-Jeg leste et svar i ekspertpanelet om bjeffing. Jeg vet man ikke skal gi oppmerksomhet til uønsket adferd,men….
-Vi bor på en usjenert plass og her er døra oppe hele dagen. Både hunden og jeg går ut og inn som det passer. Noen ganger er hun ute mens jeg er inne ig vice versa.
-Tidlig i sommer kom hun på at hun skulle varsle om alle lyder og syner i tide og utide. Dette ble jeg fort lei av. Så hver gang det kom et bjeff var det rett inn,uten kjeft eller andre krumspring. Det tok ikke lang tid før hun skjønte teigninga,så bjeffing ble det slutt på.
-Da lurer jeg på,klarer ikke en hund å skjønne at det den gjør ikke er ønskelig? I såfall hvorfor lærte hun så kjapt at jeg ikke likte bjeffingen? Sågar helt på slutten sto hun rett utenfor og var på vei inn når hun hadde gitt et lite boff. Er det meg som ikke skjønner? 😀

Svar fra Morten Egtvedt

Jeg synes du løste dette problemet på en aldeles utmerket måte. Det at hunden fort sluttet med bjeffingen er det beste beviset på at treningen din var effektiv.

Det er vanskelig for oss å vite hva hunden «skjønner» eller ikke. Vi kan jo ikke se inn i hodet på hunden. Men hundetrening dreier seg heldigvis IKKE om å få hunden til å skjønne ting – det dreier seg om å forandre adferd! Og det er akkurat det du gjorde med treningen din. Du reduserte hyppigheten av bjeffing ved at du hver gang hunden bjeffet ikke lot hunden være ute lenger. På fagspråket kalles dette å bruke negativ straff. Negativ straff vil si å redusere en adferd ved å fjerne noe hunden liker. Når hunden bjeffet fikk ikke hunden lenger være ute, og dette gjorde at bjeffingen snart forsvant. Du trenger ikke å filosofere over hva hunden skjønte eller ikke – bare vær fornøyd med at hunden ikke bjeffer lenger!

Det mange gjør feil i tilsvarende situasjoner er å bare f.eks. si nei til hunden. Det som ofte skjer da er at adferden i stedet blir positivt forsterket av denne oppmerksomheten – og bjeffingen blir verre.

Det kan være vanskelig å vite når man skal overse uønsket adferd og når man må gjøre noe med det (slik du gjorde). Svaret er at hvis den uønskede adferden er «selvforsterkende» hjelper det ikke å overse den. Bjeffing blir ofte forsterket ved at det hunden bjeffer mot forsvinner. Så selv om vi overser bjeffingen vil den ofte likevel bli forsterket av at f.eks. fotgjengeren forsvinner vekk fra eiendommen (hunden aner jo ikke at fotgjengeren hadde gått vekk uavhengig av om hunden hadde bjeffet eller ikke!). For hunden ser det ut som fotgjengeren nærmer seg eiendommen, hunden bjeffer og deretter fjerner fotgjengeren seg. Bjeffingen vil dermed gradvis bli verre hvis vi lar den fortsette. Den feilen gjorde heldigvis ikke du.

Derimot kan vi ta et eksempel med en hund som hopper på eier eller biter i båndet. Hvis eieren her gir hunden oppmerksomhet vil adferden ofte tilta i styrke. Hvis eier derimot greier å overse hunden til den gir seg (ikke alltid like lett), vil hunden gi seg til slutt når den ikke får noen oppmerksomhet. I dette tilfellet er det derfor fornuftig å ikke gi problemadferden noen oppmerksomhet.

Det er kun når problemadferden opprettholdes av at vi gir den oppmerksomhet at det er effektivt å overse den. Når problemadferden opprettholdes av andre ting enn oss, må vi finne andre tiltak. Et av tiltakene vi kan bruke er å fjerne noe hunden liker når den bjeffer. Et annet tiltak kunne være at vi belønnet en alternativ adferd (f.eks. belønnet hunden når den var stille FØR den begynte å bjeffe). Det er bestandig flere måter å angripe en treningsutfordring på. Hvis man kan litt elementær læringspsykologi er det lettere å forutsi hvilke tiltak som kan lykkes og ikke.

Gratulerer nok en gang med effektiv trening!

Morten Egtvedt