Hei igjen! Takk for svar ang. knurring hos hannhunden min! Ser at du ikke anbefaler slik leking mer enn høyst et par ganger i uka, – glemte å fortelle at jeg heller ikke bruker den slags lek oftere. Har selv ikke inntrykk av at han har fått unoter av dette, han er blid mot alle, og knurrer aldri utenom slik leking. Vi holder heller ikke på lenge av gangen, og når leken er slutt, tar jeg ham på fanget og koser, – da er han omtrent like kjælen som en katt.
Lurte også på enda en ting… igjen i forb. med tispen min. Hun er moren til hannhunden. Når hun har løpetid, er hun illsint på ham, glefser og knurrer bare han snuser på henne uansett hvor langt hun har kommet i brunsten. Mot andre hannhunder vi treffer på tur derimot, er hun blidheten selv, og stiller seg mer enn gjerne opp. Hva kommer denne «forskjellsbehandlingen» av, «vet» hun at hannen jeg har er sønnen hennes, eller har det noe å gjøre med at de er en flokk?? Hannen selv blir jo ganske oppgitt over at hans tilnærmelser blir «avvist» på denne bastante måten, så han prøver innimellom å ri på meg i steden. Hva bør jeg gjøre da? Jeg pleier å dytte ham ned på golvet, uten å si noe mer, eller rett og slett trekke bena opp under meg, slik at han ikke får ridd. Jeg hverken kjefter eller stresser meg opp når han oppfører seg slik.Han roer seg fort når han skjønner det ikke nytter, og maser da ikke mer, hverken på meg eller tispen.

Mvh AK

Svar fra Turid Rugaas

Forskjellsbehandlingen består nok i det faktum at han er hennes avkom, og skal oppdras – og foreldreansvar er hunder flinke til å ta. Ikke vet jeg, men antagelig passer det dårlig sammen med parring.

Når det gjelder rring, så tar en bare hunden rolig vekk – jeg tar dem som regel i halsbandet og tar den vekk, og holder dem unna meg eter halsbandet hvis de prøver igjen. Det går bestandig greit. Du kan sikkert gjerne også dytte den ned. Noen ganger oppfatter de det som oppmerksomhet på riingen og blir mere intense, men hvis det virker greit, så er det helt OK.