Jeg har en schäfer som jeg gir bein (elg for øyeblikket). Jeg har også vokst opp med den ideen om at bein til hund, DET er farlig, det! De fleste veterinærer som jeg har snakket med (selv om det ikke er så mange) anbefaler ikke bein. Ja, jeg følte meg nesten som en dårlig hundeeier da jeg sa at han fikk bein. Alikevel er jeg jo enig i at disse dyrene jo er skapt for å spise slike godsaker og at behandlede bein er noe helt annet, og farlige saker. Jeg kjenner selv en hund som knasker bein som om det var sukkertøy og har aldri hatt noe problem med det. Men bein er da vel ikke fordøyelig? Det finnes jo flere typer bein (spongiøst og rørknokler), og min svelget en ganske stor bit med spongiøst bein. Den hadde han skavet av bit for bit til den ble så liten at han fikk truet den ned. Og det er nettopp hans trang til å sluke maten som bekymrer. Jeg er ikke så redd for at tarmer om magesekk skal spjæres, jeg vet jo hvor mykt (i alle fall unge) bein kan være, men det må jo nødvendigvis ut igjen. Han bæsjet jo beingrus i et par dager etterpå (AU!), men ellers tror jeg at det gikk igjennom. Men hva med den dagen han klarer å knekke rørknoklene og sluke de litt for store bitene? De vil vel ikke fordøyes de? De er jo ganske så kompakte. Han er bare 6 mnd. så han er ikke så sterk ennå, men han får jo bra med kjevetrening! Har du noen erfaring med «beinsluking», selv om jeg vet at du ønsker at hundene skal sluke maten? Kan forøvrig melde om at jeg er veterinærstudent og at jeg antakelig vil bli oppdratt til å anbefale hudbein i stedet for ekte saker (de anbefaler ikke bein her oppe på poliklinikken, ikke de som driver den private delen i alle fall). Siden jeg er en utålmodig sjel, så gidder jeg ikke vente til jeg kjøper den boka der det står!

Vennlig hilsen Yngvil

PS! Må berømme deg for gode svar. Det er alltid inspirerende å lese det en ildsjel skriver. I alle fall når han har rett!

Svar fra Jan Vidar Dahle

Jeg har ingen målinger over graden av fordøyelighet for ulike typer bein. Men et eksempel på hvordan dette virker så jeg da jeg serverte en hel kalv på bare fire måneder til hundene mine sist vår. En bonde ga meg kalven etter at dødsårsaken var fastslått som irrelevant for kjøttkvaliteten. Hundene fikk altså hele kalven. Jeg sagde den i firkanter, passe serveringsstykker,tok ikke bort noe, verken pelsen eller noen knokler. De åt halen også, alt sammen. Og da fikk vi ikke noe hvitt eller lyst (kalkrester) i avføringen i det hele tatt. Alt ble fordøyd svært effektivt. Disse knoklene var da også så myke at jeg skar dem i to med tollekniv, og kunne smi fliser av dem.

De motsatte ytterlighet har jeg sett med store mengder bein gitt på en gang fra eldre storfe. Da må hundene av og til trykke en del før de får ut en hard og hvitgrå avføring – uten at jeg anser denne trykkingen som noe problem.

Godt kokte bein fordøyes litt de også, men kan faktisk komme ut i små ufordøyde biter av og til. Jeg syns derfor ikke det er noe vits å gi kokte bein, i tillegg til at det er usikkert. Likevel gir jeg altså bein ikke alene for tannmosjonen og tidtrøyten, men for næringsverdien!

Ellers sluker hundene mine all mat de får servert, unntatt bein som jo tygges og gnages. Hunder som nesten aldri får bein skjønner ikke alltid dette, og bør da få store knoker inntil de har lært at bein må jobbes med.

Jan Vidar Dahle