Hei Turid.
Først vil jeg takke for veldig interessante nyhetsbrev som jeg mottar og leser hver dag. Mye høres så enkelt ut når jeg leser om andres problemer og hva de skal gjøre med det, men syns ikke jeg får til «noen ting» med min hund. Vil først fortelle deg litt om han. Han er en blanding av berner sennen (far)mens moren er blanding. Har hatt han siden han var to mndr. Ville først og fremst ha en turkamerat og en hund å oppleve ting sammen med. Og kose med,da. Han har imidlertid helt fra vi fikk han vært mer «voldsom» og egenrådig enn jeg skulle ønske han var. Han har f.eks. enda ikke lært å gå i bånd uten å dra. Jeg stopper opp slik du har forklart,sier ingenting men venter til han ser på meg og kommer til meg – da får han ros og en godbit.Det nytter ikke å gi noe signal til han, f.eks. smekke med tunga – det er som om han er døv! Han er STERK, og det har hendt at han har dratt meg over ende, f.eks. når han finner ut at han skal lukte på noe i veikanten.(jeg er ikke noen liten matmor heller!!) Han drar også voldsomt når vi møter andre hunder, og jeg har STORE problemer med å holde han selv om han har på sele. Dette har ført til at jeg gruer meg til å gå tur, og slik vil jeg ikke ha det. Et annet problem er når det ringer på døren. Da gjør han noe fryktelig og springer knurrende i yttergangen.Etter råd fra deg har vi de siste 3-4 mndr. bundet han fast i stua (uten å si noe) før vi åpner og ber folk som kommer inn om å overse han. Kort fortalt: han er ikke blitt NOE bedre. Hva gjør jeg nå,da? Hva har jeg gjort feil? Dette blir et langt brev, men jeg har lyst å ta med et par ting til. Når han får godsaker(tyggebein,oksepenis o.l) så knurrer han bare vi nærmer oss. Dette har gjort meg så utrygg at jeg har sluttet å kjøpe slikt til han.Ble så tungvint å hele tiden passe på at ingen (barna) gikk bort til han.Veldig synd, syntes det var så artig å se hvor glad/ivrig han ble da jeg viste han hva «mor» hadde med seg fra byen :).Han er også VELDIG beskyttende over for meg. Ligger ved føttene mine bestandig. Ligger også ved siden av sengen min om natten, og hvis ungen eller gubben skal vekke meg om morgenen, kan de ikke komme helt bort til sengen – da knurrer han. Av og til står han bundet på trappen med et langt band(aldri lenge om gangen). Hvis det kommer folk blir han helt vill av seg, og springer mot dem. De fleste blir selfølgelig livredde. For to dager siden var det en ungdom som bare gikk mot han opp trappen, og da bet hunden han i hånden!! Ikke så hardt, men nok til at det ble et rødt merke. Er skikkelig redd for at han skal bite noen ordentlig hardt. Stoler ikke på han et øyeblikk! Jeg har voldsom respekt (redd?) for han, mens det virker som han ikke har respekt for noen. Kan du kjære Turid hjelpe meg slik at jeg og familien får et godt forhold til hunden? Akkurat nå er det ikke noe morsomt å være verken hund eller eier hos oss, og slik vil vi ikke ha det.Det er så trist, rett og slett. Vi er jo så glade i han, men det er altså blitt et stort problem for oss.Mottar alle gode råd med en stoooor takk. Hilsen fra en kjempefrustrert hundeeier.

Svar fra Turid Rugaas

Hunder re av natur ikke egenrådige, det ligger i deres natur å samarbeide og å leve i flokk, innordne seg og være smidige. Derfor lurer jeg veldig på hva som har vært gjort med hunden, hvilke metoder dere bruker o.l. Men «egenrådigheten» hans kan også komme av inkonsekvens – det vil si at noen ganger kan han/andre ganger ikke. Det kan også være stress – for eksempel som følge av for mye mosjon når han var valp, eller andre ting.

Bandtreningen høres ikke riktig ut, et er ikke slik jeg lærer det bort, bl.a. skal han ikke komme tilbake til deg, da blir hele greia bare mas, og mas fører til stress, og stress fører til mere draing i bandet. Det kan også bare trenes 10-15 min. av gangen, ikke på en lengre tud.

En del av voktingen hans kommer nok av at han har stått i band alene ute ved trappa, det må han ikke gjøre. For det første setter du ham i en vokterposisjon, og han blir da bare verre og verre i vokting.

At han blir for sterk å go tur med skjønner jeg – men da har du egentlig valgt en feil hundetype. Hunder som blir store av vekst vil selvfølgelig bli sterke, og da må en enten trene dem til tidlig å kunne gå med slakt band eller være sikker på at en er sterk nok til å holde ham. – Lærer de det tidlig, sitter det. En bekjent av meg lærte sin malamut-valp å gå med helt slakt band, og i dag er han 5 år, kjempediger, kjempesterk, og ellevillt glad over andre hunder og katter og diverse, men selv da – om han hopper opp og ned og gjør mye rart, så er bandet aldri stramt. Jeg har gått tur med ham og kan underskrive på akkurat det.

Skal en avlære draoing i bandet, så må en trene systematisk og bruke tid på det. Starte hjemme, så på steder ute hvor det er rolig, så på steder med litt forstyrrelser, osv osv. Men aller først må smekkelyden trenes inn så det sitter, og du kan få hunden til å følge deg forbi mange forskjellige ting, og går pent. Jeg vet ikke hvordan du har lagt det opp, men systematikk er viktig. Og også gå sakte nok fram til at hunden greier det.

Er han litt hormonell p.g.a. kjønnsdrift så kan du jo prøve kjemisk kastrering (sprøyte som varer noen uker) – da vil du kunne se om det hjelper. Gjør det det, så ville jeg kanskje kastrert ham.

Det kan også høres ut som du trenger hjelp til trening, og jeg gir deg gjerne tips om trener hvis du forteller meg hvor du bor.

Er du skikkelig redd for å gå tur med ham, og han ikke får tur på grunn av det, så bør du nok heller vurdere å omplasere ham, og heler skaffe deg en mye mindre hund.

Turid Rugaas