Min fuglehundvalp er blitt 5 måneder og vi har fra oppdretteren fått foreslått at vi skal bli med på fugleslipp (rapphøns), ikke så mye for trening, men for at valpen skal få lukte og se fugl. Hun er ivrig, blid og lærevillig. Kan sitt og på plass (selv om hun setter seg feil vei mange ganger). Dette er ting hun har lært gjennom lek og ved foring(sitt), vi ønsker ikke å overlære henne i så tidlig alder. Vi har også meldt oss på valpe/unghundkurs. Jeg så for meg at selv om fugleslippet ikke er for trening, hadde jeg tenkt å bruke lang line for å holde henne tilbake (hvis hun setter seg er jo det bare bra mener jeg), dette er jo uansett noe vi skal trene på senere. Jeg har lest i bøker om emnet at det er slik man kan trene sitt i oppflukt. Oppdretteren mener dette er bare dumt, at vi skal la henne løpe løs når de slipper fuglen. Er ikke det dumt når hun senere skal sitte? Det må vel bli vranglæring for henne selv om vi ikke tar det som så veldig høytidelig læring? Vi skal trene sitt på avstand på fotballbanen, med bånd på en meter, to, osv. Før vi gjør det med henne løs. Jeg mener at uansett om hun ikke har lært det allerede bør hun ikke løpe løs under slippet. Hva mener du? Er det for tidlig å begynne med den type trening? Hun løper etter spurv,småfugl og alt med vinger når hun går løs (hun kommer inn når vi roper). Bør vi unngå dette? Kan dette ødelegge for senere trening?

Svar fra Jan Vidar Dahle

Med en valp som er fem måneder gammel og skal få sitt første møte med trykkende vilt er det stort sett en ting valpen vil lære, og det er om dette var gøy eller om det var preget av kjefting og eierens anspenthet. Derfor tror jeg det kan være lurt å la valpen få løpe løs i begynnelsen, selv om det fører til støkking og rusing (at hunden stormer etter fuglen). Selv ville nok latt valpen løpe med ei ti meters tynn og glatt snor fra halsbåndet, men kun om valpen var vant med denne langlina fra før av. Hvis valpen støkker og ruser etter ville jeg bare gledet meg over dens livsutfoldelse, og holdt munnen lukket og hendene i lomma. Men om jeg så hvor fuglen slo ned, og hunden hadde vist at fuglen ikke gjør den usikker, så ville jeg nok ført hunden opp mot fuglen med line.

Det jeg først og fremst ville håpet på, var 1) At hunden oppdager at livets mening er å jakte, og 2) At valpen greier å fange duften av den trykkende fuglen på overvær, og at den reagerer med å trekke mot denne duften. 3) At når det å følge duften av fugl resulterer i at fuglen flakser opp, så så reagerer valpen med glede og iver, ikke med forskrekkelse. – Disse tre tingene ville jeg håpet på. Et godt søk, en markert stand og ro i oppflukt ville jeg ikke tenkt på i denne omgang, ikke med en liten valp på under sju måneder.

Selv har jeg aldri hørt om «overlæring» av valper. Positiv og riktig tilpasset læring i små og hyppige doser kan neppe overdrives, grovt sagt. Hunder som er veldresserte er ofte tryggere enn hunder som blir utsatt for mye inkonsekvens. Utrygge eiere og utrygge hunder er en uheldig kombinasjon ved trening på utsatt fugl. Ofte gjør hunden det da mye bedre om hele føringen av hunden overlates til en mer erfaren person (for eksempel oppdretteren eller den som styrer kurset).

Uansett må dere unngå at hunden får rykk i båndet i tilknytning til fugl. Hvis hunden skal holdes tilbake med line må dette gjøres mykt og rolig.

For øvrig er det ikke så mange settere som tar stand i denne alderen. Pointere er som regel svært tidlig ute, mens mange settere ikke søker seriøst eller tar stand før de er rundt året gammel. De fleste våkner ikke skikkelig før de er eldre enn åtte måneder (men dette varierer).

Ellers har antakelig oppdretteren som dere har valgt erfaring med trening på utsatt fugl. La vedkommende veilede dere og ta i mot den lærdom dere kan. Dere trenger ikke være enig i alt som hun eller han står for av den grunn. Men det lønner seg nok om dere forsøke å holde ørene åpne, munnen lukket og at dere siden i ro og fred på egenhånd kan tenke gjennom hva dere syns var bra og dårlig med opplegget.

Akkurat dette med å trene på utsatt fugl er omdiskutert. Selv har jeg gjort det en del tidligere, mest på qails (amerikanske vaktler som oppfører seg som «snille» ryper). Min egen erfaring er at dette først og fremst har verdi om man ikke har anledning til å få trent i fjellet. Selv ville jeg forresten ikke kunne delta på et slikt opplegg dersom fuglene ikke blir godt behandlet. Dyrevern er et krav.

Hunden overfører ikke alltid det den lærer på utsatte fugler til ryper og høyfjell. Så dere kommer nok ikke utenom at hunden må dresseres skikkelig og at resultatene på fjellet ofte henger sammen med hvor mye kvalitetstid dere tilbringer der. Jeg har hatt gleden av å være med som veileder for mer uerfarne fuglehundeiere på høsttrening i rypefjellet. Mitt inntrykk er at hundeeieren ofte kaver og maser litt mye på disse første turene, og at de ikke passer godt nok på å glede seg over hunden sin. Dessuten sliter folk litt med at de ikke har vennet hunden å koble av og hvile i pausene.

Det viktigste med å delta på et opplegg med utsatt fugl er at dere lærer en hel masse, både om fuglehunder, om fuglehundfolk og om hunden deres spesielt. Ikke vær engstelig for at dere er uenig med de andre om detaljer i hundedressuren. Så lenge dere og hunden hygger dere blir dette en verdifull erfaring.

Jan Vidar Dahle