Jeg har en irsk setter på snart 16 måneder som jeg er bekymret for. Det begynte med at jeg fikk ham HD-røntget (i april). Siden han allerede var neddopet, renset veterinæren ørene hans, noe han ikke er særlig begeistret for. Etter dette merket jeg meg at han oppførte seg annerledes en før. Han begynte å bjeffe på barn, særlig de minste. Videre viste han ingen interesse i å hilse på mennesker.

Før dette var han en rolig, trygg og sosial hund. Jeg valgte ham fra valpekullet grunnet hans rolige og trygge vesen. Han har alltid taklet situasjoner med knusende ro, men som sagt ser det ut til at ting har forandret seg…

Det hele toppet seg da jeg i mai måtte tilbake til veterinæren p.g.a en øyebetennelse. Han knakk fullstendig sammen da veterinæren kom mot ham. (Det var forøvrig samme person som hadde behandlet ham sist). Hunden knurret og glefset og måtte tilslutt bruke munnkurv. Jeg merket meg også at veterinæren var usikker. Hun har behandlet hunden ved flere anledninger, men kunne ikke forså at han reagerte så kraftig på henne i og med at han var neddopet sist hun behandlet ham.

Etter denne episoden var han lite interessert i mennesker. Han har ved to anledninger knurret til mennesker som har strøket ham på på siden. (I begge situasjonene sto menneskene litt bak og til siden for ham mens han var koblet og opptatt med å se på andre hunder.) Unntaket er når vi får besøk hjemme. Selv folk han aldri har sett før er velkomne, og han er meget kjærlig.

Jeg har i det siste vært et par ganger hos veterinæren for treningens skyld. Han han synes det er helt topp å være inne i lokalet, men han reagerer med dempende signaler når den omtalte veterinæren er i nærheten.

Jeg skulle egentlig ha ham på utstilling i juni, men valgte å trekke ham grunnet en lite heldig episode dagen i forveien. En «hundemann» skulle vise meg hvordan jeg skulle stille hunden opp. Han la hånden under buken og løftet hunden litt over bakken. Hunden reagerte kontant og jeg lot ikke mannen få prøve mer med hunden. Er selvfølgelig irritert på meg selv for at jeg lot denne personen komme i nærheten av hunden min. Etter dette rygget hunden når folk kom for å hilse på. Jeg valgte derfor og ikke presse ham inn i en utstillingsring.

Vil legge til at han godtar alt fra familiemedlemmer. Han er helt trygg på oss. I tillegg har vi en irsk setter på 5 år som er veldig trygg på mennesker. Hundene er bestevenner og trives i hverandres selskap.

Jeg tror han har at det å bli neddopet har vært en traumatisk opplevelse for hunden min. Han er en myk,lettlært hund som kanskje har skjønt at det er mennesket som holder i sprøyta?? Jeg sitter liksom på gjerdet fordi jeg er redd for at hunden skal utsatt for en situasjon han ikke takler. Er dette dårlig gemytt? Kan det være alderen? Hva kan jeg gjøre for å hjelpe hunden min til å bli trygg igjen?

Hilsen usikker

Svar fra Turid Rugaas

Det er mye som tyder på at hunden din har fått et sjokk, og det kan sette lange og sterke spor. For det første så betyr ikke neddoping at de ikke merker hva som skjer, det kommer lit an på neddopingen, og hva veterinæren har brukt. Er han bare sløvet, så merker han alt men greier ikke å gjøre noe med det. Smertene er der og frykten er der, og tilliten til folk får en alvorlig trøkk. For hver gang dette skjer så forsterkes det jo. Alder kan ha en liten sammenheng, da han muligens har vært inne i en «frykt-periode» eller bare har vært mere hormonell, noe som gjør at stresset, og også frykt, lyd-sensitivitet, berørings-sensitivitet osv er høyere.

Dette kan skje alle hunder, selv om det er slikt en prøver å unngå. Dwte er viktig at veterinærer er flinke til å håndtere hunder på en ordentlig måte – ikke alle er det, dessverre. Det kan også være at det har blitt forsterket av din/andres reaksjoner på knurring osv, ikke vet jeg.

Det er fornuftig å trekke ham fra utstillinger akkurat nå. Jeg tror jeg ville gått igang med en gang å bygge opp tilliten hans igjen. Legg en plan for hva du kan gjøre, og la hunden din sakte men sikkert treffe rolige mennesker som lat ham få den tiden han trenger til å bli kjent – det vil si han ikke skal tvinges til noe som helst ved å bli holdt fast, hold i bandet ell.lign men ta kontakt helt på eget initiativ til noen som bare overser ham, bruker dempende signaler osv.

Strenghet, disiplinering, kjefting (for knurring) osv vil på dette stadiet bare gjøre vondt verre, så her må en planlegge og gjennomføre planene.

En lettlært hund lærer selvfølgelig også veldig lett feil. Du bør aktivt beskytte ham, slik at han oppfatter at du tar ansvar i situasjoner – det vil si går imellom, splitter opp, lager barriere mellom hunden og det som er farlig. Slik foreldre gjør for valpene sine. I tillegg ta ham på nye steder (bare det er noe nytt å lukte eller se på eller høre) så han får utforsket litt her og der, gjerne noen minutter hver dag. det er noe som bygger opp utforskningstrang og selvsikkerthet i situasjoner, og det vil han ha nytte av i den andre treningen, det som har spesifikt med mennesker å gjøre.

Viser det seg vanskelig å komme noen vei, så ville jeg brukt medikamenter for å få ned frykt/stress, og det middelet som brukes nå er vesentlig Clomicalm. Ikke bruk valium-preparater, det bare sløver og kan faktisk gjøre ham enda reddere, fordi han føler han ikke kan orke å gjøre noe for å forsvare seg. Jeg tror også jeg vbille byttet dyrlege. Den frykten han nå har vil neppe gi seg, samme hvor mye du trener på det. Bytt dyrlege, og la ham bli kjent der uten at noe gjøres med ham. Det bør helst også være en dyrlege som har litt forståelse og tålmodighet med dette, og kan la hunden få tid på seg. F.eks. lar dere sitte på kontoret til hunden har roet seg av seg selv på gulvet ved siden av deg. Gi ham en sprøyte, og når han har sovnet kan han løftes opp på bordet og behandles. Bæres ut og våkner ute i bilen. Slik har jeg gjort det selv, og det har fungert bra. Det finns sikkert også andre måter.

Et sjokk tar lang tid å komme over, og det viktigste er i mellomtiden å sørge for at ikke noe negativt skjer – senere kommer trening, langsomt, uten noen press og overdrivelser. Men jeg tror det er viktig at hunden får litt tid på seg. Ta det veldig langsomt, og vær oppmerksom på signalene. Stopp ved det minste tegn på ubehag.

Det er ordentlig leit når slikt skjer, og det har ikke noe med «gemytt» å gjøre. Han er ung og har alle muligheter for å komme over det brukbart, med litt hjelp.

Turid Rugaas