Ser mange skriver om problemet hannhund-konflikter. Nå har jeg opplevd noe svært ille. Jeg har en 3 1/2 år gammel Alaska husky hannhund. Han har har siden ett-års alderen vært ´aggresiv´ mot andre hann-hunder, reiser bust, høy hale, murrer og «hyperventilerer» og vil bort til de. Han ble angrepet og bitt av en eldre hund som ca 1/2-åring. Tisper, valper (av begge kjønn) går det alltid bra med, og mange hannhundmøter går bra, men det avhenger mye av den andre hundens «språk» og/eller jeg er tilstedet og roer det hele.

Helt nylig var jeg på fjelltur med min hund og en tispe han «kjenner». Hun var løs. Jeg beskriver historien ganske detaljert for å kanskje få hjelp til å vurdere om han er for «rå» og bør avlives eller om det er håp gitt seriøs innsats fra meg.

Ved hytten hvor vi bodde var det en liten hannhund (under 20 cm høy). Han var interessert i tispa, min hannhund var i bånd. Jeg forstod at en slåsskamp kunne gå ille og sa i fra om dette til eierne, + at jeg ville holde min i bånd og ha den inne når jeg ikke var ute. I tillegg var det best å ha den lille i bånd. Det som ikke skulle skje skjedde. Jeg gikk inn et øyeblikk og den lille hunden kom seg ut, løs.. Når jeg kommer til rister min hund den lille kraftig i nakken. Han slipper når jeg kommer til, men den lille snur tilbake til min hund som biter igjen. Nå med meg og mange andre brøelende rundt.. Denne gangen tok han tak i siden av den lille og holdt. Det eneste jeg kunne tenke på var å få han til å slippe så vi tok tak i munnen og klarte å bende denne opp. Man så ikke synlige ytre skader på den lille hunden men den hadde klart vondt. Dyrlegen mente den kom til å overleve, men den hunden døde samme kveld av skadene. Fryktlig vond opplevelse for alle.

Eierne av den andre hunden krever ikke avlivelse av min hund, men selv lurer jeg på om jeg kan få endret min hunds adferd slik at jeg kan føle meg trygg i fremtiden. Er dette unormalt aggresiv adferd, eller et svært uheldig utfall? Kan kastrering hjelpe?

Huskyen min er opplært etter «klikker-prinsippet» (uten klikker men med bruke av «bra!») etter å ha vært på valpekurs. Som type beskrives han som sympatisk, rolig, stille, snill, men svært forsiktig (gjemte seg mye for folk da jeg fikk han) og veldig mamma-dalt. Han har klart et sterk jaktinstinkt i møte med sau, rein, hare derfor er mye i bånd. Flere har passet han i perioder og synes han er fin og koselig. Men de har og erfart at han skal tøffe seg mot andre hannhunder. Da han er en «var» type har jeg, på oppfordring av valpekurset jobbet med å få han trygg og mer «selvsikker», noe folk sier har gått bra. Men jeg ser at han er mye mer forsiktig enn tidligere hunder jeg har hatt. For noen uker siden vente jeg han til å være i hus med en katt som han ved første møte kun stirre på med stive ben og hale. Etter to dager fikk katten lov til å daske løs på snuten hans uten reaksjon.

Med utgangspunkt i gemyttet ellers har jeg selv tro på at rett trening kan få han vant til andre hann-hunder, og av samme grunn (det behagelige hverdags-gemyttet) ønsker jeg å beholde han. Samtidig er jeg usikker på om jeg tør satse.. Jeg har jo ikke kontroll på andre løse hunder og dette kan bare ikke skje en gang til!

Og hva skulle vi ha gjort der og da da han tok hunden den andre gangen? Tror nok alt støyet rundt + at den lille hunden snudde igjen gjorde at det gikk så galt. Etterpå skjente jeg og tok han fysisk. Kanskje ikke smarteste løsning, men i affekt..

