Hei

Leser i noen av dine gamle svar at du bruker fysisk kontroll. Hva mener du med det?
Har sett folk bruker fysisk makt på hundene sine som går mot mishandling, og som burde anmeldes, da disse hundene kan bli agressive. Hvor går grensen?

Hilde

Svar fra Jan Vidar Dahle

Du spør hva jeg mente tidligere, da jeg for fire, fem år siden skrev at du ikke bør si en beskjed til hunden som du ikke er sikker på den vil få til, så sant du ikke kan gripe inn fysisk. Vel, om dette er «politisk korrekt» vet jeg ikke, men her er hvordan jeg tenker:

Jeg tenkte da for eksempel på at jeg ikke ville be hundespannet mitt om å stanse, om jeg ikke samtidig visste at jeg kunne tråkke ned bremsen og faktisk holde dem igjen fysisk. Jeg tenkte nok også på innkalling og andre ting, at jeg nødig vil kalle inn en hund om jeg er usikker på om den har lært øvelsen godt nok, hvis jeg ikke kan hjelpe den litt på vei for eksempel med å holde den fysisk i båndet og til og med gi et forsiktig napp.

Vel, dressur er ikke mitt spesialfelt, og jeg vet ikke helt om jeg ville formulert meg eller tenkt på samme måte i dag. I mange tilfeller bruker jeg nok ennå en og annen negativ metode. For eksempel ber jeg ikke hundespannet mitt om noe jeg er usikker på at de kan, viss jeg ikke er sikker på at det er feste for snøankeret slik at jeg kan stanse og går frem til dem (og dra dem vennlig over til den sida jeg for eksempel ba dem svinge, om det var dette de ikke utførte). Jeg snakker altså ikke om å ta hunden i nakkeskinnet eller noe sånt, men likevel om å hjelpe til når hunden ikke tar initiativet av seg selv.

Selv bruker jeg ofte fysisk kontroll på hundene mine. De er innestengt i huset eller hundegården om natta, jeg holder dem i bånd av og til osv.. Foran sleden er trekkhundene mine også under min fysiske kontroll, siden sleden er utstyr med en brems og et snøanker, som jeg kan holde dem igjen med. Så langt selvfølgeligher. Dilemmaene møter vi når hunden gjør noe uønsket. Da er det mange av den gamle skole som «tar» hunden fysisk, ikke for å kontrollere, men for å straffe. Slikt tror jeg ikke på, siden det å lære av straff krever en sammensatt forståelse hunder ikke mestrer. Vi har vel ikke mange eksempler på at straff virker på mennesker heller, tvert i mot, må vi vel si. I gamle dager sa man at når hunden først skjønner, men ikke vil, da kan vi ta litt hardt i den. Sannheten er nok at om en hund har lært noe, så gjør den det, og har den ikke det , så gjør den det ikke. Hunder handler altså ikke på trass, slik jeg lærte da jeg leste hundebøker og gikk på kurs på 1980-tallet. – Likevel bruker jeg i noen tilfeller fysisk kontroll til å styre hunden, også nå, i år 2002.

I visse opplæringssituasjoner baserer jeg hele læringen på fysisk kontroll. For eksempel sier jeg ikke stopp til sledehundspannet mitt, hvis jeg ikke er sikker på at jeg er i stand til å stanse dem med bremsen i tilfell de ikke skjønner beskjeden. Jeg sier ja! i det jeg åpner burdøra. Og hvis en hund kanskje ikke har lært en øvelse, for eksempel å hoppe inn i bilen, og den MÅ inn fordi vi skal kjøre nå, da vil jeg kun si ‘hopp’ om jeg har hunden koblet, slik at jeg kan løfte den inn om nødvendig. Jeg liker ikke å be en hund om noe den ikke vil lykkes med eller involveres i. Å kalle på en hund jeg ikke vet om kommer, misliker jeg sterkt. Er den koblet vil jeg ikke være like redd for å kalle, siden jeg i så fall kan hjelpe den fysisk, jeg har fysisk kontroll.

Jeg tror ikke dette om fysisk kontroll er ideell i forhold til læring. Hunden lærer jo ved assosiering, og å gi den et tegn når den utfører en handling av seg selv er alltid mest gunstig. Men om vi tenker oss om befinner vi oss stadig i situasjoner der vi har fysisk kontroll eller der vi må ha hunden til å gjøre noe den ikke har lært godt nok, kanskje vi må ha kontroll av trafikksikkerhetshensyn, og dette kan være rette situasjon for å teste grensen for hvor mye hunden har lært. Det fins også mange situasjoner der vi med fysisk kontroll tar initativet for hunden. Når jeg vader over ei elv på fjellet, kan jeg for eksempel ikke stå og lokke på hunden til både den og jeg fryser i hjel. I stedet går jeg selvsikkert og resolutt over med hunden koblet. Nøler den første meteren blir den dratt med noen centimeter før den lar seg rive med av selvsikkerheten min. Jeg har vadet hundretalls elver, alltid med hund, og alle hundene har svømt over øyeblikkelig og på første forsøk, nesten ingen har nølt, og nølingen har kun vart en halv meter. Men først noen elver senere føler jeg meg trygg på at hunden ikke nøler om jeg tar av den kobbelet. Med andre ord baserer jeg opplegget på fysisk kontroll.

Jeg liker ikke å gi hunden en beskjed jeg ikke er sikker på at den lystrer. Derfor gir jeg ikke en beskjed når jeg er usikker, unntatt om jeg har fysisk kontroll over den. Vel, jeg vet ikke om dette synet er «politisk korrekt» i våre dager, til gjengjeld har jeg ennå til gode å stå tilbake og rope irritert til hunden fordi den ikke kommer. Enten kommer den, eller så har jeg ikke ropt, eller så er hunden koblet eller i selen eller på en annen måte under fysisk kontroll, slik at jeg kan gå inn og prøve å lirke hunden litt på vei. Noe fysisk smerte eller straff utsetter jeg ikke hunden for, så der kan vi i alle fall være enig om at grensa går.

Jo mer jeg har med hunder å gjøre, jo mindre baserer jeg samværet på fysisk kontroll. Jeg la nok mer vekt på slike ting tidligere, og i mine første år med egne hunder, på 1980-tallet, lærte jeg jo fullt og helt at hundeopplæring skulle tvinges inn i hunden. I dag ser jeg jo at et slikt syn er absurd. Likevel henger nok en del igjen i holdningene mine. Jeg tror ikke jeg ville formulert dette med «fysisk kontroll» på samme måte i dag. Jeg ville ikke tenkt på den måten, eller lagt vekt på den i samme grad. Tidligere lærte jeg for eksempel at når valpen for første gang ikke kom på innkalling (etter å ha shapet atferden) måtte jeg gå bort og holde den i nakken, si «fy» mens jeg stirret på den, gå tilbake og gjenta innkallingen. Og den gang som nå ble hundene mine svært stødige på innkalling, og jeg trodde det var på grunn av nakketaket. I dag må jeg jo innse at de ble flinke på grunn av den positive forsterkningen, og på tross av den straffen de fikk (som de neppe skjønte bæret av).

Synet på hund forandrer seg stadig. Selv er jeg i så måte aldeles upålitelig. Så snart jeg lærer noe nytt, er det noe jeg mente før som må tillempes eller forkastes.

Jan Vidar Dahle