Innen fuglehundmiljøet er det som kjent to leire innen apportering: lek/lyst kontra tvang/konsekvens. Fortsatt er det en «velskrevet sannhet» at en fuglehund må læres opp via tvangsapport. Ved lystapport hevdes det at man får en slurvete apportør, som man ikke kan stole på når det virkelig gjelder.

Hva mener dere i Canis om saken? Er det virkelig noen motsetning mellom å lære inn apporten ved hjelp av klikkertrening, og samtidig stille et ubetinget krav til en ferdig apportør?

Med vennlig hilsen Eivind

Svar fra Morten Egtvedt

Ai, ai – dette er en klassiker! OK, vi får prøve å svare så godt vi kan. Jeg har faktisk observert en god del fuglehundtrening de siste ukene i forbindelse med et pågående prosjekt, og har gjort meg noen tanker.

Er ikke helt sikker på hva som legges i «ubetinget krav» rent praktisk. Men vi kan vel ha som utgangspunkt at vi ønsker en hund som apporterer sikkert og korrekt i så mange tilfeller som mulig (opp mot 99%?) i så mange forskjellige situasjoner som mulig…?

Kan man få en «100% sikker» apportør? Umulig! Folk som snakker om FULL KONTROLL osv. er i beste fall gode markedsførere. Adferd kan aldri forutsies 100%. Det vil alltid kunne dukke opp situasjoner som er forskjellige fra hva du har trent i før, og da kan du ikke være sikker på at hunden din apporterer (eller gjør andre ting) like sikkert som vanlig, uansett hvordan du har trent.

Vi kommer heller aldri til et punkt der vi kan si at hunden KAN øvelsen helt sikkert. Det som er målet for treningen er å oppnå en så HØY SANNSYNLIGHET SOM MULIG FOR AT HUNDEN GJØR RIKTIG. Noe mer kan vi ikke forlange. Og kravene, ubetingede eller ikke, må i første rekke stilles til treneren. OK, nok filosofi. Lek eller tvang?

Så vidt jeg har sett foregår apporttrening i fuglehundmiljøet vanligvis på en av to måter. Noen kjører ren tvang tvers igjennom. Synes det er et ganske stygt syn. Skjønner egentlig ikke at folk vil gjøre sånt mot bikkjene sine, og spesielt settere da, som er så snille?

Andre skaper interesse for apporten gjennom lek, men legger inn elementer av tvang for å få hunden til å komme inn og holde fast ved avleveringen. Har ikke sett noen som kjører det jeg vil kalle en ren lekapportering uten tvang i det hele tatt, men utelukker ikke at det finnes dyktige hundeeiere som greier det også.

Jeg driver personlig verken med tvangs- eller lekapportering. Jeg unngår tvang fordi jeg ikke vil ha et slikt «arbeidsforhold» til hunden min. Ren «lekapportering» anser jeg også som relativt uinteressant, kanskje med unntak av når man skal bygge opp en grunnleggende gjenstandsinteresse hos hunden. Jeg har i stedet en forsterker (belønning) som hunden er villig til å jobbe for (godbit, tennisball eller lignende), og treningen går ut på å forklare hunden at hvis hunden henter apportgjenstanden får den belønningen. Det er altså ikke apportgjenstanden i seg selv som er målet for hunden, hvilket ofte blir tilfelle ved ren «lekapportering». Jeg anser at dette øker sjansen for tygging, dårlig fart inn til føreren osv. Vi kan derimot trygt slå fast at hunden min har «lyst» til å apportere, men treningen har foregått strukturert, og ikke gjennom lek (vi bruker av og til lek som belønning for å hente apporten, men ikke lek med apporten for å skape interesse for den, om du skjønner forskjellen). Du kan lese mer konkret om denne framgangsmåten her.

Veldig mange som konkurrerer i bruks og lydighet trener på denne måten. Selv kan jeg ikke huske at hunden min ikke har apportert under en konkurranse eller andre ganger «når det virkelig gjelder», og det er egentlig uhyre sjelden man ser at hunder ikke vil apportere på en lydighets- eller bruksprøve, hvertfall ikke i de høyere klassene. Suksessraten på de fuglehundtreningene jeg har sett har ikke vært i nærheten av dette. Et vanlig hendelsesforløp er tvertimot noe slikt:

1. Føreren kaster apporten en gang, hunden springer bare forbi den eller vil gå ut til apporten i det hele tatt.
2. Fører «strekker opp» hunden.
3. Fører kaster apporten en gang til, og hunden henter apporten.

Det er ikke akkurat så veldig pålitelig at bikkja må ha to forsøk og bank før den vil apportere…. Imidlertid kan jo dette hendelsesforløpet lure mange hundeeiere til å tro at det gir resultater å banke bikkja («jepp, bare jeg tar´n en gang så apporterer bikkjeskinnet neste gang!»).

Hunder som trent med positiv forsterkning (belønning), med eller uten klikker, har lettere for å takle nye situasjoner enn hunder som er trent med tvang. Dette er et ganske avgjørende argument ettersom du aldri kan trene i alle tenkelige situasjoner på forhånd. Når treningen foregår slik som beskrevet her, unngår du også alle de bivirkningene som følger ved bruk av tvang (hunden blir redd for deg, har mindre lyst til å søke etter fuglen osv.).

Da gjenstår fortsatt spørsmålet om fuglehunder er prinsipielt forskjellige fra andre hunderaser. Jeg ser imidlertid ikke hvilken forskjell som skulle tilsi at fuglehunder må trenes med tvang når innlæring med belønning funker så mye bedre på alle andre hunderaser. Tror nok at forskjellen ligger mer i tradisjon og tankegang hos den tobente delen av ekvipasjen enn hos fuglehunden. Det eksisterer mye overtro, som at bruk av godbiter og annen belønning skaper «godbitfikserte» hunder og reduserer hundeføreren til en «foringsautomat». Dette er ren retorikk og har ingenting med virkeligheten å gjøre. Dessverre bidrar slike inngrodde holdninger til at utviklingen går veldig sakte i noen hundemiljø.

Hvis jeg var fuglehundeier ville jeg nok foretrukket «lekapport» framfor tvang, men ren lekinnlæring av apporteringen slik det vanligvis praktiseres har ulemper, og disse ulempene er kanskje med på å opprettholde troen på at tvang er den beste løsningen. Men det finnes flere alternativ!

For å svare på spørsmålet ditt; nei, det er ingen motsetning mellom å lære inn apporten ved hjelp av klikkertrening, og samtidig få en sikker apportering. Hvis du trener apportering med klikkertrening har du derimot alle muligheter til å få den sikreste apporteringen blant alle hundene på jaktlaget ditt.

Morten