Vi har en Ridgeback på vel 3 år som nå har fått konkurranse om vår oppmerksomhet med baby i huset. Hunden er ikke det jeg vil tolke som sjalu, det virker egentlig mer som han blir lei seg hvis han ikke får nok oppmerksomhet ( særlig gjelder dette fra «far»). Da setter han seg noen meter unna med ryggen til og titter over skulderen for å se om vi følger med. Hunden er lite opptatt av barnet, men hvis hun skriker så kommer han bort og slikker henne i ansiktet. Ut over det gir han ikke inntrykk av å bry seg så mye.

Det vi er bekymret over er at så mange advarer oss mot at hunden skal bli sjalu, osv. og alle de skrekkelige ting som da kan skje. Det vi lurer på er: hvilke signaler skal vi se etter for å unngå at noe skal skje? Hvordan skal vi forebygge sjalusi?
-Hunden får være med på badet når vi steller barnet/ bader osv. men som oftest vil han ut med en gang (for mye bråk). Han får også snuse på henne og på lekene hennes, men vi lar de ikke være alene uten tilsyn.

Svar fra Turid Rugaas

Det kommer ikke til å skje noe som helst, så lenge dere inkluderer hunden i familien og ikke lærer hunden å bli aggressiv på barn. Det gjør dere effektivt ved å kjefte på barn i hundens nærvær (fordi den da vil være med å oppdra «valpen»), men helst ved at dere straffer HUNDEN for å være for nærgående, eller hopper på, eller stjeler leker ut av handa på ungen, og slike ting. Da vil hunden kunne assossiere barnet med ubehag.

Denne hunden høres helt normal ut, og fordi hunder er fenomenale barne-oppdragere, flinke og tålmodige med «valper» og har fra valpekassa lært å hemme sinne overfor familiemedlemmer (en av de viktigste tingene de lærer i den perioden) så er hunder fine med barn, ofte mye bedre enn menneske-foreldre.

Det dere skal huske på er å inkludere hunden i alt dere gjør av hyggelige aktiviteter med barnet, ikke straffe hunden om den skulle gjøre noe dere ikke liker overfor barnet (mange mennesker tåler ikke slikking bl.a.), passe nøye på at dere ikke prøver å plassere hunden nederst på rangstigen – valper er og skal være i en annen kategori, og hunder som blir truet til å være «under» barn i familien får et veldig unaturlig og negativt bilde av barna. Hunden vet at valper ikke skal være over i rang, og vil føle seg skikkelig truet og tråkket på.

Jeg overlater glatt oppdragelse til hundene mine, men helt riktig som dere gjør: hund og barn skal ALDRI være alene sammen. Ikke p.g.a. hunden, men p.g.a. barnet, da barn gjør mye stygt uten å mene det, og det er det vår oppgave å passe på.

JHeg tror ikke denne hunden vil utvikle det dere kaller sjalusi, hvis dere har et naturlig forhold til hunden i familien. Hunder er mye bedre både foreldre og oppdragere enn folk, de er mere tålmodige, og de har et mye bedre forhold til flokken sin – krangler ikke, ødelegger ikke hverandre osv.

Den vanskeligste barne-alderen er 1,5 til 3 år, da barn kan være skikkelige plagsomme for en hund, så da må dere passe på barnet, kanskje i noen tilfelle bruke fysiske sperrer (grind i døråpning osv) for å hjelpe hunden.

Om en hund skulle knurre på et ufyselig barn, så er det helt greit, det har med advarsel og oppdragelse å gjøre – hjelp hunden ut av situasjonen, og lag ikke noe nummer av det.

Nyt hunden deres og hjelp den når ting blir vanskelige – dette kommer til å gå helt supert. Hunder er så fine med barn i familien – men det er opp til dere om dere vil la hunden føle seg truet og kastet ut.

Jeg hadde 4 hunder da barnebarn kom i huset, og det hendte de knurret til dem av forskjellige årsaker, men det kunne ikke falle dem inn å gjøre dem noe ! Og ungene lærte – og vi lærte å passe litt bedre på ungene.

Regel nr. 1 – hunder skal (SKAL) være i fred når de spiser, sover, ligger og hviler og står i band. Med andre ord: hold ungene unna !