?

Kjære Turid

Takk for fantastisk bok. For oss som er førstegangs hundeeiere, hadde vi sikkert greidd å gjøre enda mer galt for vår Bearded Collietispe Dina 10 mndr., enn vi kanskje allerede har gjort, uten den kjennskap vi har tilegnet oss om hundens dempende signaler gjennom boka de og våre observasjoner av hunden vår.
Vi bor i Vestnes kommune i Møre og Romsdal. Hentet Dina fra Horten i slutten av Januar. Delte bilturen heim i to etapper over to dager. Første etappe var hun redd og sikla, men kasta ikke opp. Andre dag roa hun seg bare etter et par km og lå trygt og godt i fanget mitt og sov hele veien. Vel heime ble hun bilsyk så snart vi prøvde å fjerne henne fra fanget eller ikke sitte tett ved siden av henne i bilen. Dette tolket vi som redsel. Startet ”øvelsen” fra bunnen. Alltid to i bilen når vi kjørte og økte avstanden til henne gradvis. Med meg i baksetet og henne bak oppdaget jeg at hun var redd trafikken(store biler – trailere o.l) som kom bakfra. Sydde gardiner og det hele var over. Bilen vår er nå omtrent det tryggeste sted hun kan være.
Samtidig erfarte vi at hun var ekstremt lydvar for enkelte kjøretøyer når vi var ute. Tomta vår er delvis gjerdet inn så hun har stor plass og bevege seg på ute. Når rennovasjonsbil, ande dieselbiler, traktor og ”Hele Norges Isbil” passerte, satt hun under trappa og skalv. De første spaserturene endte som regel i hekken hos naboen. Når hun er så redd, er det umulig å få kontakt med henne.
Hun var redd enkelte lyder inne òg, men hun er nå venn med støvsuger, kjøkkenmaskin og lignende. Er i garasjen med far og sager ved med motorsag. Plen- og kantklipper er heller ikke noe problem lenger, vil helst være med på alt og oppi alt her heime. Det ser ut til at de lyder som er skumle og som hun knytter oss til, greier hun å ”venne” seg til. Dette har vi utnyttet til følgende:
Far jobber på bilverksted. Mor har sittet i bagasjerommet på vår bil sammen med Dina og sett far kjøre kranbil. Etter hvert gikk hun ut og hilste på. Mange ettermiddager er tilbrakt på verksted hvor vi har startet ulike kjøretøy. Hun har fått nærme seg disse i eget tempo. ”Øvelsen” er blitt avsluttett med henne og far på kjøretur. Da har hun vært dronninga på haugen. Mor har sittet på trappa og gjespa når isbilen har vært i feltet. Hun skjelver ikke mer, men søker seg gjerne inntil en vegg eller under trappa. Far stanset rennovasjonsbilen og ble med en runde i feltet. Nå er det samme reaksjon som med isbilen. Hun skjelver ikke mer.
Lufteturene i nærmiljøet går ganske bra alt etter hvor mye tungtrafikk og hvilken vindretning det er samt lyder vi ikke hører eller andre faktorer som vi ikke greier å registrere. Når kjøretøyer som hun synes er skumle kommer, stanser hun enten opp eller søker ned i grøfta og setter seg. Når kjøretøyet har passert, kan vi gå videre. Er det ekstremt skummelt, kan hun forsøke å rømme. Jeg forsøker å følge etter for å gi henne slakt band og ber henne sette seg. Dette går som regel bra. Med litt lokking kan turen gå videre, mens noen ganger må vi skifte kurs eller bare gå heim igjen.
Hver mandag har vi vært på valpetreff. Dette ligger i et industriområde. Hun er veldig sosial og elsker folk og andre hunder. Men kommer det kjøretøyer for nært, søker hun inntil vegger eller tilbake til bilen, og det er ikke råd å få noe særlig kontakt med henne. Dette førte til at det første kurset vi gikk på, som ble arrangert i samme området, ble mange nedturer for oss som hundeeiere. Uten kontakt , ingen øvinger.
I september startet vi kurs i Ålesund. Dette også i et industriområde. Trafikken her var såpass på avstand at viss vi bare venta så hun fikk, sjekke/bruke sine signaler fikk vi god kontakt og kunne fortsette øvelsene. Dette var første kveld. Andre kveld starter noen å skyte på en bane i nærområdet samtidig med at trailer og traktor kjører forbi. Skjelving, sikling, hela pakka på nytt, samt to eiere som nesten mista motet. Dina kobla selvsagt skudd til bil, og vi måtte starte verkstedtreninga igjen. Kurset tilbringer hun stort sett i bagasjerommet (der er det trygt). Hun forbinder nok plassen med den stygge lyden og vil i bilen etter en første hilsing på de øvrige deltagerne.. Mor og far går på kurs for å lære mer som vi øver på heime.
Om vi har fått et ”dårlig” eksemplar av arten (vi vet at rasen i utgangspunktet kan være lydvar), og om hun eventuelt er dårlig prega, blir lite interessant for oss å dvele ved. Vi velger heller å tro at hun var bestemt for oss, MEN VI TRENGER HJELP:
– for ikke å miste motet
– til å se på hva vi kan gjøre
– hva vi gjør som ikke er bra nok/galt
– til å snakke med noen som forstår (det har vært vanskelig å finne noen).
Kan du:
– gi oss tilbakemelding på det vi har gjort så langt og som jeg har beskrevet
– kjenner du noen i nærmiljøet vårt som du kan anbefale oss å søke hjelp hos
– er det noen i østlandsområdet vi kan treffe ei helg (har familie i Sørumsand)
– er det ukessamlinger noe sted

