Tålmodighet er en dyd heter det – men hva når tålmodigheten tar slutt??
Har en belger (tispe) på 3 år har hatt henne siden hun var 1 år. Da jeg fikk henne var hun veldig stresset hadde vondt for å roe seg inne, var helt vill ute, og bånd tror jeg aldri hun har hatt på seg før. Så bare det å går tur i bånd var et slit som holdt på å ta knekken på min tålmodighet til slutt!
Jeg har aldri brukt harde metoder på henne men vet lite om hva hun har opplevd før hun kom til meg.
Usikker på fremmede var hun, men dette har blitt bedre. Ingen får lov til å ta kontakt med henne og hjemme går det helt greit, etter noen sekunder kan hun velte seg rundt i fanget på fremmede, så sant hun får lov til å undersøke vedkommende uten at de prøver å ta kontakt med henne.
Ute på tur er det verre og det er vel her det største problemet dukker opp og nå føler jeg at tålmodigheten min er i ferd med å sprekke, strikken har snart tatt slutt!
Vi har jobbet mye med båndtrening, og det går fremover har brukt klikkeren mye i forskjellige trenings-situasjoner og jeg har god nytte av den.
Men ute på tur blir det vanskelig hun får gå mye løs, men jeg har henne i bånd til vi er godt inne i skogen. Noen ganger så hender det jo at vi kan møte noen, allerede på lang avstand (100m-200m) så begynner hun å hoppe, dra og kaste seg frem i båndet, uavhengig av hva hun ser. Det kan være en person som går, sykler, en person med hund, et barn, en plastpose som flagrer
hva som helst og dette får jeg bare ikke bukt med. Å gå utenom er umulig da det er beiteområder på begge sider av veien. Møter vi f.eks bil/traktor/moped bryr hun seg ikke.
Vi kan f.eks trene litt på en stor plass i byen og da går det fint, da bryr hun seg lite om slike forstyrrelse! Men hjemme er det sant og si et mareritt noen ganger. Jeg har noen ganger tatt bilen og kjørt til skogen og sluppet henne der for å unngå disse situasjonene.
Vi går en times tur hver dag, og hun er løs stort sett hele tiden, det er kun de 400-500 meterene hun må gå i bånd.
I tillegg trener vi spor og gjør forskjellige søksøvelser, noe hun elsker.
Hun ligger mye løs utenfor huset også (ikke alene), hun bryr seg ikke om folk som går forbi, hester, biler, sykler osv osv da ligger hun bare rolig å følger med!
Hvorfor får vi da dette voldsomme stresset når hun er i bånd?
Jeg har trodd at det var forventinger som gjordet det, at hun gleder seg sånn til å få løpe løs at hun stresser for å komme inn i skogen. Men jeg har prøvd å gå med henne andre steder, i motsatt retning av der vi vanligvis går, har gått turer hvor vi bare går i bånd også men det nytter ikke!
Jeg har også prøvd å gå med henne løs og da er hun også roligere – det er et el. annet som skjer når hun går i bånd!
Har dere noen tips? Det er helt klart noe JEG gjør feil her.