Hei Turid.
Har lest at du ikke anbefaler bur.Vi har blitt anbefalt å bruke det forat hunden skal ha et trygt,lite tilholdsted.Derfor har vi brukt det på alle våre.Har bestandig begynt med å la hunden bli kjent med det når det står åpent-fått godbiter der o.l.Har så lukket porten tre-fire sekunder mens vi har sittet utenfor .Etterhvert økt dette.Det ender som regel med at de går til buret når de vil ha fred og ro helt av seg selv.Hundene er på eget rom når vi ikke erhjemme.De som er voksne,velger selv om de vil ligge uti rommet eller gå inn i buret da disse står åpne for dem.Vi har kun den minste i bur-dette for hennes egen sikkerhets skyld.De har det bra sammen,men jeg tenker at de er nå tross alt dyr,så dersom hun skulle begynne å yppe med mas når de er alen,er det bedre at hun er i buret.Hun går også frivillig dit når hun ikke trenger det.Det eneste jeg har lagt merke til,er at hun sutrer litt av og til dersom vi ikke går ut av huset med en gang.Ellers er det stille så fort vi er ute av syne.Dette gjør hun også dersom jeg går tur med bare den ene og hun ikke får være med.De er allikevel to hjemme.Da står de ute -ikke bundet,men i en stor hundegård.Så fort jeg runder hjørnet av huset,er det stille.Jeg er ikke lenge borte og har fått naboer til å lytte hvordan det går.De hører ikke noe ute og heller ikke inne mens vi er på jobb.Jeg tenker dette med bur som noe trygt istedenfor å ha et helt hus og forholde seg til.
Er dette vi gjør helt galt?
Takknemlig for svar.

Svar fra Turid Rugaas

Det kommer helt an på hvordan en ser det. En kan godt vende hunder til å akseptere både å stå en del i bur og alene i luftegård, og mange andre kunstige og unaturlige ting, fordi hunder innretter seg og «gir opp» når de finner ut at det er slik det skal være.

Men er de glade der ?! Trives de ? At de går inn i buret selv betyr bare at de har blitt vant til det, det har blitt noe de skal. For meg blir det helt feil, da hunder – og andre dyr – helt klart trives best med bevegelsesfrihet. Ingen kan føle seg tilfreds i et bur eller luftegård uten flokken sin. De går inn i en slags «vente-modus» og venter på at det kanskje kommer noe hyggelig senere.

Spørsmålet blir da hva en ønsker – å ha en hund som finner seg i ting fordi det er blitt en vane. er lært, og hunden ikke vet av noe annet. Mange slaver har også hatt det på den måten. Eller om en ønsker en hund som føler tilfredshet fordi de får dekket sine behov for flokk-nærhet, bevegelsesfrihet, lov til å bevege seg i huset uten å måtte ta hensyn til en masse restriksjoner – noen – men kan kikke ut av vinduet hvis de hører noe, kan gå et sted og plukke opp en leke eller noe å tygge på hvis de vil, legge seg et annet sted om det passer – den friheten vi selv setter pris på.

Noen ganger må en av nødvendighet inngå kompromisser, men for meg blir hundenes naturlige behov prioritert, da jeg selv er helt overbevist om at det er best for ethvert individs psykiske helse og tilfredshet å ha valgfriheter, bevegelsesfrihet og mulighet til å undersøke lyder, ting som skjer – det siste er tross alt det viktigste for en hund. Ders nysgjerrighet og utforskningstrang danner grunnlaget for overlevelses-evnene deres, og er utrolig viktig for dem. Ved å begrensse deres verden på den måten en gjør med bur, avstengt hus, luftegård og mye annet tar vi fra dem noe jeg synes er psykisk vold.

Hunder kan sikkert leve greit med å ha det slik, fordi de finner seg i det, fleksible som de er. Men er det best ? Det er vel helst på grunn av våre egne behov og kanskje også vår egen makelighet at vi vil ha det slik ?

Turid Rugaas