Takk for ditt svar angående en hannhund som ignorer. Jeg mente helt bestemt det var slik du sa, men siden mange hundeiere mobbet oss for reaksjonen så ville jeg spørre.

Jeg lurer nå på hva din formening er om i hvilken grad hunder kan forstå menneskespråk? Kan de forstå setninger eller er det bare enkelt ord? Er tonefallet viktigere for dyrene enn selve ordene? hvorfor forstår de noen ord lettere enn andre? Er det rasebetinget eller miljøpåvirkning som veier mest?

Den leonbergeren jeg har nå forstår mye mer av menneskespråk (fortrinnsvis når jeg snakker men også andre) enn noen annen hund jeg har hatt.
Min hund kan finne ord (og vise en forståelig reaksjon) som «klør», «øyne» «mat» «tur, «besøk», «komme»,
«dra», «senere» «vetrinær» «børste «dusje» ect midt i en setning og fare opp og bli glad eller gjemme seg. Ingen av disse ordene har jeg lært ham, bare brukt i setninger gjennom månedene. Det kan til og med hente jeg ikke snakker til han men at han får det med seg allikevel.
Men å lære han forskjellen på «sokk» og «pose» og «klut» og «gaffel» (for apportering av ting som ligger på gulvet er ikke like lett. Så jeg lurer jo litt da.

Hunden ser ut til i mange tilfeller til å kunne sette sammen 2 setninger og trekke en konklusjon. Feks Idag kommer «Sandra» på «besøk» men «først» må vi «dusje» og så skal du få «mat», før hun kommer. Han springer inn på badet og setter seg foran dusjen med et miserablet utrykk i øya, så når vi er ferdige springer han inn på kjøkkenet og piper, så spåinger han og åpner varanda døra og rikker seg ikke derfa før besøket kommer. Da kommer han og henter meg.

Er alt dette bare innbilning fra min side eller ligger det uante muligheter til å lære hunder et relativt komplekst menneskespråk. Det må sies at jeg helt siden valpen var 8 uker (og nå er han to og et hvalvt) har jeg snakket veldig mye med ham.

Hva tror du?

Hilsen «En som lurer»

Svar fra Turid Rugaas

Hunder lærer ord – for dem er det bestemte lyder som de vil kjenne igjen, og ved noen gjentagelser lærer de fort å assossiere med det lyden betyr. Noen kan kanskje kjenne igjen hele setninger, men det vanligste er jo at de plukker opp enkelte ord som de vet hva betyr. Ved å være flinke til å si det bestemte ordet hver gang noe spesielt hender, vil hunder fort gjøre den riktige assossieringen. Jeg vet at en av mine hunder helt sikkert og uten tvil kunne betydningen av 60 forskjellige prd, og ganske sikkert flere også, og sikkert noen med noe tvil.

Jeg tror imidlertid ikke at de kan skjønne to setninger etterhverandre, – vel, i noen tilfelle kanskje få en ide, men som regel vil de forholde seg til det siste som blir sagt. Ikke forvirr hunden med altfor mange slike ting !

Å snakke med og gjøre ting sammen med hundene gjør at de blir mye varere på de lydene vi kommer med, og lærer fortere assossiasjonene. Hunder som har liten kontakt med folk (står ute i luftegård for det meste, eller ute i band, og sjelden blir snakket med, bare kommandert) blir ofte «dumme» – det vi si de skjønner mindre, fordi de ikke får sjansen til mental utvikling.

Hunder lærer også ting vi gjør med bevegelser og kropp, de lærer signaler vi gir på andre måter og som kan oppfattes av de andre sansene også. De er f.eks. mere avhengige av syn og lukt enn av hørselen, så de lærer «språk» som oppfattes gjennom de sansene også.

Du har helt rett i at det ligger uante muligheter i dette, 0g det har aldri vært ordentlig utnyttet. Skarpe kommandoer og sukkersøte rose-stemmer er bare tåpelig, fordi med hundens sanser kunne du bedre ha tonet ned de voldsomme svingningene i stemmebruken, til et minimum. Hvisking, rolige ord som oppfattes bedre når hunden ikke samtidig blir stresset p.g.a. sterk stemmebruk. Blid stemme når hunden gjør noe bra, joda, men den voldsomme jodlingen mange driver med får bare hunden til å dempe deg og føle seg stresset og noen ganger usikker.

Hunder lever et liv i sanse-inntrykk, og vi snakker ofte til hunder som de var idioter og døve og blinde, vi snakker i «neon-lys-reklamer» mens vi kunne holdt oss til de små bokstavene.

Turid Rugaas