Hilsen mor og far

Svar fra Turid Rugaas

Uff da, dette var jo litt leit. Jeg vet ikke hvor mye jeg kan hjelpe dere, men jeg tror faktisk at dere har anstrengt dere for mye med å miljøtrene hunden. Når en starter med dette med valper, så tar en gjerne litt av gangen. Kanskje en kort liten økt på 10-15 minutter noen ganger i uka, men ikke hver dag, og ikke veldig sterke lyder i starten. Dette må komme gradvis. Går det ganske greit første gangen, og dårligere siden, så har det helt klart vært for mye første gangen.

Jeg ville startet helt fra begynnelsen av. La henne få fred og ro uten større lyd-påkjenninger i en uke eller to, og planlegg så trening med litt påvirkninger 2-3 ganger i uka i korte økter. Det minste reaksjon fra hundens side sier noe om at det er for mye for henne, så da må dere minske påvirkningene.

Det er bare en måte å komme over frykt på¨, og det er ved å starte på det punktet hvor hunden er helt OK, og gå sakte skritt for skritt mot målet.

Dere har antagelig rett og slett gjort for mye, og det har skapt stress, og mere engstelse, og mere stress osv osv

Jeg har ikke noen direkte på deres sted, men hvis dere kontakter meg når dere skal en tur til Sørumsand, så kan jeg sikkert finne noen som kan møte dere og hjelpe dere med dette.

Jeg har akkurat hatt et lignende tilfelle. En valp i Italia for 2 uker siden, som var nervøs for det meste. Hun ble tatt ut og rundt på steder med bråk og lyder hver dag, og jeg fikk dem til å endre opplegget med 2 ganger i uka i 10 minutter på rolige steder mede LITT forstyrrelser. Etter et par uker var dermed stress-nivået kommet såpass ned at vi kunne begynne litt sakte med sikkert å trene litt i veldig korte økter. Etter bare en uke tok hun kontakt med folk alle steder og taklet masse forskjellig.

Stress-nivået kommer aldri ned om hun utsettes for mye og sterke saker hver dag, og stress lager frykt og nervøsitet og lyd-sensitivitet.

Turid Rugaas