Hei.
Jeg er ute etter tips på hvordan jeg skal få hunden min til å holde apport pinnen. Han bryr seg ikke med den. Th

Svar fra Jan Vidar Dahle

Dette er ikke mitt spesialområde, men jeg skal forsøke meg:

Noen hunder eier lite apportlyst, mens andre kan ha blitt tatt mye for å ha grepet, båret eller bitt i ting, og så skjønner de ingenting når de plutselig får lov. Det du må jobbe med nå, er hundens motivasjon og stressnivå. Ei fille, ei snor og en tennisball er dine venner i så måte. Du bør i hvert fall prøve å å feste ei snor til ei fille med knute på, dra den bortover og se om du kan få hunden til å gripe. Dersom dette lykkes kan du også belønne gripingen med klikker. Å rulle en ball bortover bør også prøves.

Ellers kan du også trene med dressurmessig, med apportbukk. Du skal da lære hunden å holde fast på kommando, å slippe på kommando, å bære og siden å vende tilbake. Når disse momentene sitter kan hunden trenes på å hente apporten, sitte ved starten etc. Selv har jeg tidligere lært fuglehundene mine disse momentene ved å trene dem helt atskilt. Først har jeg åpnet hundens munn ved en finger, puttet bukken forsiktig inn i munnen mens jeg har sagt «apport». Dette har jeg gjort med hunden sittende og jeg stående bak den. Når apporten ligger i munnen har jeg holdt under kjeven og strøket hunden rolig langs halsen. Etter noen sekunder har jeg sagt «takk» idet jeg har tatt ut apportbukken. Dette har jeg gjort flere ganger dagen, og etter hvert uten å holde under kjeven. Poenget har vært at hunden skal lære å slippe bare når jeg sier «takk». Jeg bruker ingen former for ubehag og er bare vennlig. Hunder blir lett usikre av dette opplegget (jeg tror det fins mer positive metoder, men jeg har ikke lært dem selv ennå).

Når hunden etter hvert åpner munnen av seg selv ved apport-kommandoen og ikke slipper bukken selv om jeg tar tak i den, kun ved ordet «takk», så gjelder det å gå hunden til å reise seg og bære gjenstanden bortover. Alt dette går lettere når hunden er svært trygg på både «sitt» og å gå på plass. Her støtter jeg oppunder underkjeven mens jeg forsøker å få hunden til å reise seg og gå et par skritt før jeg tar i bukken og sier «takk. Gradvis lærer hunden å bære.

Deretter lærer jeg hunden å bli sittende med bukken mens jeg går litt fra den. Og så er det bare å kalle den inn.

Alt dette er nå drillet møysommelig med flere korte, daglige økter. Det kan ha tatt flere uker. Og jeg har bare brukt ros og vennlighet, og ikke mistet tålmodigheten. Likevel gjenstår C-momentet, nemlig å få hunden til å bøye seg ned og gripe bukken fra bakken. Her har jeg foretrukket å ta utgangspunkt i gripeøvelsen med apportkommandoen, og gradvis øke distansen mellom hundens munn og bukken i det jeg sier apportordet. Når hunden først begynner å strekke seg (først en millimeter…) er det bare spørsmål om tid før den også strekker seg helt ned til bakken, hvor du fortsatt holder i bukken. Og så holder du ikke i den lenger, bare berører den… Når hunden løper fram og apporterer fra bakken, kan du gå raskere fram og nesten øyeblikkelig la hunden lete med nesa, og nå kommer humøret dens for fullt. Dette elsker den.

Jeg vet ikke om dette gjør deg noe klokere. Men det er altså slik jeg har trent apport, og med gode resultater. Men jeg har alltid lagt vekt på å oppmuntre valpene til å gripe og hente baller. Dette har de vært glad i. Jeg har aldri opplevd å ha valper som ikke liker dette. Men når jeg har startet den møysommelige apportopplæringen, har jeg ventet til hunden er over året gammel, og da har jeg ikke tenkt noe på om den liker å bære (jeg kaster for eksempel aldri pinner til hundene mine). Jeg har bare begynt treningen som beskrevet over, og vært nøye med å fortsette helt til vi kom i mål, uten avbrudd. Hver dag. Med en hund tok det to og en halv måned før vi var i havn. Jeg ble nemlig irritert en gang jeg syns den var så tungnem. Selv om jeg ikke sa noe, merket den stemningen og ble usikker. Flere ukers arbeid bortkastet fordi jeg ikke skjønte at jeg måtte ligge unna hunden når jeg ikke var i humør!

Jan Vidar Dahle