Litt filosofering følger om belønning vs trøst ved redsel.
Min hund viser av og til fulstendig panikk. Ikke ofte men når det vises er det til gjengjeld tåtalt. NÅr han får panikk blir han fullstendig paralysert.

Jeg ønsker å belønne min hund når hunden viser adekvat adferd når jeg vet han har panikk. Egentlig ser jeg behovet for å starte på det lave nivået som er å belønne når han klarer å «ikke trekker seg fullstendig inn i seg selv og fjerner seg helt fra kommunikasjon med verden» …..ved sterk redsel.

Redselen det dreier seg om er feks «skudd» og andre «bang».

Min hund har stort sett veldig tillit til meg. Han er generelt en feig hund, men vi ungår mange «situsjoner» fordi hunden stoler på min dømme kraft. Om han har tenkt å bli redd men jeg turer frem uten å vise en mine så er det som han sier «ja ok, om du sier det så….da tør jeg».

Men når det gjelder «skudd» og «smell» er nok hunden hellig overbevist at jeg ikke vet hverken mitt eget eller hundens beste. Han blir helt paralysert og vender blikket kun inover og er ikke klar over noen komentaerer eller bevegelser fra min side.

Jeg ønsker å bryte slike reaksjoner, ved å ta tak i en hver enkelt utadvent adferd han måtte vise i denne situasjonen. Dettte kan være et millisekunds blikk i min retning (som fører til blikkkontakt).

Men «problemet» er at når hunden er redd tar han ikke imot noe mat overhode uansett hva det er. Kommer 4rde verdenskrig må man jo skjønne at man ikke har tid til å spise!

Da er det verbal eller taktil belønning igjen . Da jeg tror han oppfatter berøring som mere trøst enn verbal belønning, så har jeg satset på å bruke verbal belønnjing i slike situasjoner.

Da blir mitt spørsmål;
«Alle» vet jo at man ikke skal trøste en redd hund. Fordi da blir jo ting bare verre i den betydning at hunden finner ut at han virkelig har grunn til å være redd.

Vil hunden kunne høre forskjellen på «belønning» og «trøst»?

Tonefallet mitt er jo lyst ved belønning og mer lavt og langsomt ved trøst…

Jeg vet jo at jeg må være veldig presis ved belønningen. At den må komme akkurat i det hunden begynner å vise den positive adferden.

Jeg bruker klikker og «bra» om hverandre og noen ganger samtidig. «Godbiten» er også «bra».

I dette tilfelllet skal jo funksjonen til belønningen også være å berolige dyret slik at han tør og har lyst til å vise slike adferder.

Virker dette overhode fornuftig??? og er det noe jeg har glemt? det er det sikkert – eller som det er lurt å komme på?

Svar fra Morten Egtvedt

Nei, det virker dessverre ikke fornuftig. Når man jobber med redsel er det ikke belønning som er det sentrale. Belønning bruker vi når vi ønsker å øke frekvensen av bestemte adferder, f.eks. å se på oss, gå pent, lydighetsøvelser osv. Når vi skal redusere redsel (som jo er det sentrale for din hund) jobber vi med reflekser, og da må vi bruke læringsformer som ikke har noe med belønning å gjøre.

De læringsformene som er aktuelle i dette tilfellet er habituering og sensitivering. Reflekser kan ikke belønnes eller straffes – de kan bare habitueres eller sensitiveres. Når hunden reagerer mindre og mindre på en bestemt ting (f.eks. skudd) sier vi at den habituerer – dette er målet vårt. Hvis hunden reagerer mer og mer (eller like mye) for hvert skudd kalles det sensitivering – det er dette som skjer når hunden ikke blir bedre. Det vi ønsker når vi skal avlære redsel for et eller annet er at hunden skal habituere, dvs reagere mindre og mindre for hvert skudd. For å oppnå habituering skal hunden ALDRI utsettes for et så kraftig stimulus (f.eks. høyt skudd) at den blir redd – da vil vi få sensitivering (hunden blir mer redd). Om du gir hunden godbit, trøst eller annet når den er redd (eller i en panikktilstand slik du beskriver) vil det sannsynligvis ikke virke hverken bedre eller verre – så lenge hunden er redd for skuddet vil den bli verre, uansett.

Cluet er derfor å introdusere det hunden er redd for (f.eks. skuddet) med så lav intensitet at hunden ikke blir redd. Hvis hunden greier å spise godbiter er det et bra tegn på at lyden er «passe». Mens man kjører lav lyd kan man gjerne, som du sier, i tillegg belønne adferder som hunden viser i nær tilknytning til skuddet. Dette kan i noen tilfeller påskynde habitueringsprosessen. Men forutsetningen for at det skal virke ER AT SKUDDET ER SÅ LAVT AT HUNDEN IKKE BLIR REDD. Hvis den er så redd at den ikke vil spise godbiten er selvfølgelig både godbiter, ros, klapp og andre ting helt verdiløst – hunden blir mere redd uansett!

Når du ser at hunden takler skudd på f.eks. 200 meters avstand kan du gradvis gå nærmere. Så lenge hunden greier å spise godbiter og/eller gjøre ting for å få godbitene er lydnivået sannsynligvis lavt nok. Hvis hunden slutter å spise har du gått for fort fram, og du må gå tilbake i treningen med en gang – hvis ikke gjør du det verre.

Avlæring av redsel er ofte en tidkrevende prosess, spesielt hvis redselen er veldig sterk. Så man må vurdere om man har tid og tålmodighet til å starte treningen. Det er ingen snarveier…

Morten Egtvedt