Vi var for tre uker siden og hentet vår lille Vorster tispe. Hun er veldig glad, kosete og ikke minst veldig kvikk. Hun har allerede lært å sitte og å komme ved innkalling. Det jeg synes er vanskelig er hvor jeg skal sette grensen og hvor hard denne skal være for en så liten valp. Jeg har fra før bare erfaring med labrador og Golden retrievere som har et helt annet lynne. Min samboer har erfaring med Flatcoat som brukshund. Siden jeg ikke selv har erfaring med en Vorster, som er mer krevende enn de jeg tidligere har hatt, har jeg lest veldig mye om adferd og trening av unghund.

Vi må jo tidlig sette grenser og hun skal jo plassere seg i flokken (oss). Jeg har da hele tiden lest at man skal ikke være brutal men man vil se på valpen når man er klar nok ved at den viser underdanighet. Her er det jeg synes er annerledes fra min tidligere erfaring. Gamlemor som er en 8 år gammel Golden retriver har vi aldri behøvd å fysisk ta i eller gjøre noen fysiske bevegelser med kroppen som måtte virke truende. Hun viser tydelig underdanighet ved at man senker stemmen et hakk, noe annet har aldri vært nødvendig heller. Men lille Urva er litt «hardere» når hun gjør noe galt, som feks tygger på sko eller spiser planter så har jeg løftet henne i nakkeskinnet (som det er mye av) og sagt «nei». Er hun innendørs holder det som regel med et par ganger før hun gir seg og heller legger seg ned og sleiker hånden. Er hun utendørs gir hun seg ikke, men blir enda mer febrilsk på å fortsette med det gale hun gjør, og hun er rask.
Er det stress? Hun er jo ikke slik inne. Har vi satt for uklare grenser? Jeg har ganske vondt for å ta henne så hardt i nakkeskinnet at det gjør skikkelig vondt. Hun er jo fremdeles ganske liten. Blomsterbedet er et typisk eksempel. Blir hun tatt i å grave der er hun mer febrilsk i å fortsette å grave for hver gang vi løfter henne vekk og sier nei. Bortsett fra dette er hun verdens mest hengivne valp som er veldig lærevillig og interresert. Jeg vil nødig gjøre henne stresset. Ifølge oppdretteren er hele kullet «veldig aktive».

Svar fra Turid Rugaas

Hvis du har gjort alt det der og satt så mange grenser for en liten valp, så er du allerede i ferd med å lage deg en stresset hund. De første ukene skal valpen f9nne seg til rette i sitt nye miljø. Fjern ting du er redd for, så du slipper å løpe etter å «ta» valpen og si nei. For det første vil alt dette være skremmende for en valp – de har grønt kort på å være valper og blir ikke tatt av voksne hunder i den alderen. Litt etter litt lærer de litt «folkjeskikk», men dere må ikke gjøre det dere nå gjør.

En valp blir bare usikker og redd. Den vil kunne reagere med å begynne å ta igjen (av frykt), den kan bli stresset («hysterisk») og vil da ikke høre – bokstavelig talt, eller den blir helt passiv og ikke tør å gjøre noe.

Når valper tar ting i munnen de ikke burde, så lokk heller valpen til deg. Tar den ledninger, så taper vi dem fast noen måneder, tar de planter, så sett dem vekk eller lag et stengsel rundt så valpen ikke får tak i dem. Mas og kjefting har utrolig negative virkninger på valper, og mange atferds-problemer stammer derfra.

En annen ting er at nakketak bruker vi ikke. Det er altfor sterkt for en ung hund, og brukes f.eks. overhodet ikke av ulver, og ikke av de aller fleste hunder heller. Det er en «drepe-bytte-atferd» som bare vil skremme.

Det viktigste for en liten valp er å få tillit til sin flokk, og føle seg trygg på dere.

Jeg foreslår at dere skaffer en valpebok og leser litt der. F.eks. Åsa Ahlbom: Från valp till vuxen hund». Mickie Gustavssons «Valpen vår» finns på biblioteket. Min egen «På talefot med hunden» vil kanskje lære dere å lese valpen litt bedre.

Valper blir ikke tatt hardt av sine egne, og det er derfor ingen grunn til at vi skal gjøre det. Straff og sinne og kjefting har ingenting med valpeopdragelse å gjøre.

Turid Rugaas