Hei Turid.
Jeg har en dvergpuddel (hann) på litt over 5 mndr. Det er en glad, leken, snill og god valp på alle måter. Den har heller ikke «reagert» på lyder/ting før nå den siste uka. Den blir kjempeglad når det kommer folk hit, men hvis vedkommende f.eks. har med seg en bag/veske, så knurrer og bjeffer han mot denne. Trodde «spøkelsesalderen» kom senere?? Han er også begynt å reagere på samme når det gjelder ukjente lyder. Han er også glad i barn, men en dag jeg fikk besøk av ei venninne som hadde dattera på 5 år med seg, knurret og bjeffet han til datteren. Dette har aldri skjedd før. Regner med at disse første «problemene» er normalt, og at det vil gå over av seg selv!? Men hva med knurringen mot den lille jenta??
Jeg vet jo at pudler kan bli veeeeldig gneldrene av seg, og er det noe jeg ikke ønsker så er det nettopp det. Så spørsmålet mitt er i grunnen hvordan jeg skal reagere når bjeffingen/knurringen mot «ingenting»(for meg da) begynner? Oppdretter sa at jeg bare måtte ta han hardt-altså fysisk-fra begynnelsen, men det er jeg HELT imot. Det må da finnes andre metoder som fungerer? Å overhøre han syns jeg blir som å akseptere at han har lov til dette, men jeg regner ikke med at du er enig i det? Har jo selvfølgelig lest bøkene dine 🙂 Har begynt å si «nei», men vil gjøre det «rette» fra starten av, slik at jeg ikke får en gneldrebikkje av min lille venn. Vet du forresten når en dvergpuddel er utvokst, og hva idealvekten skal være da? Synes han har vokst mye i det siste. Takker for svar.
Mvh RAK

Svar fra Turid Rugaas

For det første har de en spøkelsesalder rundt 4,5 – 5 mnd, så det kan godt være noe av det. men det er enda mere sannsynlig at usikkerheten hans (for det er det det er) heller kommer av at oppdretteren tok ham hardt som du sier. Det blir de bare usikre av !

Knurringen og bjeffingen mot barnet viser tydelig hvos usikker han var i den situasjonen, og da må en jobbe for å gjøre hunden tryggere, ikke enda mere usikker. – Når han knurrer og bjeffer i en slik situasjon, så er han usikker, og da KAQN du bare ikke straffe, bli sint, osv. Du kan faktisk ikke si NEI heller, fordi hunder lærer ved direkte assossiering, og sier du nei, så forteller du faktisk hunden at barn er farlige. Han vil forbinde nei´et direkte med barnet han ser på.

Her må det gjøres andre ting. Du kan holde avstand, slik at han får tid på seg til å se og bli kjent med det han er usikker på, – med andre ord ha ham i band hos deg så langt unna som han trenger for å være rolig. Ikke snakk til ham eller gi annen oppmerksomhet hvis han bjeffer, men lokk ham med deg litt lengre vekk og ut av situasjonen. Ingen skal gå til ham, han skal velge selv om han vil gå ril noen eller la være.

Du kan også gå og stille deg mellpm hunden og det han bjeffer på, da viser du hunden at det er du som tar ansvaret i den situasjonen, og det vil ofte roe hunden.

Det er mange andre ting som kan gjøres, men det er viktig at noen ser på hunden og finner ut hva som vil være best i dette tilfellet. Ingen straff, ingen kjefting, da det med stor sannsynlighet er akkurat det som har satt igang hans usikkerhet, Hunder forbinder ikke kjeftingen med bjeffingen, men med det de ser på og er opptatt av akkurat da, for eksempel et menneske.

Knurrer og bjeffer han, så er han for nær, eller noen virker skremmende på ham, så må en hjelpe ham ut av den situasjonen, og lære ham å bli trygg på folk – ikke fortelle ham at folk er farlige.

Ønsker du hjelp av noen som er flinke på dette området, så kan jeg kanskje henvise deg til noen, hvis du oppgir hvor omtrent du bor. – Jeg reiser til USA om en times tid, så jeg kan ikke svare deg mere før om 2 uker, men prøv nå det jeg har sagt her først, så du kommer igang med å gjøre noe annet enn det som har vært gjort.

Det er ikke noe rart i at enkelte hunder blir «gneldrete» tidlig hvis oppdrettere faktisk «tar» valper. De læres jo opp til utrygghet – og bjeffing bl.a. – på den måten.

Turid Rugaas