Hei
Jeg har i en stund fulgt en debatt om hvordan folk ønsker å avlive sine hunder når den dagen kommer ( debatten finnes på sol sin hundesnakk side).
Det som overasker meg er at di fleste synes enige om at en skudd i bakhodet er det aller beste.
Mange synes å ha dårlig erfaring med den avlivningen som dyrlege gjør.
Mye fordi hundene kjemper imot dopet, og man får en dødskamp man slipper ved nakkeskudd.
Hvilke tanker har du som vetrinær om dette?
Vennlig hilsen
Marianne
Hei, Marianne!
Jeg må først få beklage at det har tatt så lang tid å få svar, men datamaskinen min har hatt litt kommunikasjonsproblemer og jeg har derfor ikke fått registrert svarene mine.
Det er et veldig viktig tema du tar opp. Dette med hvordan avlivings-situasjonen oppleves av eier, er noe de aller fleste veterinærer er opptatt av. Kanskje gjelder dette særlig oss som arbeider med smådyr, som da betyr mest hund og katt. Dessuten er jo de fleste av oss også hunde- og/eller katte-eiere selv, og har slik forståelse for den vanskelige situasjonene eieren befinner seg i.
På vår klinikk er vi veldig opptatte av å gjøre denne opplevelsen minst mulig traumatisk for både dyret (heretter kalt hunden) og eieren. Dette innebærer at vi bruker en del tid på å snakke med eier først, både for å opplyse om hva som skal skje og får å høre om eier har spørsmål eller spesielle ønsker. Vanligvis gir vi hunden en sprøyte med et beroligende og bedøvende middel i forbindelse med denne samtalen. Det tar noen minutter før denne virker, og eier bestemmer selv om han vil være alene med hunden i denne tiden, om han vil gå ut, eller om han ønsker å ha noen hos seg. Erfaringsmessig ser vi at hundene ofte slapper lettere av og er roligere når eier er tilstede i denne tiden, enn om han går ut. Når hunden har sovnet, sjekker vi ulike reflekser hos hunden flere ganger før vi går videre i prosessen og gir den den siste sprøyten. Vi ønsker at hunden skal sove like dypt som til en operasjon, før vi setter denne sprøyta. Når så hunden sover så dypt, settes sprøyta rett i en blodåre på et forben, og som oftest stopper hjertet før man har trukket sprøyta ut igjen. Likevel kan man noen ganger se at hunden trekker pusten et par ganger eller at leppene eller et bein skjelver litt. Dette er imidlertid elektriske reflekser i muskulatur, og ikke viljestyrte handlinger. En del eiere ønsker ikke å være tilstede under hele seansen, andre er med hele veien. Uansett hva eier velger, er det viktig å ha en god dialog. På den måten er det ofte også lettere for eier å ta kontakt igjen senere, dersom nye tanker og spørsmål dukker opp.
De fleste dyreklinikker har nok tilsvarende rutiner som oss på dette feltet. Det at en del eiere har gjort seg dårlige erfaringer, beror nok på flere ting. Kanskje har det vært manglende kommunikasjon eller kanskje har det vært noe spesielt med akkurat den hunden? Man kan stille mange slike spørsmål. Jeg tror at det beste man kan gjøre, dersom man har slike negative erfaringer, er å snakke med dyrlegen sin om det, heller enn å finne på lure løsninger på egenhånd. Bare på den måten kan man finne ut hva som har skjedd og hvorfor.
Jeg vil være skeptisk til en utbredt bruk av nakkeskudd for avliving av hund i privat regi. Dette bør kun gjøres av erfarne folk og bare når det er nødvendig.
Lykke til videre i diskusjonen, Marianne, og ha et godt nytt år!
Hilsen
Veterinær Margareth B. Hals
Tromsdalen Dyreklinikk