Hei.
Vi har en hund på 18 mnd. som i dag har hatt to «anfall». Han lå på gulvet og hele kroppen ristet i kramper, det skummet hvitt ut av munnen hans. Når det var over klarte han ikke å reise seg opp med en gang, han bare datt sammen. Dette var på morgenen. Når vår sønn kom hjem i fra skolen, fikk han ett anfall til. Vår sønn som da selvfølgelig ville trøste hunden, ble da bitt. Ikke noe som må syes, men nok til at han har en vond hånd. Samtidig er han redd hunden. Både for egen del og fordi han er livredd for at hunden må avlives.Bør vel kanskje nevne at når hunden «kom til seg selv igjen» så var han veldig kontaktsøkende. Men da var vår sønn så redd, så han turte ikke å være hjemme lenger. Så det vi lurer er kanskje vanskelig å svare på ut i fra dette. Men hvor stor sjanse er det for at han får flere anfall? Hvor godt liv har en hund hvis det blir ofte slike anfall kommer? Vi merket jo i dag at han var utslitt etter det første. Vi kjenner flere som har avlivet hundene sine p.g.a. dette. Er det vanlig?Er det av hensyn til hunden eller er det mye «styr» å ha en hund med eplepsi?
Det ble en del spørsmål dette her, men håper du/dere har tid til å svare.
På forhånd takk!
Hilsen Hanne
Svar fra Veterinær Cecilie Strømstad
Hei, Hanne!
Det er en tøff opplevelse dere har hatt, alle sammen! Jeg forstår godt at det er mange spørsmål som melder seg nå.
Det beste dere kan gjøre i starten, og det dere BØR gjøre, er å få hunden grundig undersøkt hos dyrlege. Dette betyr både en klinisk undersøkelse, blodprøver og evt røntgen. Du nevner selv epilepsi som en mulig diagnose, men anfallene til hunden deres kan også skyldes en lang liste av andre mulige sykdommer. Derfor en en grundig diagnose avgjørende for hva som skjer videre. Når det gjelder opplysninger om epilepsi, har vi skrevet om dette flere ganger på disse sidene. Se derfor igjennom «gamle svar». Generelt kan jeg si at mange epilepsi-hunder kan ha et godt og «normalt» liv dersom man klarer å forebygge nye anfall med medisiner. De fleste vil da måtte gå på medisiner hele livet.
Dersom det viser seg at hunden deres kan behandles og fungere bra, vil jeg anbefale at dere snakker med en adferdsterapeut også, for å «rydde opp» i relasjonen mellom sønnen din og hunden. Dersom sønnen din fortsetter å frykte hunden, vil selvfølgelig ikke det å ha hund være særlig hyggelig for han. I tillegg kan guttens redde oppførsel iforhold til hunden skape en unødvendig frustrasjon hos hunden, som kanskje gjør at han generelt vil bli usikker på barn. En god adferdsterapeut vil kunne gi dere god råd og tips om treningsøvelser som kan hjelpe på dette.
Lykke til, alle sammen!
Hilsen
veteinær Margareth B. Hals
Tromsdalen Dyreklinikk
