Hei!

Jeg har to whippet hannhunder på 3, 5 år og 1,5 år. Hundene har aldri kranglet – ikke en eneste gang. Vi er ikke nødt til å oppføre oss på noen spesiell måte for å unngå «sjalusi» etc. De kan lekeslåss uten at det tipper over, ligge og stelle hverandre i ørene, spise av samme skål (tørrfor, vel og merke) og tygge på samme tyggebein. Vi er veldig glade for at de tilsynelatende går så bra sammen.

Grunnen til at jeg gjerne vil ha synspunkter fra deg, er at jeg undrer meg litt over den eldste hunden. Han er kort fortalt en «pingle». Den yngste hunden kan når som helst få han til å forlate matskåla si, – han trenger bare å stille seg opp og glo ned i skåla mens den eldste spiser, så går han raskt vekk. Den yngste må alltid tisse over hvis den eldste markerer. Den yngste har også full kontroll over alle ressurser – dvs. at han beholder bein og lignende så lenge han ønsker. Her må det nevnes at de aldri har kranglet om bein etc. Den som har beinet ligger og tygger, den andre står (like ved siden av) og venter på at tyggeren skal dumme seg ut og miste beinet ut av munnen, – da kan den andre hunden snappe det, og de bytter roller. Alt i alt er det mye sånn forholdet deres er. Kan jo nevne at den eldste noen ganger begynner å ri på den yngste hvis han er stresset (etter lek, etter mat eller hva det kan være som gjør ham litt oppstemt), men dette virker på meg som stressatferd, ikke dominans. Det som er litt rart her, er at den eldste ikke finner seg i å bli ridd på av den yngste. Å gi så klar beskjed som han gjør da (hvilket vil si et bestemt bjeff…) er uvanlig til den eldste å være.

Den eldste hannhunden er en «pushover» i alle sammenhenger, bortsett fra at han kan blåse seg opp litt i forhold til andre hannhnder (men blir han gjennomskuet så er han «pushover» igjen).

Spørsmålet mitt er: Er det belastende for den eldste hannhunden min å ha det sånn? Er det sånn at den yngste «er sjefen» av dem, liksom? Jeg er ingen ubetinget «alfa»-filosof som er opptatt av sjefing etc., men jeg stusser litt over at den eldste tilsynelatende lar seg dominere så fullstendig av den yngste. Det er jo tilsynelatende fred og fordragelighet i heimen, men jeg synes litt synd på den eldste iblandt, – bare fordi han er så «pinglete».

Dette ble muligens noe rotete – men er sånne «hundeforhold» vanlige? Dvs. ingen åpenbare konfrontasjoner men den yngste «dominerer» den eldste i hverdagen?

Svar fra Runar Næss

Heisan :o)

Før jeg går videre vil jeg gjerne få ønske alle lesere et; Hjertelig Godt Nytt År :o)
Jeg vil også takke for alle de hyggelige tilbakemeldinger og kommentarer jeg har fått på denne siden. Det er gledelig og ikke minst inspirerende at så mange setter pris på mine svar her.
Tusen takk!

Ja – det du beskriver med din to hunder er heldigvis helt vanlig og normalt.
Det er faktisk slik de fleste hunder omgås – i min erfaring. Husk at vi på disse sidene, og jeg i mitt arbeid, hovedsaklig ser problemene i hundehold. Det kan derfor virke som at problemer er overrepresentert, men det er det jo ikke.

Den unge er mest dominant av de to i de fleste situasjoner, men den eldre har visse grenser – som f.eks. det å ikke bli ridd på. Dette er helt typisk for en dynamisk «flokkstruktur», der alle i flokken har ulike oppgaver og ulike ting som er viktig for dem. Mat er altså noe den eldre ikke bryr seg så mye om, men å bli fysisk dominert finner han seg ikke i. Men den yngre er det motsatt. Vanskeligere enn det er det faktisk ikke 😉
Yngstemann kan nok kalles «sjefen» av de to, men det er som du sier, ikke noe å henge seg opp i. To hunder er uansett ikke en komplett «flokk» (men et par), så disse to finner fint ut av alt dette på egen hånd.

«Pingle-gutten» lider uansett ingen nød, det kan jeg love deg. Han har det helt fint med tilværelsen. Det er vi mennesker som synes synd på alle som blir utsatt for det VI mener er urettferdig, men dyrene har det ikke slik. De har ikke vår standard på hva som er rettferdig eller ikke. De synes ikke synd på seg selv og ikke synes de synd på hverandre. I hvert fall ikke i den grad vi mennesker gjør. De finner sin plass i verden, og bare den plassen er stabil så har de det trygt og harmonisk. Da VET de til en hver tid hva de har å forholde seg til.

Så du kan ta det helt rolig og glede deg over at du har to flotte, normale hunder. Du kan også klappe deg selv på skulderen over at du har et stort hjerte og utpreget rettferdighetsans 😉

Kos dere videre i vinterkulden (med dekken) ;o)

Mvh,
Runar