Dette er det for sent å gjøre noe med nå siden hunden er avlivet.Jeg slutter likevel ikke å lure på hva som egentlig skjedde.Dette gjelder en hund som vi hadde oppdrett på.Hun kom til sitt nye hjem 8uker gammel.Vet nå at det var for tidlig.Hun som kjøpte henne,hadde en hann av samme rase.Tispevalpen var ikke snill med denne hannen,men fikk lov av eier å gå og leie hannen med etter halsbåndet.Så lenge hun levde,holdt hun på å herje med andre etter båndet.
Vi fikk beskjed om at tispa måtte omplasseres,da ny eier ikke følte hun fikk nok tid til begge.
Vi fant nytthjem til henne,men etter en stund fortalte de at de hadde store problemer med biting i bånd.Etter det jeg leser av deg nå,tenker jeg at det antageligvis ble for mye turer-hun fikk mange turer hver dag.
Så kom meldinga om biting.Ved en tur,hadde hunden sklidd og blitt hengende i båndet.Dette ble veldig vanskelig fordi hun var stor og tung.
De tok henne med på tur forat hun skulleroe seg ned og «gå av seg» opplevelsen.Mens hun da løp løs,kommmer hun plutselig i vill fart mot eieren og biter i armen for så å løpe bort igjen.Hun kom igjen tre ganger og gjorde det samme.Det var veldig både fysisk vondt,og sårt for eier.Det gikk etterpå greit en stund.Hun tok kontakt med tidligere eier som da forteller at dette var grunnen til at hun ga henne fra seg.Hun hadde i løpet av en tur med henne også plutselig»sleppt vettet» og kommet i fart og bitt.Hennes reaksjon på dette var at «hvis du ikke får henne i bakken og setter deg på hennenkan du ikke ha henne.»
De prøvde likevel bare å ta det med det gode .Men det skjedde desverre igjen mot både eieren og hennes venn.Turte ikke ha henne lenger.
Vi hadde henne tre uker mellom første og andre eier.Hun var snild,tålmodig,flink i hodet sitt og gikk stort sett bra sammen med de andre vi har.Eneste vi reagerte på var denne herjinga i båndet med andre hunder.Hadde ellers ikke peiling på at vi skulle være redd henne.Vi beholdt henne ikke fordi vi har tre andre ,deriblandt en valp.Så ikke at vi hadde anledning til all den tid vi følte dette ville ta.Ikke turde vi omplassere henne igjen heller.Hun ble desverre bare to år.
Jeg lurer og lurer …Hva gikk galt,kunne vi greid det?Både hundepsykologer og vetrinærer ble spurt til råds av eier.Det ble av flere sagt at hun kanskje kunne ha en tidlig sterk traume-noen mente det lignet på MBD-havnet liksom i sin egen verden en stund,for så å komme tilbake lykkelig glad i sin eier.
Dette ble mye,men håper det ikke gjør noe.

Hilsen «en som undres «

Svar fra Turid Rugaas

Ja, en kan lure noen ganger. Men i dette tilfellet høres det forholdsvis enkelt ut. Typisk stress-atferd, som fikk utvikle seg og bli en uvane. Jeg tror det forholdsvis lett kunne vært kurert. Ved å ta fra hunden muligheten til å gjøre det en periode, og innføre en alternativ atferd, ville hun, som var så ung, fort lært et annet mønster. Jeg synes ofte det blir tenkt altfor komplisert når det gjelder problem-atferd. Selv om hunder er kjempe-smarte, så er tanke-gangen forholdsvis enkel, og derfor lett å lede. Det er det vår jobb å gjøre. Og ved å tenke framover, planlegge og være i forkant av ting er det utrolig hva du kan få til.

Nøyaktig hva jeg ville gjort, vet jeg ikke, siden jeg ikke har sett hunden, men jeg har jobbet med samme problemet – med litt variasjoner – mange ganger, og alltid funnet en enkel løsning. Det tar litt tid og krever litt konsentrasjon om jobbingen, men vanskelig har det aldri vært.

En må sette seg ned og gå gjennom en hunds hverdag, og finne ut hva som stresser, og dermed gjøre noe med det. For mye mosjon, for mye leking, herjing, kjefting, korrigering, slike ting er veldig ofte starten på stresset, og dermed på problem-atferden. Og det kan være fysisk, selvfølgelig. Mange hunder har smerter og plager som også kommer til uttrykk på denne måten.

Trist er det ihvertfall at det gikk slik.

Turid Rugaas