Hej
Jag har en risentik på 3 år som är mycket livlig. Hon blir otroligt upphetsad och skäller mycket när vi ska ut och dra på skidor eller med skoter. Hon tystnar efter ettt tag när vi kommit igång men så fort vi stannar börjar skällandet igen. Vad göra ? Det är ju bra att hon vill springa men jag vill gärna kunna dämpa henne när vi ska ta paus eller bara vila
Hälsningar Ewa
Hei Ewa
Den atferden du beskriver er et typisk eksempel på «ekstremt høye forventninger».
Nå gir du meg lite andre opplysninger, så jeg får i dette svaret utelukkende holde meg til hvordan å få ned høye forventninger. Men vær oppmerksom på at det kan være andre ting med hunden som også bør sees nærmere på. Generell stress og lydighet f.eks..
Høye forventninger kommer når en kjent positiv opplevelse er forutsigbar. M.a.o. så VET vi nå at det kommer noe bra, og vi FORVENTER også at det skal hende. Jo større forutsigbarhet, jo større blir forventningene. Ikke bare blir den positive atferden (å dra) forsterket gjennom at hunden får lov å dra (blir selvforsterkende på en hund som liker å dra), men også forventningene blir forsterket. Gjennom at hver gang hunden forventer å få komme ut å dra, så gjør den det (positiv forsterkning). Dette øker så forventningene OG gleden ved å dra, men også frustrasjonen hvis den IKKE får dra! Det kommer her i din hund til uttrykk ved et skällande (bjeffing).
Løsningen er å endre rutinene, så de ikke lenger blir så forutsigbare. Det er egentlig snakk om en utslokning, der den konstante forsterkningen (belønningen) av «høye forventninger» må bort! Det betyr i praksis at du må gå gjennom rutinene som du i dag bruker før du skal på tur, UTEN å gå på tur! Da får altså hunden forventninger – uten forsterkning (belønning). Du tar fram skiene – og setter dem tilbake igjen. Du tar på ski-klær – og går på butikken. Du tar på hunden trekkselen, men går en kort, vanlig tur i bånd. Du kjører mot skogen/fjellet, men stopper på parkeringsplassen og leser avisen – så kjører du hjem igjen. Osv.osv..
Over tid vil forventningen avta, fordi de ikke lenger blir forsterket, men først vil du oppleve en enda større frustrasjon hos hunden. Dette kalles en utsloknings-kurve, og er kort fortalt den tiden det tar for hunden å forstå at det ikke lenger hjelper å «stresse» for å oppnå sitt mål. I denne fasen er det mange hundeeiere som gir opp utslokning, siden problemet faktisk blir verre og ikke bedre. Men det er altså bare en periode man MÅ igjennom.
Når du SKAL ut å gå på ski, så bør også dette være uforutsigbart, så hunden ikke får lang tid til å stresse seg opp. Altså gjør du minst mulig oppstyr med at dere skal ut. Og kanskje går du bare 5 min. og tilbake igjen noen ganger. Ingen: «kom igjen, nå skal vi ut å dra!» – bare lungt, lungt, lungt. Gjør korte stopp og legg ut noen foder-biter i snøen, så hunden har noe å gjøre (annet enn å stå og skälle). Gjør dette ofte, og med stadig lengre stopp. Da forsterker du at hunden gjør noe annet enn å dra, nemlig at den søker opp saker i snøen på et sted. Dette har to funksjoner. Dels er det ikke-kompatibelt med å dra, så din hund kan opparbeide en annen interesse ute på tur enn bare å dra – noe den nå er overfokusert på. Dels forsterker du det å kunne være lugn på et sted over tid (pauser). Igjen vil du oppleve utslokningskurven, som gjør at ting kan bli verre før det blir bedre, men du må holde ut og ikke gi opp ;o)
Lykke til.
GOD PÅSK :o)
Mvh,
Runar