For ca to måneder siden overtok vi en Rottweiler hanhund på fem år. Han er en snill og vennlig hund og er koselig selskap å ha i huset. Han er i midlertid veldig redd for å være alene hjemme. Da skvetter han inne og vi kan se at han har vært rundt hele huset og oppe i vinduskarmene. Naboen kan også høre ham bjeffe og ule. Samboeren min er mye bortreist i forbindelse med jobb så jeg er alene med hunden mye av tiden. Ettersom jeg er nødt til å være hjemmefra om dagene på grunn av jobb har vi foreløpig ordnet oss med dagplass på en kennel til ham. Det går greit, han får dele innhegning med en Rottweiler tispe (hans søster), og de går fint sammen. Jeg går en liten tur med ham om morgenen før vi drar og en times tur etter middag. Når vi er hjemme er han veldig kontaktsøkende. Han vil alltid være der vi er og følger oss rundt i huset. Han sover også inne hos oss. Frem til nå har vi hatt døren åpen når vi er på badet, men nå har jeg begynt å lukke døren når jeg er i dusjen, for at han kan venne seg til å være litt for seg selv. Det går greit, han ligger utenfor i gangen og venter. Jeg har latt ham være alene hjemme i en halv-times tid noen få ganger, og det har stort sett gått greit, da har han ikke skvettet noe, men blir det noe særlig lenger enn det så går det galt. Jeg er veldig usikker på hva vi skal gjøre for at han ikke skal være så redd. Kan du gi oss noen gode råd?

Jeg har også problemer med at han drar i båndet når vi går tur. Når han får gå og snuse ligger han frempå hele tiden. Han er opplært også til å gå fot, men det er liksom på vei til å skli litt ut. Han går alltid litt foran. Når han blir ivrig mister han også konsentrasjonen og begynner å dra igjen. Det er jo ganske tungt å gå med ham, for han er ganske kraftig, så hvis du har råd om dette også er jeg takknemlig.

mvh
Karen

Svar fra Turid Rugaas

Dere har vært flinke, synes jeg. Daghjem er veldig riktig for denne hunden. Han er veldig usikker enda, og det vil ta lengre tid før han føler at han hører til hos dere, så la ham dilte etter deg foreløpig. Han trenger det. Det vil gi seg ettersom han blir tryggere. Omplasserte hunder er ofte klengete og kontakt-søkende en lang tid (min siste holdt på nesten et år). La dem få dekket det kontakt-behovet.

Så kan du gradvis vende ham til å være alene hjemme, og det vil også gå fint etterhvert, men en halvtime er å gå altfor fort fram. Først starter du å bruke et handsignal som han kan kjenne igjen. Hold opp handa med handflata synlig for hunden, så reiser du deg opp og går bort til TV´en eller lignende. Etter noen dager skjønner han at signalet bare betyr at du skal bevege deg litt.

Da kan du begynne på selve treningen. Vis handa, gå til et annet rom i huset, og ut igjen. Lat som ingenting. Når han ser ut til å ta det greit, så går du gjennom en dør, lukker den bak deg og åpner den med en gang igjen. Når du kan gå gjennom dørene i huset og tilbake (en av gangen, da) og det ser greit ut, og du også kan være på den andre sida av døre først 1 sekund, så 2, så 5, og så litt variabelt.

Går det greit, så begynn med ytterdøra. Gå til døra, åpne, men ikke gå gjennom, gå inn igjen.
Neste skritt: gå gjennom, . neste skritt: gå gjennom, lukk døra bak deg, og rett inn igjen.
Så er du ute 1 sekund, 2,3,5,7, osv, og litt variabelt.

Så sakte må du gå fram hvis du skal nå målet på en skikkelig måte.

Det høres veldig langtekkelig ut, men de lærer de forskjellige fasene veldig fort, så egentlig tar det ikke så lang tid. Vanligvis, hvis det ikke er ren panikk, så går det ikke mere enn noen måneder.

I mellomtiden må du ikke gå ifra ham, ta ham med deg, la ham sitte i bilen, hva som helst.

Skritt-for-skritt trening er det eneste sikre hjelpemiddelet for redsel.

Turid Rugaas