterhund som tar det ille opp at flokken ikke er samlet mens Amy er typisk basenji – engstelig og hårsår. Når vi er ute på tur, vil Pippen gjerne gi Amy en liten «irettesettelse» (løper på henne og får henne i bakken under knurr og snerr, men Amy blir ikke så veldig redd) hvis Amy blir hengende etter. Dette pleier vi imidlertid å stanse, blir Amy stående igjen på en spesielt spennende plass stopper vi opp alle sammen eller sender Pippen fremover når vi ser at hun har tatt sikte på å gi Amy en liten runde. Det fungerer veldig bra der, men inne er det jo langt verre. Tror også vi er kommet i en ganske ond sirkel, for vi mennesker blir også veldig anspente og det gjør sikkert ikke saken noe bedre. Nå passer jeg på å ikke skille dem, hvis jeg ikke har mulighet for å ta dem på tur når de møtes igjen. Derved unngår vi slåssingen, men hva hvis den ene f.eks. må til dyrlegen og få narkose – hvordan skal man da klare å få dem sammen igjen? Har du noen tips – råd?
Hilsen Tonje, Pippen og Amy
P.S. Takk for tidl. råd vedr. ulingen – vi har kjørt alene-hjemme-trening med gradvis økning av alene-tiden, og det går veldig bra! I helgen dro jeg avgårde ca. 1 time, mens mannen min satt musestille utenfor huset og lyttet – ikke et ul eller pip eller noe! (Mannen min begynner dog å bli skikkelig lei, han sier at snart begynner han å ule isteden..)