Hei. Jeg har en labrador tispe på snart 2 år. Vi trener endel forskjellige ting; både lavine (tok C-godkjenning i vinter),spor, rundering, jakt for retriver og lydighet. Hunden min er en «myk» type og har alltid vært det. Hun er veldig var for irettesettelser og det er sjelden man trenger å snakke til henne mer enn en gang. Hun er «Willing to please» og veldig føreravhengig. Hun liker godt å jobbe og særlig bruks/jakt er hennes favorittøvelser. Lydighet virker det som hun synes er totalt meningsløst og henger veldig etter i alle øvelser. Det er også veldig lang reaksjonstid på dekk o.l. Jeg har klart å piffe henne opp med ball og at hun får lov å jobbe litt med apportering som belønning for lydighet. Prøver korte og intense økter, slik at det ikke skal bli kjedelig. Dette fungerer godt på trening, men problemet er konkurranse. På en av sine første konkurranser i lydighet kl.1 psyket hun helt ut. Med det resultat at hun hang 10-15 meter bak meg på hele fri ved fot og på innkalling kom hun i krypende stilling. Jeg synes det var fælt å se henne sånn, så jeg brøt konkurransen for å ikke presse henne unødvendig. Jeg får veldig konkurransenerver selv og vet at vi «psyker» hverandre gjensidig ut. Hun blir usikker når jeg har et kunstig og stivt kroppspråk og jeg blir enda mer nervøs når jeg ender opp med å gå uten hund på fri ved fot. Noen tips for hvordan jeg kan trene for å få henne mer interessert i lydighet og hvordan vi kan bli mer samkjørte som ekvipasje?
Hilsen Eva
Svar fra Morten Egtvedt
Hei Eva
Når jeg hører om hunder som er veldige ivrige i skogen, men samtidig synes lydighet er totalt meningsløst, ringer det et par bjeller. Filosofér litt over forskjellen på hunden i skogen og appellbanen og spør deg selv hva som er årsaken.
Alt dreier seg om FORSTERKNING! I skogen finner hunden din morsomme figuranter, ofte på hvert eneste utslag. Etterhvert må hun gradvis jobbe lenger for hver figurant. Ville du økt på med flere blindslag hvis hunden din syntes at runderingstrreningen var totalt meningsløst?? Det er sannsynligvis noe tilsaverende du har gjort under lydighetstreningen. Du belønner for sjelden, for dårlig (du er vel ikke kjedeligere enn figurantene i skogen…?) eller ber hunden om å gjøre ting den ikke forstår. Hvis man i tillegg har kjørt en del «nei» osv skal det ofte ikke mer til for å drepe lysten hos en litt myk hund (hvis du trener bare med positiv forsterkning – gjerne klikkertrening – har det forsåvidt ingen ting å si om hunden er «myk» eller «hard»). Man kan kamuflere dette under trening med å kjøre korte økter, lokke med ball, rose ofte osv, men på konkurranser kommer alt fram.
Løsningen med hunder som har blitt «sløve» er ofte at man prøver å piffe dem opp med å «bruke ball» og kjøre korte morsomme treningsøkter. Tanken er god, men dette kan også gjøres feil. Hvis du går med ballen synlig under trening og roser mye underveis blir det veldig fort altfor stor forskjell på trening og konkurranse. Jeg vet ikke hvordan du trener, men mange vifter også med ballen eller roser for å «piffe opp» hunden når den henger etter og er sløv. Da forsterker man faktisk denne «sløve» adferden og ting blir enda verre. Hunden tror den gjør riktig når den henger etter fordi det er jo da den får oppmerksomhetet.
Tenk heller på å ha ballen og godbitene godt skjult under trening. Bruk ball og godbiter som belønning, ikke til å friste hunden! Hvis du skal trene f.eks. fri ved foten skal du ikke gå å smårose hunden hele tiden. Kommander og gå som du ville gjort på konkurranse, men belønn med tennisballen eller godbiten etter noen få meter hvis hun går fint. Etterhvert øker du tiden hun må jobbe for hver belønning. Prøv å tenke slik du gjør under runderingstreningen for der er det tydelig at du gjør det meste riktig. Øk antall blindslag gradvis (= først 2 meter fri ved foten, så 5 meter osv). Kjør kvalitetsbelønning! Jeg er sikker på at du er nøye med figurantarbeidet i skogen – dette er like viktig på appellbanen, men der er det du som er «figuranten». Tren etterhvert lydighet i flere forskjellige situasjoner. I nærheten av folk, med en «dommer» som kommanderer osv. Når du runderer i et ukjent terreng er jeg sikker på at du kjører funn oftere enn i kjente treingsterreng. Dette skal du også tenke på under lydighetstreningen. Belønn oftere når du forandrer litt på treningssituasjonen. Lær hunden at den blir belønnet for å gå bra samme hvordan omgivelsene ser ut. Jeg tror ikke jeg kan gi deg noe mer konkret råd for hvordan dere skal bli mer «samkjørte» uten å ha sett hunden.
Jeg kjøper ikke helt den «psyker ut»-forklaringen din. Det har nok mer å gjøre med at hunden din ikke kan øvelsene godt nok i konkurransesituasjonen (inne i en ring, med folk på utsiden, en fører som ikke har ballen synlig og som ikke belønner like ofte som på trening, dommer som kommanderer, en fører som går litt stivere enn vanlig osv).
Tenk også litt over hva hunden din egentlig jobber for når du går lydighet. Jobber den virkelig for å få belønningen (det ser du på øynene, uttrykket og kroppsholdningen) eller bare går den der og prøver å unngå trøbbel («nei» eller annen form for «korrigering»). Det er veldig vanlig at hunder som jobber for å unngå korrigering «psyker ut» under konkurranser» – bortsett fra at de psyker ikke ut, det bare ser slik ut. Den riktige forklaringen er at hunder som jobber for å unngå ubehag tror de gjør riktig så lenge de ikke får irettesettelser/kjeft osv. Hvis hunden begynner å gå litt dårlig på en konkurranse og du ikke korrigerer den med «nei» (det har du jo ikke lov til!) blir faktisk hunden forsterket for å gå dårlig (aha – ingen kjeft – da gjør jeg jo riktig). Mange førere tror at hunden deres utnytter dem, men hunden gjør bare det den tror er riktig. Sjekk gjerne artikkelen «Positiv og negativ forsterkning» i biblioteket hvis du lese mer om dette.
En ting til – glem det uttrykket «Willing to please»! Det er det ingen hunder som er. Det finnes bare to typer hunder. En som er «Willing to eat» og en som er «Willing to stay out of trouble». Hunder handler alltid i egeninteresse – ikke for å tilfredstille noen andre!
