Hei
Har overtatt ei schæfertispe på to år som har blitt omplassert 5 ganger. Hun er utrolig snill og rolig, men hun sender ut dempende signaler ofte. Hun har og en uvane at hun faktisk biter negler. noen ganger biter hun bare labben andre ganger finner jeg små deler av neglene hennes. når hun gjør dette holder det med å si navnet hennes med lys stemme, og hun slutter. men jeg regner med at hun er stressa til tusen. en annen ting er at hun ikke kan være alene. hun blir helt gal og prøver å «grave» seg ut, gjennom døra. har bare prøvd hjemme en gang, men gikk inn med en gang hun gikk berserk. har prøvd litt mer i bil, noe hun innimellom godtar. ellers veldig avhengig av meg. piper og uler hvis jeg går. i det siste har dette blitt bedre. men er mest mulig sammen med henne hele tiden, noe som går bra ettersom jeg ikke jobber. har ikke hatt henne mer en en mnd, så jeg håper at hun blir bedre. fint med noen tips om hvordan jeg kan hjelpe henne med å roe seg fortere.
Hilsen Laila

Svar fra Turid Rugaas

En hund som har gjennomgått så mye, må nødvendigvis være utrolig utrygg og være stresset til tusen og tilbake. Det betyr alltid en eller annen form for problemer. Neglebitingen er det vi kaller stereotyp atferd, som stressete hunder bruker for å kunne holde ut livet sitt. Det har hun sikkert lært underveis i all denne omplasseringen. At hun ikke kan være alene hjemme vil ta noen tid å gjøre noe med, da hun er forferdelig utrygg.

Dette tar tid, men det går – med tålmodighet og kjærlighet og trygghet. Min egen schæfer var omplassert 5 ganger da jeg fikk ham, og han var så usikker og stresset at han hadde hodepine.
Du kan gjøre flere ting. Lag faste rutiner, så hunden begynner å kjenne dem igjen og kan føle trygghet med dem. La hunden føle seg sett av deg – ved at du mange, mange ganger om dagen forteller hunden hvor glad du er i henne, med blid og vennlig stemme. Hun trenger noen å støtte seg til. Gjør hyggelige ting med hunden – blås i lydighet og slike ting, gjør noe hunden synes er morsomt. Jeg lærte min schæfer å vinke, og det gjorde et så uutslettelig inntrykk på ham at han vinket i søvne i flere uker. Senere har vi mest drevet med å finne ting og gå spor, og gå og utforske nye steder. Det elsker han. – Ha hunden nær deg så mye som mulig, ta i henne, stryk henne, vis at du er oppmerksom på henne.

Det du ikke må gi henne oppmerksomhet på, er neglebitingen – snakker du til henne med lys stemme da, så er det ren belønning. Gjør noe annet som ikke er oppmerksomhet, f.eks. gå ut på kjøkkenet, lag noen spennende papir-lyder eller noe hun reagerer på, så hun kommer av nysgjerrighet for å se, og da er det gått så mange sekunder at du kan rose henne for å komme.

Jeg ville mosjonert og trent litt jevnlig en periode, og så kanskje trappet ned litt. Det hjelper på å få stresset ut av kroppen.

Bruk medikamenter ! En måneds tid ihvertfall. Det kan hjelpe utrolig til å få ned angst og stress.
I dette tilfellet ville jeg snakke med en veterinær, og prøve Clomicalm. Jeg har sett mange veldig gode resultater på det. Det finns også naturprodukter som er brukbare. Og det finns en beroligende duft-sak som plugges i en kontakt. Jeg har bare brukt det på katter foreløpig, og da hadde det en super beroligende virkning ihvertfall. Men i dette tilfellet først og fremst Clomicalm.

Massasje. Det finns en del utdannete hunde-massører rundt omkring, eler du kan gjøre det selv. Det viktigste er å bli tatt i, strøket, og føle velbehag med nærkontakten.

Mat. Flere måltider om dagen, og avslutt måltidet med noe å tygge på som tar litt tid – tørrfisk eller rått marvben eller tyggeben e.l. Det virker beroligende å tygge.

Jeg har brukt alt dette, bortsett fra Clomicalm, som ikke var på markedet enda dengangen – og jeg har verdens behageligste, roligste, snilleste schæfergutt (kalt marshmallow av hundepasseren !). Men det tar tid. Det tar tid å bli trygg.

Turid Rugaas