I vår «hundeomgangskrets» er det nå en hund som for tiden alltid går med
dressurhalsbånd på seg, et sitronsprute-halsbånd som løser ut når eier
trykker på en sender. Årsaken er at hunden enkelte ganger regelrett stikker
av (det er en tispe, så det er ikke pga. løpetid el.), og ikke lar seg kalle inn
før den selv vil, det være seg en 1/2-time, 1 time eller 3. Hunden er ellers
veldig ok, de trener litt lydighet og agility med den, på den positive måten.
De har gått på problemhundkurs hos Oslo Hundeskole og fått masse gode
råd om metoder, uten at det har hjulpet. Er det slik at slike dressurhalsbånd
av og til faktisk kan forsvares brukt, eller er det rett og slett et lettvint
hjelpemiddel for eierne? I diskusjonsgruppa jeg deltar i på nettet har dette
vært diskutert fra tid til annen, og jeg oppfatter at de såkalt «proffe»
hundeeierne ikke har annet enn negativt å si om det.

Hilsen undrende nybegynner.

Svar fra Morten Egtvedt

Hei!

Her kunne jeg selvfølgelig kommet med en lengre filosofisk utgreing med for- og motargumenter, men vi hopper rett til konklusjonen: Nei, jeg ser personlig ingen tilfeller hvor jeg ville forsvart bruk av slike «hjelpemidler» i treningen. Det vil bestandig finnes andre alternative metoder som vil gi bedre resultat på lang sikt.

Når hundeeiere ikke har tilstrekkelig med kunnskaper eller ferdigheter blir ofte slike lettvintløsninger resultatet. Av og til virker disse løsningene, bevares. Men når det gjelder et innkallingsproblem tror jeg dette er å starte i feil ende. Hvis jeg kjenner instruktørerene på Oslo Hundeskole rett, tror jeg denne hundeeieren har fått flere råd som hvis de blir gjennomført med litt tid og innsats ville gittt bedre resultater på lang sikt. Ikke minst hadde muligens hundeeieren lært mye mer under prosessen enn når han står og trykker på en knapp for å forsøke å fjerne symptomene….

Morten