Etter å ha fulgt med på disse hundeløpene (Finnmarksløpet og Iditaron) som har vært nå i det siste, så har nyskjerrigheten vokst på endel ting…
Lurer blant annet på hvordan man går frem når man skal sette sammen et hundespan. hvordan man bestemmer hvem som skal være leder hund (hvilke egenskaper?), og hvordan man bestemmer hva slags hunder skal på de andre plassene? -Har jo tidligere lest at du for ikke så lenge siden du hadde valper du satt sammen til et spann….
Hvordan klarer hunder som går slike kjempeløp å la være å få magedreining, når der er så lite hvile mellom hver økt. De trenger jo tross alt næring for å ga så langt og fort….
Vi andre dødlige vanlig hunder og mennesker skal jo passe så veldig på at hundene våre får 2 timers hvile både før og etter mat, om man skal gjøre ting slik man blir fortalt….
Og så registrerte jeg at deltagerene valgte å gå med span av forskjellig størrelse, alt fra 6-16 hunder mener jeg at jeg har sett….Hvorfor det? Har ikke de med færre hunder automatisk en ulempe?
Mange spørsmål…Kan ikke så mye om emne men er blitt inspirert til å lære litt…Håper det er ok…
Var du med i Finnmarksløpet i år?
Svar fra Jan Vidar Dahle
En hundekjører prøver alle hundene sine både framme og bak i spannet. Helt fremst er de fleste hunder villige til å gå bare sporet er tydelig og forholdene enkle. Men selve hovedlederne, de som kjørerne setter sin lit til, er de hundene som går framover uansett forhold, uansett hvor trøtte de er og uansett uvær og tunge spor. Disse superlederne kan både være tisper og hannhunder. De bør være raske, for å dra opp farta og holde unna for hundene bak. Resten av spannet ser faktisk ut til å etterlikne farta til lederhundene, slik at lederhundene bestemmer farta på hele spannet.
Lederhunden må løpe med god fart selv når den tisser og bæsjer. Dette har den lært lenger bak i spannet mens den var unghund. Den må også følge kjørerens kommandoer til punkt og prikke, noe den har lært ved å gå nestlengst framme, bak en erfaren leder, og ved at den har gått ved siden av en gammel lederhund som kan disse tingene.
Nesten alle trekkhunder kan læres til å gå framme, men nesten ingen har den fokus, framoverrettethet, fart og dresserbarhet som forlanges for å bli hovedleder i et vinnerspann. Dette er medfødte egenskaper, selv om de må formes og utvikles gjennom tusener av treningstimer. En god lederhund kan jo ikke vimse fram og tilbake eller stoppe og hilse om man møter en løshund. Da blir det jo bare rot og vase. Et digert hundespann er dessuten så fullt av kraft og fart at det kan være direkte farlig dersom ikke lederhunden lystrer. De fleste hundekjørere bruker kun hovedledere fra vinnerspann i avl. På den måten blir hundene våre stadig bedre, samtidig som de fleste valpekull skjuler en eller flere uslipte diamanter av noen lederhunder (i mitt valpekull fra 2001 var det hele fire slike diamanter).
Bak lederhundene går ofte lederaspiranter. Bakerst går ofte de fysisk sterkeste, siden de må tåle mer rykk og napp fra sleden enn hundene lenger framme. Både lederhunder og ankerhunder får avveksling som spannhunder fra tid til annen, siden det er lettere å gå midt i spannet.
I Iditarod og Finnmarksløpet får hundene ikke magedreining selv om de ofte drar ut kort tid etter fôring. Årsaken er todelt: 1) Vi bruker genetisk sunne hunder, ikke utstillingsavlede rasehunder. Hundene våre er altså ikke disponert for slike problemer. 2) Vi fôrer med mye rått kjøtt, og begrenser bruken av tørrfôr i løp. For å si litt om alaskan huskiens sunnhet, har mange kenneler tatt vare på sin gamle lederhund og latt den leve selv langt opp i årene, og da blir gjerne disse hundene 18 år gamle!!!
Spannstørrelsen i løp varierer. I Iditarod starter man med 16 hunder, en voldsom spannstørrelse. På et tjuetalls stasjoner underveis kontrolleres hundene nøye av veterinærteam. Hvis en hund virker sliten eller virker ute av form, settes den av på en stasjon. Da passer veterinærer og andre på den og den blir flydd til en kennel i startområdet hvor kjøreren henter den etter løpet. Robert Sørlie fra Norge vant utrolig nok årets Iditarod. Han startet med 16, fullførte med 8, og da han gjenforentes med de gjensatte hundene etter løpet var alle 16 glade og 100 prosent friske.
På flate og gode spor går det like raskt unna med åtte som med 16 hunder. I kupert terreng og i bløte spor må man sparke fra mer hvis spannstørrelsen er liten. Med riktig tunge lass kan det også være fordel med flere hunder i spannet, i alle fall i motbakker. På den annen side er spannet aldri bedre enn den langsomste hunden. Dette betyr at hvis en hund i spannet ikke henger med så går det raskere om man lar denne hvile seg i sleden fram til neste sjekkpunkt. Å kjøre med veldig mange hunder krever også mer tid til potesmørning, påsetting av potesokker og til fôring og stell. Dermed er en mellomting oftest å foretrekke. Nesten ikke foretrekker å kjøre 16 hunder, det blir for mye å holde orden på. Men ved å starte med 16 kan man ha en perfekt spannstørrelse senere i løpet.
Selv var jeg dessverre ikke med i Finnmarksløpet i år, selv om det var meningen. En av unghundene fra valpekullet mitt var derimot med, og hun fullførte fint på det spannet som vant. Neste år skal jeg i hvert fall være med! På grunn av uvær var fjellet over til veterinæren stengt da jeg i siste liten måtte ha vaksinert hundene før løpet. (Jeg forsøkte også å kjøre over to ganger tidligere, men også da måtte veien stenges på grunn av snøstorm. – Sånn kan det være å bo helt nordøst i Finnmark.) Nå er i alle fall hundene forskriftsmessig vaksinert, og jeg gleder meg til å kjøre Pasvik Trail som begynner torsdag 3. april. Dette er et 32 mils løp som går fra Kirkenes i Øst-Finnmark. 8-spannsklassen, som jeg kjører, har mange av de samme deltakerne som i Finnmarksløpet, slik at jeg får anledning til å prøve meg mot de beste. Gleder meg!!! (Følg med på www.pasviktrail.com .)
Jan Vidar Dahle
