Min 7,5 års gamle hannhund er et mareritt i bil. Han stresser veldig, bjeffer masse, sikler og sliter seg ut.
Sitter han bak i bilen (der jeg ønsker å ha ham), er det bråk mesteparten av veien. Det hjelper litt om det bare er meg i bilen, men har jeg med passasjerer er det dobbelt volum og full hals. Setter jeg han foran, hjelper det litt. Lyden blir redusert (bare piper/skriker) da. Han kan aldri legge seg ned å slappe av og ikke hjelper det med reisesyketabeletter (prøvd dobbel dose, høyere tør jeg ikke å prøve).
Jeg føler jeg har prøvd alt. Fra å belønne med godbiter når han er stille, til å fortalt han i «klartekst» at jeg ikke tolerer det. Bjeffehalseband fungerer ikke, gode råd med «skrangleboks» i buret fungerer heller ikke.
Han er vant til å være med i bilen fra jeg fikk ham (5 mnd gammel). Han har sittet løs, i romslig bur, lite bur, i reiseboks uten muligheter til å se ut. Får han velge selv, skal han sitte på mitt fang når jeg kjører, men det er selvfølgelig uaktuelt.
Jeg har forsøkt forskjellig underlag i buret, uten at det blir noe forskjell i oppførsel.
Alle forandringer og forsøk er for ordens skyld prøvd ut i 2-3 uker før jeg har prøvd noe nyt..
Han er veldig vant til å være med i bil når det ikke skjer noe. Skal jeg en tur i butikken, tar jeg alltid hundene med, for jeg vil at de skal vite at av og til kjører vi bare tur. Han kan godt vente i bilen. Da sover han. Jeg har ofte hatt dem i bilen når jeg er på skolen, og da kan de være i bilen en hel skoledag (med lufting i friminuttene). Det er ok.
Med skal han være. Hopper frivillig inn i bilen (har det travelt med å komme seg inn), men han starter med bråket i det motoren starter opp. Ikke kommer det eksos eller bensindamp inn i bilen.
Han kommer fra en oppdretter som misshandlet hundene grovt. Jeg fikk ham 5 mnd gammel, og mpregninga hans fram til det har vært helt feil. Bilkjøring der var 4-5 hunder stappet inn i små kasser bak i kofferten på bilen.
De værste dagene hans (og når jeg er litt sliten fra før av) kommer tanken om at jeg skal svinge innom dyrlegen med ham, men jeg har selvflgelig ikke lyst til å avlive han av den grunn. Han er av en mindre rase som kan bli 14-15 år uten problemer, så jeg skal ha ham i mange (bråkete) år til, så jeg ønsker å få gjort noe med det.
Han er forøvrig mentaltestet hos Østlie Hundesenter, med at han mangler mot, avreagerer tregt og er vár på lyder (han ville ikke avreagere på kjettingen som faller ned).
Lurte på om du hadde noen god forklaring til oppførselen hans, og noen uprøvde metoder for å få han til å han til å bli rolig og stille.
M.