Hei, Turid!
Kan hunder bli fixert på å tygge ben??
Min 8 mnd gamle venn har alltid vært glad i å tygge. Da hun var liten valp var det tygging på leker av ulike slag og griseører. Etterhvert er griseører blitt peanuts og er borte på ti minutter. Har derfor utvidet reportoaret til kompakte svorknytter og rå, usaltede knoker som lissom skulle vare lenger. Svorknyttene holder en stund, men knokene er ikke alltid, men ofte nesten borte etter et par timers gnaging!
Jeg er kanskje altfor snill og gir henne noe å gnage på hver dag, og hun elsker å ligge i sofaen mellom meg og sambo og gnage. Blir det tomt får hun av og til en ny forsyning som hun gyver på med krum hals. Aller helst vil hun at vi skal holde benet mens hun gnager – da er det julekvelden!
MEN, jeg har aldri opplevd makan til tygge-glede hos noen hund, og lurer derfor på om dette kan være bra i lengden? Har avklart med veterinær at det ikke er skadelig for tenner (hunder er eslet for gnaging fra naturens side) og jeg følger med så hun ikke har sår i munnen. Har du noen synspunkter på det rent psykologiske i denne (nesten)sykelige trangen til å ligge å gnage hele tiden, hun er aldri i ro foruten når hun sover? Til info så har hunden aldri så mye som rørt et møbel med tennene sine, dette til tross for at hun er hjemme alene hele dagen. Når vi kommer hjem og skal kose litt før vi påbegynner middagen, kommer hun lunkende med en knoke legger det i fanget mitt. Av og til holder jeg det for henne, andre ganger bare legger hun seg i fanget mitt og tygger. Det aner meg at mye av denne tyggegalskapen inneholder en god porsjon sosialt behov, men er det sunt å la det utarte seg slik det har gjort de siste par månedene? Kan det utvikle seg til stress og mani selv om det per idag ser ut som hun slapper av?
PS
Kan høres ut som om vi aktiviserer henne kun med ben, men det blir jo tur + litt leking/trening innimellom slagene,da 🙂
Svar fra Turid Rugaas
Du har nok helt rett i at dette er et mentalt behov hos hunden, men det høres litt manisk ut, så en kan jo lure litt på om det er noe som bør brytes. Det er nok ikke skadelig på noen måte, og tygging er anerkjent som stress-reduksjons-middel. Hun bruker det sannsynligvis for å roe seg ned. Derfor kan dte ikke tas fra henne uten videre, hun trenger det faktisk, men en kan muligens prøve å innføre noen andre ting, for å kunne bryte det maniske i det, og få henne over på andre ting. Men det må ikke skje ved tvang eller ved å ta fra henne tyggingen, fordi det vil føre til at hun overfører stresset til andre ting, som kan være både mere plagsomt og farlig.
I vill tilstand vil hunder bruke mye tid på å tygge. Det demper stresset, det gir dem en god følelse. Etter en jakt f.eks. vil ulver ligge og tygge og tygge i timesvis for å dempe stresset som jakta framkalte. Det jeg derfor lurer på er om stress-nivået hennes er for høyt av noen årsaker, og at det er grunnen til tygge-manien hennes. Eller er hun faktisk blitt «avhengig» ??? Tygging og andre stereotypier får igang de såkalte behagelige endorfinene, som skaper en tilnærmet liten morfin-rus. Det kan gi en så god følelse at de blir avhengige. Av bjeffing, av slikking, av biting – og altså også av tygging på bein. Av disse mulighetene (og en del andre) er vel bein-tygging den som er absolutt å foretrekke.
Jeg vil anbefale dere å la henne få dekket dette tygge-behovet sitt, så lenge vi ikke vet hva årsaken er og hva alternativet kan være. – Dernest ville jeg anbefale dere på det sterkeste å få noen til å gå gjennom hundens historie og dagligliv med dere (hundetrener med kunnskaper om stress), for i fellesskap om mulig å finne ut hva som kan endres, kuttes ut, legges til ell.lign.
Og så kan en begynne å gjøre ting for å få henne ut av denne maniske tendensen.
Ting som kan skape et slikt stereotypisk atferds-mønster er f.eks. smerter/sykdom, mye alene, for mye eller for lite mosjon, trening, for store krav, sorg ved å miste en venn, familie, et sted. Lek og andre «rushete» ting, ballkasting, agility, savn av hundevenner, krangel i nærmiljøet, mye støy, nervøsitet – mulighetene er MANGE ! Men en erfaren trener vil kunne hjelpe dere å finne ut hva.
Noen av de hjelpemidlene vi bruker er å slutte med noe, legge til noe, tilvenning til andre ting, bruk av medikamenter (veterinærmedisin eller natur-preparater), og mye annet.
Jeg bruker mye dette å kanalisere aktivitetsnivået til: 1) bruk av nesa (søk, spor) Har en beroligende og god virkning på hunder med uro og stress i kroppen.
2) massasje – også beroligende
3) utforskning av nye steder, hvor hunden kan få bruke alle sansene sine og oppleve nye ting – det virker stimulerende på hjernen og hele hunden – ta hunden på et nytt sted minst 2-3 ganger i uka, la henne se seg om, snuse, utforske. I band eller løs alt ettersom. Parkeringsplasser, bussterminaler, bensinstasjon, besøk hos noen, alle mulige steder. Men litt av gangen og ikke altfor mye på en gang av bråk og uro.
4) Andre hunder ! Kanskje det aller viktigste. Hunder trenger andre hunder. Gå tur sammen med. Treffes og være litt sammen. Lag en liten tur-gruppe og møt en til to gangeri uka for en tur sammen. Det beste enhver kan gjøre for sin hund !
Hunder som får disse tingene dekket, og som ikke opplever altfor mye mas og stress og store krav og ensomhet i sin hverdag, vil som regel være ganske harmoniske, for ikke å være veldig bastant og si at de vil være harmoniske.
Det høres ut som dere tar veldig godt vare på hunden deres, så det er kanskje bare å få hjelp til den siste lille biten som har ført til tygge-manien. Jeg er gjerne behjelpelig med å foreslå hvem dere kan få hjelp av. Privat: turidrug@frisurf.no.
Turid Rugaas
