Hei igjen1
Du ba om flere forklaringer på hunden min som er redd for å være alene.
Han er nok en hund som har lett for å stresse seg opp i enkelte situasjoner. Utstillinger tekler han dårlig. Kan faktisk stresse sånn at han nærmest glefser når han blir handlet i ringen. Utstillinger er jo noe han kun deltar en 3-4 ganger på i løpet av året.

På trening med hundeklubben holder jeg han litt på avstand da han stresser veldig hvis vi blir stående for nær alle andre. Jeg trener kontakt med han på en viss avstand og det fungerer greit.
På lufteturer unngår jeg herjing med andre hunder da jeg ser han stresser lett av det. Lek en liten stund går greit men så blir det lett «for mye».

Vi går mye rolige turer med litt enkel søk. Han bærer kløv(tom foreløpig), og trekker en del i trekksele.
Tror jeg vet hvilke situasjoner som stresser han opp og prøver å unngå det. Han har et flott språk og går veldig fint sammen med andre.

Alene hjemme treningen har jeg trent slik jeg burde tror jeg. Begynt i det små for så å øke tiden. Han er veldig mammadalt og dilter etter meg overalt. Rasen er en boxer som jo er kjent for å være veldig familiekjær og ikke glad i å være alene.

Jeg er innstilt på å kvitte meg med buret, da han tydelig har angst for å være alene i det. Har måttet forsterke buret da han nesten har klart å bryte seg ut av det.

I halvtimen før jeg drar på jobb begynner han å «bygge opp» stresset. Han peser og vet hva som skal skje.

Men hva gjør jeg nå? Ken medisinering i kombinasjon med alene hjemme trening være en løsning? Jeg kan ha han med i bilen på jobb til å begynne med, slik at jeg kan trene korte intervaller hjemme med han. I bilen føler han seg tryggere. Han sover ikke, men sitter og venter på meg. Men han har iallfall ikke angst slik som hjemme.

Jeg er takknemlig for svar. Har lest mange andre «alene hjemme» svar fra deg , men føler at vi er i en verre situasjon enn de fleste andre du har svart.
Hilsen Kristin

Svar fra Turid Rugaas

Det tror jeg ikke du er, det ligner mye på andre tilfelle. Og boxere er ikke verre enn andre – de er familiekjære, men det er faktisk normalt for hunder å være. De er flokkdyr !

Vel, jeg ble ikke mye klokere av de nye informasjonene, og egentlig tror jeg det beste ville være om du kunne hatt en privat-time med noen som kan gå gjennom alt grundig, og finne ut med ihvertfall stor sannsytnlighet hva det er som gjør dette. Ofte er det bagateller en ikke tenker så mye over selv, men som en utenforstående fort ser.

Hvis du kan ha ham med deg en periode, mens du starter en VELDIG gradvis trening, så kan det gå. Jeg tror likevel det er viktig å forsøke å finne årsaken, og derfor anbefaler jeg en gjennomgang i en privat-time. Medisinering må skje samtidig med trening og veiledning av noen, det nytter ikke med bare medisinering.

Jeg vil altså foreslå at du har en privat-time, starter trening og medisinering, og i mellomtiden har hunden med deg i bilen.

Trenger du tips til noen som kan ha time med deg, så kan jeg muligens gi deg det.

Turid Rugaas