Hilsen en trist hundeeier

Svar fra Runar Næss

Hei

Det var en trist historie ja, men ikke helt uvanlig. Sma hunder er mer utsatt enn jevnstore hunder nar det gjelder bittskader, dessverre. Og det er ofte ikke de yttre skadene some er problemet, men nettopp de store indre skadene, som i dette tilfellet 🙁

Jeg foeler med deg, men jeg kan ikke umiddelbart si at dette er noen avlivningsgrunn. Jeg kan heller ikke si at dette ikke kan skje igjen – for det kan det. Men dette kan skje med ganske mange hunder, ikke bare din. Sa hvis alle hunder som har potensiale til a fatalt skade en liten hund skulle avlives, sa blir det mye a gjoere for vetrinaerene.
Her ma vi nok innse at problemet ikke bare ligger hos hundene, men i like stor grad hos hundeeiere og hundeeiers ansvar. ALLE hundeeiere – av bade store og sma hunder. Det er nemlig ikke noe “galt” med din hund. Og den er hverken verre eller “anderledes” na enn den var foer. Jeg ser heller ikke at du gjorde noe feil, slik du beskriver det. Det hele var en tragisk ulykke.

Det som skjer i hunder med sterkt jaktinstinkt (som din og mange andre) er, enkelt fortalt, en uheldig blanding av sosial(hannhund-hannhund) og predatorisk atferd(jakt). En hund som star bundet pa sitt eget omrade vil vaere bade usikker og territorial nar en annen hund naermer seg – uansett stoerrelse. Den er territorial fordi den vil forsvare sitt eget “revir”, og den er usikker fordi den star i band. Nar sa den andre hunden kommer helt bort kan det ofte bli et “basketak”. Det er jo pa ingen mate uvanlig at mindre hunder angriper hunder som er mye stoerre, sa det har ikke noe med sroerrelse a gjoere. Som regel gar dette helt greit. Det uheldige skjer nar de sma hundene ikke taler dette basketaket, slik en jevnstor hund ville ha gjort. Hvis de begynner a hyle i smerte eller frykt, sa utloeser det i den andre hunden en predatorisk respons, som er direkte knyttet til avlivning av jaktbytte. Dermed er alle sosiale regler glemt og den overlegne hunden starter og utfoerer en ren avlivnings-atferd. Det spiller da ingen rolle hvor lydig den er, hvordan den er trent eller hvor solen star pa himelen. Dette er en enormt sterk, automatisk respons pa en stimuli (skriket), som overskygger all laering og allt annet rundt.
Du kunne mao. ikke gjort noe annet enn det du gjorde der og da, slik situasjonen var. Om du ristet ham etterpa spiller heller ingen rolle, og var jo bare en helt mennesklig/emosjonell reaksjon. Men de instinktene vi her snakker om pavirkes dessverre lite av hverken positive eller negative elementer i laeringspsykologien 😉

At katter ofte klarer seg fint er, tross dette sterke jaktinstinktet virker kanskje merkelig, men er ogsa helt normalt. En katt har to loesninger pa et (predatorisk) angrep. Loepe fra – eller sloss. Nar den ikke viser svakhet, men lapper til hunden over snuten, sa er den ikke lenger et svakt bytte – og hunden gjoer klokt i a la den vaere i fred. Katten utloeser altsa ikke den samme jakt-responsen i hunden som om den f.eks. var skadet, eller nar den loeper. Den pressenterer seg selv som en toeff motstander, ikke et offer, og far dermed vaere i fred. Dette er en suveren overlevelsestaktikk for veldig mange dyrearter – inkl. mennesker.

Sa hva er konklusjonen?
Jeg tror ikke kastrering vil forandre akurat DETTE problemet stort, for kastrering pavirker overhode ikke jaktinstinktet. Det KAN derimot gi deg en lettere hund a jobbe med i videre trening med andre hunder (og loepetider o.l.), sa av den grunn ville jeg alikevel vurdert det.
Ellers har du akurat den same gode hunden na som du hadde foer. Siden jeg ikke kjenner hunden, sa ma du selv vurdere hvor veien gar videre. Na VET du hva som KAN skje, sa det er slik jeg ser det, minimal sjangs for at dette na skjer igjen. Dermed er jo egentlig problemet loest 😉 Det er mao., som jeg sa tidligere, opp til DEG a soerge for at det ikke skjer igjen – og det har jeg stor tro pa at du klarer. Du mangler hverken kunnskap eller trening hoeres det ut som, men det er et ansvar a ha en slik hund. Det er et stort ansvar for alle a ha hund. Noen mer enn andre – og det er der valget ligger.

Lykke til,

Mvh,
Runar